Stand by your man

Når Levi Henriksen skriver barnebok blir man selvsagt nysgjerrig. Jeg liker godt artiklene han skriver i Aftenpostens søndagsnumre. (De pleier ikke å ligge på nett, ikke- abonnenter kan bare ha det så godt.) Men som alle veit, at en forfatter skriver godt for voksne trenger ikke nødvendigvis bety at forfatteren behersker å skrive for barn.

Levi Henriksen har i et intervju i Aftenposten sagt at:

”Men for unger flest er det vondt når mor og far skiller seg. Noen ganger tenker jeg at folk skiller seg for lett, at de burde kjempe mer for barnas skyld. Det er kanskje et sykdomstegn i tiden når så mange voksne ser ut til å sette egne behov foran barnas, funderer han.”

Siden jeg leste intervjuet først og vi veit at mannen har bakgrunn fra pinsebevegelsen kan det jo være grunn til å være litt spent på hvordan dette skulle barke hen.

Ikke veit jeg hvor mange skilsmissebarn det finnes i barnelitteraturen i forhold til i virkeligheten (hvor det også som kjent finnes mange) men det er en del. I de fleste tilfeller har hovedpersonen forstått å tilpasse seg, selv om det kan være noen komplikasjoner og irritasjonsmomenter. Men i Henriksens bok har hovedpersonen valgt å ta opp kampen for foreldrenes gjenforening.

Vi møter Astrid Baros, 10 år gammel. Foreldrene har ”vokst i fra hverandre” og begge har funnet nye partnere, som Astrid insisterer på å kalle Ponni-Pia og Domrot, Domrot, Domrot. (Egentlig heter mannen Tormod men Astrid har fått for seg at hvis man sier navnet til en person tre ganger høyt baklengs kan man få vedkommende til å forsvinne.)

Den usedvanlig handlekraftige hovedpersonen pønsker ut en plan slik at hun og foreldrene blir tvunget til å være sammen på en øde (eller er den det etc?) øy. Men det er mye som skjærer seg i forhold til slik hun hadde tenkt seg. Innimellom blir det faktisk skikkelig spennende, med mye action og dramatikk. Handlinga er – som i mange spenningsbøker - helt på sida av virkeligheten, men ikke verre enn at vi ut fra sjangeren godtar det.

Boka er småmorsom med en trivelig fortellerstemme. Det er Astrid selv som forteller. I det samme intervjuet sier forfatteren at han er inspirert av ”Mitt liv som hund”. Nå er det en stund siden jeg så den filmen og har aldri lest boka men det er muligens hovedpersonens imponerende triviakunnskaper som menes. Hun er et sant oppkomme av faktaopplysninger og burde være et funn for ethvert quizlag. Men jeg lurer nå litt på om en 10-åring bruker uttrykk som ”er helt grunnleggende for at jeg skal klare” s 11 eller ”alle svarer bekreftende” s. 195.

Jeg synes ikke at dette er noen moraliserende bok, selv om det kommer klart fram hva forfatteren mener om skilsmisser. Her er varme og feelgood og jeg må innrømme at jeg faktisk felte en aldri så liten tåre mot slutten. Om det blir happy ending? Gjett tre ganger.

Om denne boka kan gi trøst og håp til andre barn som er i samme situasjon som Astrid- enten nå foreldrene allerede ER skilt eller skal – er jeg derimot ikke så sikker på. Det skal som kjent mer enn heltemot og innfløkte planer ála Egon for å påvirke foreldre. I en skilsmissesituasjon er og forblir barn maktesløse og underkastet foreldrenes handlinger.

Til slutt litt musikk. Alle som har lest noe av Levi Henriksen veit jo at han liker amerikansk populærmusikk. Men i denne boka slår han et slag for den svenske visesangeren Cornelius Wreeswijk med vekt på denne vakre sangen. Så da kan vi jo høre litt på den.


Akkurat den sangen er det jo flere som har spilt inn, kanskje vi skal unne oss en tolkning til. Ikke dårlig den heller!

Helt til slutt vil jeg anbefale Linns glimrende anmeldelse i Barnbokkritikk.no.

PS: Så kunne man kanskje også bemerke at det hadde vært interessant om barnelitteraturen snart kunne vist andre samlivsformer enn den tradisjonelle kjernefamilien. Hvem det nå skulle være som påtok seg oppgaven.