Og så har man jo lest noen bøker igjen, da!

I serien ”Og så har man lest noen bøker igjen” begynner jeg i dag med Ingen dager uten regn av Ingeborg Arvola. Barnebokkritikk.no mener at boka er av høstens sterkeste bøker. Jeg vil vel ikke gå så langt men boka er slettes ikke dårlig. Den
er på 266 sider og som barnebok om en 11 –åring for samme aldersgruppe er det litt drøyt. Dessuten hadde boka stått seg på å strammes litt inn.
Av ingrediensene:

• Silja, ca 11, med uforløst sorg over
• moren som altså er død,
• Faren, nærmest lammet av depresjon og sorg, klarer ikke å ta seg av Silja,
• Tove, ikke så altfor god venninne, dominerende, manipulerende, men setter samtidig i gang noe i den handlingslammede familien,
• En del jenteintriger,
• Kenneth, klassekamerat, bare snill,
• litt forelskelse
• En forståelsesfull rektor,
• Heksa som viser seg å ikke være heks likevel.
• Og resten kan dere vel tenke dere til sjæl.

Boka vil sikkert appellere til flere unge lesere, mye som engasjerer og opprører, hvis de da klarer å komme seg gjennom over 260 sider. Og innimellom glimter det virkelig til.
Faren kan bli litt monoton og kanskje heller ikke helt sannsynlig at han sender jentungen til butikken for å kjøpe valium?

Så har jeg lest en norsk fantasybok igjen. Denne gangen Rasp av Mari Moen Holsve. (Jippie i dag fungerer websida til Gyldendal slik den skulle.)
Intrigen er i tynneste laget og løsningene lettvinte og alle som har lest denne bloggen en stund veit vel hva jeg synes om fantasy og kanskje norsk i særdeleshet men når det er sagt synes jeg dette hever seg over gjennomsnittet.

Denne boka har humor og fantasyskikkelsene og universet litt annerledes enn vanlig for sjangeren. I sentrum er ei ung jente, ”halvfanden” Rasp, et riktig artig bekjentskap. Fandene er litt av en gjeng med en anarkistisk natur (sorry Bakunin jeg bruker sikkert begrepet gæernt) men de har i hvert fall ingen lovgivning, de hater ansvar og systemer, ”unngår arbeid og er såre fornøyde med å delegere alt arbeid til hvem som helst” og i fanderådet går vervene på omgang siden ingen gidder å sitte lenge om gangen. Og de er ganske uforutsigelige og har litt spesielle moralbegreper.

Forfatteren styrer godt unna fantasyklisjéene og disse sitatene oppfatter i hvert fall jeg som hennes kommentar til en noe forslitt sjanger:

”Nei, havet kaller, med bølgesus og drauger og –ja, alt det der.” S 32

”Hvem er du, fremmede?” sa en mann < > I et forsøk på å følge opp den klisjépregete uttalelsen, bukker Rasp dramatisk, kastet på halen og utbrøt : ”Rasp fande # 667 fra Skuldaheim på Åshíld, til deres ydmyke tjeneste!" S 75

Dette er Holsves andre bok. Og i hvert fall jeg er klar for den tredje. Skal vi endelig få en ny giv i denne utslitte sjangeren! Plutselig begynte jeg å tenke på en annen norsk original fantasyforfatter som også styrer unna det ordinære, nemlig Thore Hansen. (Blogget om før). Kanskje finner vi en arvtaker her? Og sammen med debutanten Silje Fretheim går det kanskje an å håpe på en litt ny giv i den etter hvert noe utvanna norske fantasylitteraturen.