Enda flere jenter

Picassokvinnen av Taran L. Bjørnstad er skam å bekjenne den første boka jeg leser av denne meriterte forfatteren. Hovedpersonen er Angelika, 18 år, som har Treacher Collins syndrom. Det betyr at hun har et deformert ansikt. Håndtert av en mer urutinert forfattere kunne jo dette ha blitt temmelig spekulative greier. Det blir det heldigvis ikke.

Det første kapittelet i boka beskriver i detalj hvordan kirurgen gjennomfører en operasjon for å operere inn kinnben. (Spoilervarsel unødig siden det tross alt er første kapittelet). Det som siden kommer skjer faktisk FØR denne operasjonen. Dette kunne KANSKJE ha vært markert litt bedre, men selv har jeg jo såpass lesetrening at jeg tok det ganske raskt.

Boka viser hvordan Angelika er blitt sosialt avskjermet på grunn av sitt utseende. Hun sitter mest på rommet sitt og legger avanserte puslespill, samler på glassfigurer ( sikkert flere enn meg som får visse assosiasjoner nå) og chatter med ekle menn som en attraktiv jente med kontroll. Dessuten blogger hun anonymt om sitt egentlige jeg. Den eneste menneskelige kontakten hun har når handlinga starter er en narkoman ung mann i samme blokka, moren ( som er sykemeldt på grunn av datterens problemer), og flere fra hjelpeapparatet. Som for eksempel en psykolog som prøver å få henne til å bryte ut av isolasjonen. Siden dukker en liten gutt som flytter til den samme blokka opp og ei jente som bor på et asylmottak. Begge bidrar til å ruske litt opp i Angelika og få henne ut av selvmedlidenhetmoduset.

Angelikas ensomhet, morens handlingslammelse og fortvilelse er godt skildret. Personskildringene er levende og troverdige, kanskje bortsett fra en noe eksentrisk kunstner som Angelika møter, men kunstnere KAN jo være litt outrerte, da!

Boka handler om Angelikas kamp ut av isolasjonen og tilbake til livet. En virkelig gripende fortelling om en modig jente som bryter noen grenser.  Boka er medrivende men muligens – for å gjenta meg selv for ørtende gang på denne bloggen - kunne den ha vært kutta litt ned.

Mens Bjørnstad går dypt inn i et ungt sinn må man vel si at Beistet av Ingunn Aamodt er av det lettere slaget. Vi møter Mona, 17 år. Hun er på en VG-liste-konsert på Rådhuset i Oslo, idolet er en herremann ved navn EK, og til sin store glede får hun anledning til å komme på en fest der også EK er, han ... ja hvor mye skal jeg røpe da... men i hvert skjønner leseren raskt hva slags drittsekk vi har med å gjøre, og Mona blir etterlatt i en ganske oppløst tilstand. Hun begynner å slanke seg og ... joa, dere gjetter riktig ... får spiseproblemer.

Samtidig får hun en plan som hun gjennomfører sammen med sin gode venn Patrik. Dette helt på sida av det realistiske, det skal jammenmeg være visst, hun tar en søt hevn over kødden og voilà : (spoilervarsel skulle være unødvendig) happy ending. Dette på 122 sider! Handlinga strekker seg over nøyaktig ett år. Men -  dette er slettes ikke ueffent, boka er en skikkelig pageturner med mye feelgood. Og innimellom – ikke minst på slutten - er det riktig spennende! Språket er ikke av det mest virtuose men passer fint til sjangeren og innholdet. Burde være en sterk kandidat til UPrisen!