En nødvendig oversettelse?

Min nye serie ”Er det virkelig nødvendig å oversette denne boka igjen, da” åpner i dag med boka Lise og Lotte eller omvendt av Erich Kästner. Det ser ut som at boka er kommet ut 4 ganger i Norge, første gang i 1950. (De første tre gangene oversatt av Rigmor Schjerven og i fjor for første gang på nynorsk av Ragnar Hovland.) Originaltittel heter Das doppelte Lottchen og kom ut på tysk i 1949.

En like kjent klassiker av den samme forfatteren; Emil og detektivene kom ut første gang i 1929 og representerte den gangen noe helt nytt i barnelitteraturen. Vi møter for første gang det selvstendige barnet som uavhengig av voksne løser sine problemer. Dette er en forfatter helt på barnas side, han har respekt for målgruppa og undervurderer dem ikke.

”Til slutt tok jeg fram en barnebok som jeg hadde fått sendende fra forfatteren, og begynte å lese i den. Men jeg la den snart fra meg. I den grad ergret jeg meg over den! Jeg skal si dere hvorfor. Den mannen ville innbille gutter og piker som skal lese boken hans, at barndommen bare er solskinn og lykke, ja, at barn ustanselige er så sorgløse og glade at de ikke vet hvilket ben de skal stå på! Har dere hørt maken til sukkersøt svindel? Som om barndommen er bare kransekake! Hvordan kan et voksent menneske glemme sin egen ungdom så fullstendig at han en vakker dag ikke aner hvor ulykkelige barn kan være undertiden? "

”Jeg fortalte dere om Johnnys livshistorie, fordi den uekte barneboka som jeg leste i går på hotellet, forsøkte å fremstille barndommen som det rene paradis hvor det hverken fantes urett eller sorger. Kan denne forfatteren være riktig klok? ” (Begge sitatene fra forordet til Det flygende klasseværelse s 10/ 11 og 13, oversatt av Nils Lie. Utkom første gang i 1933 på tysk.)

Jeg har lest Lise og Lotte eller omvendt to ganger; en gang som barn og en gang for ca 20 år siden. Og noe skeptisk begynte jeg som sagt å lese denne siste utgaven, men blei snart så hekta at jeg tok heisen opp til barnebokinstituttet for å låne enda en bok av forfatteren; Det flygende klasseværelse. (Men akkurat den boka passer nok best i magasinet, dette er nok mer en bok av den typen jeg har blogget om her. )

Lise og Lotte eller omvendt er jo også preget av å være en ”gammel” bok, faktisk er den 59 år gammel (?).

• At mødre er ”yrkeskvinner” er liksom ikke noen big deal i dag.
• ”Ris på baken” er jo ikke en gang et diskusjonstema lengre
• og skilsmisser er ikke lengre tabu. Slik det var i 50 – åra da boka kom ut.

”Høgt vørde små og store lesarar! No trur og fryktar eg at tida snart er inne til at eg skal fortelje litt om foreldra til Lise og Lotte, og først og fremst om korleis dei i si tid ble skilde. Dersom det på dette tidspunktet i boka skulle stå ein vaksen og kikke over aksla dykkar og rope: ”For eit menneske! Korleis kan han få seg til å fortelje slike ting til barn!” så vær så snill og les det følgjande for han: ” (oversatt av Ragnar Hovland) (og resten kan du jo lese sjæl på side 53 i boka)

Litt lengre ned på sida:

”Men dersom ein ventar av barna at dei lid under slike omstende (skilte foreldre - eller foreldre som BURDE ha vært skilt), då er det vel altfor omsynsfullt, og dessutan gale, å ikkje snakke med dei om det på forstandig og forståeleg vis!” (Fremdeles oversatt av Ragnar Hovland)

Og dette KAN jo bli litt anakronistisk for barn i dag, siden annenhver bok handler om barn med skilte foreldre. På en annen side : argumentet at det er ” gale å ikkje snakke om det (les : om et vanskelig tema) på forstandig og forståeleg vis” KAN ha overføringsverdi til dagens ”tabu”-debatt.

Og så kan man selvfølgelig innvende at slutten blir litt vel happy: det blir jo SVÆRT enkelt for foreldrene som altså har vært skilt i 9 år å forsones igjen.

Dette er en forfatter med en usedvanlig sterk og varm fortellerstemme, og personskildringene er virkelig gode! Jeg tror ikke unga har noen problemer med å identifisere seg med disse to jentene anno 1950. Forfatteren er tydelig tilstede, hele tiden på leserens side, og når han skildrer disse jentenes savn etter henholdsvis mor eller far lodder han dypt. (Temaet savn etter foreldre finner vi også ”I det flygende klasseværelse” ) Sammenlikningen med eventyret om Hans og Grete er genialt gjort og beveger! Heller ikke i dag er det mange forfattere som skriver bedre for barn!

Og her vil jo også dagens barn kjenne seg igjen, noe av det verste et barn KAN tenke seg er atskillelse fra foreldrene eller at foreldrene skal skilles.

Konkusjonen blir at selv om denne boka kan virke alderdommelig, og burde vi ha såpass tillit til unge lesere at vi stoler på at de ikke er dummere enn at de skjønner at dette er ”fra gamle dager”. SKULLE det ha vært et forklarende etterord / forord? Kanskje, kanskje ikke.

PS: Når jeg først skal sitere vil jeg også sitere lærerinnen frøken Linnekogel:
”eg har aldri vore gift, eg er lærarinne og har ingen barn – men eg har altid meint: Kvinnene, dei verkelege, dei gifte, held mennene sine for altfor viktige!”
s 115 . Rosa Luxemburg og andre feminister for den delen hadde nok nikket bifallende.

PS 2: Man kunne kanskje tro at forfatteren selv var foreldreløs eller vokste opp med bare en forelder men det var ikke tilfelle. Dessuten var han svært knyttet til sin mor!

PS 3: Apropos ”yrkeskvinner” Når jeg slår opp på yrkeskvinner på google får jeg ”omlag 741 som inneheldt "yrkeskvinner".” Yrkeskvinne : 1 560 treff. Yrkesmann gir 152 treff, og yrkesmenn 107. Og det sier jo litt.

PS 4 : Kan jo også ta med at Erich Kästner var pasifist og antinazist. Og at bøkene hans havnet på bokbål under nazistenes styre.