Subjektivt om Tyskland

Ja, hva veit man egentlig om Tyskland?

Her i korthet litt om mitt forhold til Tyskland. Siden jeg er født 8 år etter krigen hadde jeg ingen harde følelser overfor tyskerne før Berufsverbot i 70 – åra (og da gjorde jo selveste Rudi Dutschke oss den æren å komme til Oslo for å holde foredrag i Gamle Universitetets aula). Den kalde krigen, Berlinmuren og DDR var dystre saker men så falt endelig muren med Willy Brandt som glad tilskuer, og den gleden unnet vi ham vel alle. Tyskland er kanskje ikke så eksotisk men greit og streit og tyskerne er sikkert ikke så annerledes enn oss.

Så over til det kulturelle. Tysk musikk har jeg aldri visst mye om, annet enn sikkert fordomsfulle forestillinger om Schlägere og ”ompa-musikk” og blei jo ikke akkurat forundra over at Wenche Myhre slo igjennom akkurat i Tyskland. Ja pokker, nå holdt jeg jo på å glemme Nina Hagen. Kunne kanskje tatt med Marlene Dietrich men det var litt før min tid.

Og hvilke bøker, da? Her kommer en oppramsing fritt etter hukommelsen : I 70 åra leste jo ”alle” Steppeulven av Herrman Hesse, Døden i Venedig av Heinrich Mann, etter at hele nasjonen hadde gått mann av huse for å se filmen med samme navn i begynnelsen av 70 åra, her har du traileren, også med litt av den berømte scenen der den pur unge og billedskjønne Björn Andrésen går innimellom noen søyler, (siden ble det laget en morsom parodi på denne scenen i en film av Ken Russel om Mahlers liv, og Mahler trekker litt på smilebåndet sammen med publikum han også), og vi leste Heinrich Böll, og så Katarina Blums tapte ære på kino, og da Gunter Grass fikk nobelprisen leste jeg Gdansktriologien med Rottinnen som min klare favoritt, og så er det sikkert flere enn meg som husker filmatiseringen av Blikktrommen, ja nå blander jeg jo bøker og film over en lav sko, og dessuten burde jeg vel snart sette et punktum. Og så? Barnebøker? Erich Kästner (litt ute nå selv om Lise Lotte eller omvendt er nyoversatt, får vel lese den på nytt for å sjekke om det var nødvendig i dag eller om ikke tida har gått fra den), ja og så Peter Härtling men det er jammen ikke mange bøker som er oversatt av ham heller. Michael Ende derimot. Oj! Holdt jo på å glemme Cornelia Funke! Mens jeg sitter her og taster og det jeg måtte ha igjen av hjerneceller aktiviserer seg enda litt mer kan jeg jo nevne Werner Herzog. Og Fassbinder. Husker også filmen Mefisto (bygget på en roman av Klaus Mann, med den fantastiske Klaus Maria Brandauer i hovedrollen). Tilbake til litteraturen igjen : Berthold Brecht! (Hadde jammen tatt seg ut hvis jeg hadde glemt gamle Berthold!)

Og så til slutt litt om mine reiser i Tyskland. Så vidt jeg husker skifta vi tog i Hamburg en gang tidlig på 80 – tallet. Ingen sjelsettende opplevelse akkurat. Ellers har vi tatt litt tog i Nordtyskland. (En gang vi tok ferga fra Danmark til Schleswig-Holstein ble vi stående ved en bussholdeplass i midten av nowhere men det gikk bedre enn frykta! Nesten litt sånn som i Kaminers tyske jungelbok). Vi har også vært i denne byen. Bortsett fra å smake på den berømte marsipanen besøkte vi blant annet Budenbrookhaus som er et museum hovedsaklig om forfatterfamilien Mann. I kjelleren, like ved toalettene, var en liten utstilling om den jødiske forfatteren og anarkisten Erich Kurt Mühsam som ble drept av nazistene i 1934. Kanskje den er flyttet til et mer sentralt sted nå? Sikkert ikke bare vi og den litt beskjemmede billettselgeren som har reagert på plasseringa. Noe som spesielt slo meg i 90 – åra var at tysk ungdom ( i hvert fall de som jobbet på ungdomsherberget i Lübeck) kunne forbausende dårlig engelsk og at tyskerne er usannsynlig sunne mennesker. De hadde de mest sammensatte juiceblandinger som tenkes kunne. Ellers er tyskerne høflige og greie. Og glade i hagenisser. Og det finnes noe som heter høytysk og noe som heter plattysk og et ikke helt ubetydelig antall bindingsverkshus.

