Og så har man lest noen bøker igjen

Navnet på denne boka er hemmelig av Psedonumous Bosch la jeg fort fra meg siden den er skrevet på en slik måte at den vanskelig kan leses inn som lydbok. Etter 30 sider ble jeg da også så lei av at forfatterens iherdige advarsler mot å lese boka. Som det står i forlagsreklamen:

”Men vi vil ikke at du skal få høre om de grusomste skurker med de frykteligste planer, om hjernevridende gåter og unevnelige hemmeligheter. For da kan det jo hende at du får lyst til å lese boka. Så for all del – hold deg unna!”

Kan ikke skjønne annet enn at også barn gjennomskuer denne krampaktige metoden ganske raskt.

Så har jeg lest Biografien om Amalie Skram; Med vilje til å vite av Stein Erik Lunde. Dette er ikke uventet solide saker, hvor også norsklæreren gjør seg sterkt gjeldende.

”Amalie Skram og bøkene hennes har vært med meg helt siden jeg leste ”Karens jul” som tenåring. Jeg håper det blir slik for leserne av denne lille biografien også” (s 7)

Hvis ikke de først oppdager BØKENE tviler jeg på at ungdommen frivillig gir seg i kast med dette, hvis de ikke skal bruke den skolearbeidet. Formen er ganske tradisjonell med biografisk stoff og beskrivelse av de mest sentrale verkene. Litt smak av skolebok, altså! Biografier er for gamlinger! (Som meg.)

Så har jeg lest Mens Blücher sank av Axel Hellstenius. Vi får via tre forskjellige synsvinkler; en ung jentes, en drittsekks for å si det rett ut, og en ung tysk soldats lese om omstendighetene rundt slagskipet Blüchers endelikt i Drøbaksund 9 april 1940. Det er ikke uventet mye dramatikk i boka med litt telepati som ekstra krydder. Hellestenius er som kjent også filmmanusforfatter og dette preger boka. Det er på ingen måte dybde i personskildringene men det er kanskje heller ikke hensikten. Action i høysetet med andre ord, muligens skrevet for å få gutta til å lese. Ellers er det bare å konstatere at andre verdenskrig er et uuttømmelig tema, vi blir vist aldri ferdig med den krigen!

Da kommer vi mer under huden på Donna i Du skal vita alt av Helga Gunerius Eriksen, som er en fortsettelsen av ”Eg er på veg” (2006). Boka er skrevet som Donnas brev til datteren. De fleste ”svangerskapsbøker” for ungdom slutter jo ved fødselen, og bortsett fra Peters baby (som var svært urealistisk, det skjønner jo alle som har hatt småbarn selv) og Ole kaller meg Lise av Max Lundgren (tida har nok gått fra den også) er dette den første ungdomsboka jeg kommer på som handler om tida etterpå.

Donna, som i utgangspunktet hadde en dårlig start i livet, er omgitt av svært så mange venner og gode hjelpere. (Noen ganger er bare verden god, og det må det jo gå an å skrive om.) En årsak kan være at forfatteren da kan konsentrere seg om den unge jentas refleksjoner og undring over å være mor heller enn nattevåk og skriketokter. Noe som opptar Donna er at datteren skal få vite hvem som er faren hennes, noe som ingen andre veit. Samtidig drøfter hun også hvor viktig kontakten med det biologiske opphavet er sett på bakgrunn av erfaringer med sin egen dysfunksjonelle familie.

”Dei meiner sikkert at eit barn har rett til ein far, og ein far har rett på ein sjanse til å vera i lag med barnet sitt. Det er slik dei tenker, det er eg viss på, men Peter og eg hadde greidd oss betre utan den faren vi måtte slita med” s 133

Da jeg var på NBU-prisutdelinga for å motta denne prisen (som jeg fremdeles ikke helt skjønner hvorfor jeg fikk, men bildet henger nå på stueveggen. Kanskje på tide å tørke støv av ramma forresten.) var aftenens tema at Martin Nygaard skulle forsvare sin forlagsvirksomhet. Og det var bla bla der og det var bla bla her men så reiste Helga Gunerius Eriksen seg opp og kalte en spade en spade!

Hun foreleste også om årets billedbøker på et av IBBY Norges høstkurs en gang i begynnelsen av 90 – åra. (Kunne det være i 1994?) og da sa hun at Karsten og Petrabøkene var noe kliss! Det var det mest underholdende foredraget jeg har hørt på noen av disse arrangementene! Og – he he- fra forlagenes side ... hi hi hi hahahaha!!! Kort sagt ble de litt sure. Spesielt ... nei, glem det!

Og da får det være nok mimring for i dag.

PS : Apropos Amalie Skram; hun var usedvanlig vakker, noe også bildene viser med all mulig tydelighet, men da hun ble eldre ble ansiktsuttrykkene noe tunge. Og dermed er det en gang for alle bevist at stor skjønnhet har stor fallhøyde

PS 2 : Nei, der er ikke noe gæernt med norsklærere