Den gangen det ikke fantes mobiltelefoner,

når kompisene ringte kunne du risikere at foreldrene tok telefonen, eller omvendt, skulle du ringe fra byen måtte du finne en telefonkiosk og da måtte du ha kronestykker, de var forresten mye større enn dagens, da Oslo S var ny og ble kalt den nye sentralbanestasjonen, da man kunne røyke på Burgerking fordi røykeloven ikke var oppfunnet, da folk hadde platebunker og CD-ene var ganske nymotens, da Postgirobygget var byens eneste skyskraper, de som var litt hippe hadde bokhyller av solide polkasser av tre, Gro Harlem Bruntland var statsminister, på fredag var det Derrick på TV, det var lenge før ”Gullrekka” og alt det mølet der, videoshapper var fremdeles litt nytt, og der var det mye fæle greier gitt, HotHouse eksisterte fremdeles, MEN Ambjørnsen!!! : damene hadde IKKE lange herreunderbukser under skjørtene i siste halvdel i 80-åra! Det var i 70 – åra det! Men når det gjelder horekunder og unge jenter under den seksuelle lavalderen som selger kroppen sin, folk som faller utenfor og doper seg og dør av overdoser er dessverre alt som før.

For oss som har levd en stund blir Døden på Oslo S litt sånn nostalgisk, men jeg lurer litt på hvordan kidsa av i dag tar i mot denne serien. Her kommer noen eksempler på utgåtte slangord:

• Folka mine
• Preike
• Bigge (store altså)
• Strait
• Kåken
• En feit plan
• En kis
• Flippe

Siden det er 20 år siden disse bøkene kom ut første gang og de stadig kommer ut på nytt kan man vel nesten snakke om klassikere. Og så kan man jo spørre seg om Pelle og Proffenbøkene er levende klassikere eller om de egner seg best i en kasse i garasjen eller på hytta. Det var jo som kjent etter at Ambjørnsen var på hytta og kom over de gamle Hardyguttene - bøkene sine at han bestemte seg for å skrive denne populære serien.

Pelle og Proffenbøkene

• er enkle i formen og ikke for lange,
• med gode personskildringer,
• og godt og fengende språk.
• De har humor og medrivende handling uten dødpunkter,
• en god slutt, det er ikke tvil om at det vil gå bra, det er alltid lys i tunnelen, mens Drapene i Barkvik om Fillip Moberg fra 2005 (en nå avsluttet serie?) er atskillig mørkere,
• Det er tydelig at forfatteren har omsorg for målgruppa, han har selv sagt at kjærlighetshistorien mellom Pelle og Lena er skrevet som motvekt mot helvetet på Oslo S,
• Mye god moral : omsorg og solidaritet med dem som sliter, ikke mange som bruker det ordet i dag, he he solidaritet da liksom,
• og mykje lys og varme (og da kan man jo samtidig benytte anledningen til å markere vår nasjonaltrubadur Åges 60 – årsjubileum, riktig nok litt seint i forhold til selve den store dagen, her et opptak sammen med nå avdøde Björn Afzelius fra 1988, altså samme år Døden på Oslo S kom ut, kan ikke ikke huske at denne låta var SÅ seig sier du, hold kjeft det er for faenmeg Åge og Affe! Originaltapning her dessverre fulgt av en noe respektløs i dobbelt forstand animert video ).
• Pelle og Proffen er kjekke gutter, lette å like, ikke særlig avanserte, har ikke helt forlatt gutterommet, Pelle usikker overfor det motsatte kjønn, leseren kan sikkert lett identifisere seg.
• Foreldrene til Pelle er OK; utflippa med snill far, og sjenerøs og varm mor, som jobber på Krisesenteret og er den moren Ambjørnsen selv har sagt at han ønsket han hadde (hvis jeg nå ikke husker helt gæernt) og kanskje noen av de unge leserne føler det på samme måten.
• Bedre norsk ungdomskrim enn dette er det i hvert fall ikke blitt skrevet verken før eller siden,
• så helvete heller:
• kanskje man skal gi serien en sjanse til!

Og dermed er jeg ferdig med påskekrimmen for i år og har funnet meg litt annen lektyre for de nærmeste dagene.

PS: Første gang jeg så Ingvar Ambjørnsen var i 1989 (?) på et barnelitteraturseminar arrangert av fylkesbiblioteket i Ålesund. Så vidt jeg husker dreide mesteparten av diskusjonen etter innledningen seg om all banninga i bøkene hans. Men han ga jo blanke faen for å si det slik. Og det gjorde vel Rune Belsvik også da HAN etter sin innledning ble spurt om han ikke kunne begynne å skrive bøkene sine på bokmål. Noen ganger blir man flau over å være bibliotekar. Men dette er jo 20 år siden nå så jeg regner med at om 80 år er allting glemt.