Kort og godt

Når jeg nå nok en gang skal pløye meg igjennom barne- og ungdomsbokhøsten er det en lise å lese bøker av forfattere som Eva Jensen. Årets bok heter Noen roper navnet mitt, men – uuups - hun har skiftet forlag siden sist og dermed også målføre. (Gir ikke Aschehoug ut nynorskbøker lenger?). Men la oss ikke henge oss opp i språkpolitiske bagateller. Kanskje forfatteren  bare vil teste ut bokmål.

I denne boka møter vi en 17 – åring ved navn Monika. Foreldrene er skilt ( holdt på å si i hvilke barne- og ungdomsbøker er de ikke...) og moren har forsvunnet før hun ga datteren beskjed om at 

”Nå kan du bo ei stund hos faren din” 

Dette setter jo i gang en del sladder og baktaling, men temaet er behandlet på glimrende vis uten fordømmelse fra forfatterens side.

Men Monika sliter. Hun savner moren, hun veit ikke hvor hun skal gjøre av seg eller hvor hun hører til. Som mange på samme alder vet hun heller ikke HVA hun vil, bortsett fra at hun ønsker en pause fra videregående, men faren er jo ikke så begeistret så der blir det en fight.

Av andre personer vi møter er Charlie, barndomsvennen, som hun har et litt komplisert forhold til. Boka starter med at hun slår opp telt ved morens barndomshjem og møter siden flere av morens eldre slektninger. Dette skulle være nok stoff til å fylle en bok på 300 sider litt pluss litt minus, men Eva Jensen er en forfatteren som får sagt svært mye få sider - og mellom linjene. Med få ord og setninger gjør hun fine portretter av personene i boka og Monikas reaksjoner på dem.




PS: mens 17-åringer er noe underrepresentert i populærmusikken til fordel for sweet sixteens er jeg glad og stolt av å kunne presentere denne musikalske godbiten!