Dessuten har vi reist med buss tur retur Købehavn Berlin gjennom et noe monotont landskap. Muligens brakkland som Kaminer også skriver om. Og hva gjorde jeg i Berlin? Antakelig det vanlige. Det vil si det som antakelig er vanlig å gjøre når man er turist i Berlin. Når det gjelder øl er spesialiteten Berlinerweisse, som er farget sterkt grønt med konditorfarge. Hippt og godt.

Akkurat nå leser jeg Min tyske jungelbok av russeren Wladimir Kaminer. Dette skal være den andre boka i en reisetriologi – i følge vaskeseddelen. På norsk er det bare kommet ut tre bøker av omtalte forfatter. Den siste i 2003 (norsk 2005), i alt er det kommet ut 12 bøker av forfatteren, og etter Min tyske jungelbok 6 bøker. Stå på CappelenDamm!

Min tyske jungelbok er en morsom og trivelig reiseskildring der forfatteren forteller om alle små og store steder i Tyskland han har besøkt på sine utallige opplesninger. Og overbærende om tyske særegenheter sett fra en russisk emigrants synsvinkel. Regner med at han - i motsetning til meg - forholder seg litt fritt til sannheten, men det gjør ingen ting. En ting som slo meg er at det mest var bokhandlerne som arrangerte forfattermøter og faktisk bare et par bibliotek. (Blant annet i byen Rathenow for de som måtte lure. ) Bibliotekarene der var svært rause med drikkevarene og spyttet da ikke i glasset selv heller. Det blir nok lenge til norske bibliotek serverer annet enn alkoholfritt på forfatterkveldene. I kapitlet om Frankfurt får vi ta del i enkelte avsløringer fra den berømte bokmessa. Kaminer minner meg mer og mer om den svenske forfatteren Claes Hylinger, for eksempel hans bok Færdaminnen; bland norska diktare, fiskare och bönder. Som jeg har blogget om før. Så man kan ikke utelukke at ut fra noe-som-likner-prinsippet vil de som liker Kaminer også like Hylinger og muligens vil forfatterne også like hverandre. Aldersforskjellen til tross. Boka er ikke så lang og med korte kapitler så den er også ypperlig sykesenglitteratur.

Litt tilbake til Tyskland igjen. Holdt jo på å glemme språket! Jeg liker tysk, det er et greit språk med klare regler og god orden. Og mye lettere enn fransk som jeg sliter slik med for tida. Så hvis ikke norsk forlagsverden viser ansvar kan jeg alltids prøve meg på Kaminer på originalspråket.

Så til poenget med hele denne bloggposten : når jeg leser utenlandsk skjønnlitteratur skal jeg heretter vie litt mer oppmerksomhet til Tyskland. Og tar gjerne imot anbefalinger! Kom forresten på at jeg har lest Den korte enden av Sonnenallee av Thomas Brussig også.

PS: En ting som slår meg : ofte kommer innflytterne til å kjenne et sted bedre enn en innfødt fordi de ”fastboende” ofte har grodd fast. Slik som altså Kaminer viser i Min tyske jungelbok.

PS 2: Om boka kan brukes som reisehåndbok? Absolutt! Lekkerbiskenen purkeost bør du absolutt få med deg. Og en konsert med den lokale gruppa Mockefuck. For min del fikk jeg fryktelig lyst til å reise til Tyskland igjen, men først skal jeg lese Russerdisco.

PS 3 : Kaminer : hva skjedde egentlig i byen Waldbröl? Siden stedet ikke blir særlig flatterende omtalt i boka? Serverte de bare gulrotsaft under opplesningen?

PS 4 : Før du kaster deg over tastaturet nå : jeg veit at Mahler er østerriker og ikke tysk! Det var bare ikke det som var poenget.

PS 5 : Aprops krigen : i 1971 debuterte Eivind Reinertsen med boka Lukk opp dørene - krigen er over. (Aschehoug) . Denne boka fikk han Tarjei Vesaas debutantpris for. Den står faktisk i bokhylla mi sammen med På vei tilbake. Lurer på om disse bøkene er leselige i dag. det skal jeg jammen teste en gang. Ser også at forfatteren døde i 2001, og ble altså ikke mer enn 52 år gammel. Siste boka kom ut i 1993, hvis man kan stole på wikipedia. Og det burde man jo.

PS 6 : men nå må jeg lese franskleksa mi! Ellers vil vel M se på meg med et blikk som vil få selveste Gerd Wang til å se ut som den reneste pusekatten!