Enkel og rak som en folkevise

Akkurat den headingen har jeg stjålet fra vaskeseddelen på den norske utgaven av På palmeblad og roser av Stig Claesson. Det er et sitat av P.O. Enquists anmeldelse da boka kom ut i 1975.

Vi er igjen på den svenske landsbygden, og dette er andre bok i en serie på tre. Det de har til felles er altså at de handler om den svenske landsbygden og en kultur som forsvant. Serien er slik:

1. Vem älskar Yngve Frej, 1968; filmatiserad 1973 (Blogget om før)
2. På palmblad och rosor, 1975
3. Henrietta ska du också glömma, 1977 (filmatiserades 1983) (Blogget om før)

Rekkefølgen er likegyldig.
Den svenske ungdomsbibliotekaren Erik skrev dette i et blogginnlegg i sin utmerkede blogg i forbindelse med SC’s død. ”Stig Claesson har skildrat det ursvenska (symboliserat av den röda stugan och den förbisprungne småbonden) bättre än kanske någon annan” Mer her.

Vem älskar Yngve Frej? ”utspelar sig i sydöstra Västergötland, i gränstrakterna mot Småland” og det er det vel grunn til å anta at de andre to romanene gjør også.

Akkurat som i en folkevise finner vi gjentakelser og variasjoner over det samme temaet. Og refrenger kan man vel nesten si. Og dette skulle vel en gang for alle vise at en god bok er som musikk. Liker du ikke folkemusikk sier du? Spiller ingen trille! Denne gangen gidder jeg ikke ta med noe persongalleri, men som vanlig er det en trivelig og litt ”udda” gjeng. Eller for resten, bør vel ta med Gamla som altså blir funnet lam og umælende i en seng i en röd stuga av hovedpersonen Oskarsson, også kalt Proppen, som kommer innom for å levere en skjøteledning til TV-en.

”Men jeg vil gjerne vite hvem hun er, sa Gabriella. I henne finner vi slutten på noe som har vært her i bygda i hundrevis av år. Slitten på noe som har gitt liv til stedet.

Det har aldri vært noe liv på dette stedet, så vidt jeg vet, sa Silen. Vi spiller i fjerde divisjon.”
(s 58)

”Jeg hadde tenkt å si, at hun finnes vel på et hullkort, hun som alle oss andre. Men tenk om hun ikke finnes på hullkort. Da får hun ikke noe hjelp!”

”Hun finnes ikke på hullkort, sa Oskarsson. Hun er en av de siste som har tort å gjøre bruk av sin urgamle rett : å ligge lam.

Hun er friheten, Silen. Hun er et symbol"
(s 89)

Dessverre hadde ikke Deichman den svenske utgaven, så jeg måtte nøye meg med den norske. Oversettelsen er av Torstein Hilt. Håper det er greit at jeg bruker disse sitatene.

Og da har i hvert fall jeg gjort så godt jeg kan for å få det norske folk til å lese Stig Claesson!

Til slutt:
Aprops nekrologer : jeg tror vi unner oss denne av Claes Hylinger. (Tenkte meg at de to forfatterne hadde en del gemensamt minsann!)

PS:
Hvis du ikke veit hva hullkort er så kan kanskje denne artikkelen fra wikipedia være oppklarende. Vi som har levd en stund husker for eksempel hvordan vi puttet hullkort i boklommene i biblioteket, og når boka ble innlevert samlet vi kortene og etter en viss tid sorterte vi med hjelp av en strikkepinne. Manglende hull – eller kort – ble funnet fram på en film og så var det bare å skrive rykkebrev til den arme synder. Ved utlån kjørte vi gjennom lånekort og bokkort i en maskin som fotograferte. Sjarmerende nok men litt tungvindt. Og før vi fikk dette systemet så måtte vi.... nei herregud glem det. Dette som et eksempel på noe vi ikke har nostalgiske følelser til – altså i motsetning til livet på den svenske landsbygden.