Etter bisettelsen

Og da skjønner vel de fleste at jeg har lest DENNE boka som de fleste andre står på venteliste på. (Takk til min gode kollega som ga meg muligheten til for en gangs skyld være en av de første i stedet for at jeg alltid skal være sistemann!).

Jeg har som ”alle andre” også lest de to andre bøkene i serien, Beatles faktisk to ganger. Og som alle nå sikkert har fått med seg består første del av boka av en slags apokalypse som er blitt sammenliknet med flere av verdenslitteraturens store verker. Dagbladet drister seg til å skrive at ”De 200 første sidene framstår umiddelbart som mer krevende å lese enn de to første bøkene; som mer forvirrende - nå og da nærmest kryptiske - og, med sine lange, dvelende scener, her og der så omstendelige at de utfordrer tålmodigheten.” Men skynder seg å konkludere at ”Forfatterens valg vitner både om egenrådighet og litterær selvsikkerhet.”
Dagsavisen antyder at det ”som måtte ha vært tungt, masete og til og med jålete” (altså ikke at det ER ”tungt, masete og til og med jålete” men KUNNE ha vært hvis det altså ikke hadde vært Saabye Christensen(?)) og personlig må jeg jo også innrømme for all verden at jeg her skumma en del og pusta lettet ut da jeg var ferdig med denne sekvensen.

Flere av personer fra de tidligere bøkene passerer revy og det er nærliggende å spørre : MÅ man ha lest ( eller huske ) den første boka for å ha utbytte av denne ”Magical mystery touren”? Det KAN absolutt være en fordel men uten å røpe for mye : forfatteren sikrer seg litt seinere i boka. Regner med at det er et kriterium at en bok skal stå noenlunde på egne bein selv om det er en fortsettelse.

Ellers sier Dagsavisen at ”det er å kose seg man skal gjøre med romanen «Bisettelsen»; lese litt, mimre litt, kanskje bli litt melankolsk” når forfatteren slår an ”melodramatiske strenger slik at de vibrerer dypt selv inne i det mest forherdede kritikerhjerte”. Og Dagbladet sier at selv om boka ”NÅ OG DA KAN gi en viss følelse av pliktløp, er Saabye likevel imponerende god”. Aftenpostens anmelder forteller hvordan hun beklaget seg til sin 10 år gamle sønn over hvor vanskelig det er å skrive en anmeldelse av denne boka. Dermed får hun med hjelp av denne lille anekdoten brukt opp 483 tegn av de 4500 obligatoriske. Og alle var altså enige om at det var en god bok for hva pokker kunne de ellers skrive?

Om det er et litterært kriterium at man sitter og småsnufser på verandaen er vel heller tvilsomt, men kan vel røpe såpass at jeg likte boka etter at jeg som sagt hadde kjempet meg gjennom den litt tunge starten. Og at jeg egentlig gir blanke i hva som er temaet enten det nå er vennskap, å bli middelaldrende og alt det medfører, ungdommens forhåpninger og begeistring, eller som Aftenposten sier en ”vakker påminnelse om at All you need is love”.

Forresten er det ingen som har kommet inn på at ho Mor har fått litt nødvendig kred i denne boka, bare les slutten av den tidligere omtalte drømmesekvensen og dessuten er en av de fires (kan ikke her si hvems for da røper jeg litt for mye) yndlings beatlesmelodi overraskende for de tre andre Your Mother Should Know.

Men : du jo leser ikke denne før du i hvert fall har lest Beatles. (Bly kan du sikkert hoppe over. ) Og det rekker du godt med den lange ventelista det er på denne boka i bibliotekene.

PS: Saabye Christensen : du har ikke tatt med denne sangen som JEG synes er den beste Beatlessangen. Men så har de jo skrevet veldig mange også, da!

PS 2 : Gjett kva bok eg gler meg mest til å lese no!