Kunstnerisk frihet

De fleste har vel ikke unngått å få med seg at det i disse dager har vært premiere på en viss film basert på en kjent nordmanns fordums havseilas i vitenskapens tjeneste. Ei heller at en viktig birolle i filmen ikke er i samsvar med den virkelige personen slik han EGENTLIG var; tøff, handlekraftig, atletisk, og med et særdeles fordelaktig ytre. Og kanskje ER det noe i at filmskaperne har rett til å ta seg visse kunstneriske friheter for å oppnå den ønskede dramaturgi. Hvem hadde vel giddet å se på en spillefilm uten at det skjer noe som helst annet enn at fem personer sitter på en flåte?

Man kan i hvert fall si at mens de fleste av oss til nå visste fint lite om Herman Watzinger (om i det hele tatt noe som helst) er det vel de færreste som heretter ikke har fått med seg hva slags kjernekar vi har med å gjøre. Man kan rett og slett si at Herman Watzinger har fått en ny revival 26 år etter sin død.

Samtidig er det ikke så vanskelig å skjønne at ikke datteren er så blid. Hva hadde for eksempel jeg selv sagt hvis det hadde vært MIN far som hadde blitt tolket av Anders Baasmo Christiansen? (Hvis du skulle snuble over denne bloggen, Anders, ikke ta det personlig. Ærlig talt synes jeg ikke det er skuespilleren, som strengt tatt bare gjør jobben sin, som skal gå ut å forsvare sin rollefigur.) Nå er vel sannsynligheten for at noen skulle finne på å lage drama over min fars liv minimal, han har hatt et like ordinært liv som de fleste andre, men altså hvis. Eller ( enda verre!) for ikke å snakke om hva hvis hans datter ( altså jeg ) hadde blitt framstilt på en ufordelaktig måte? Stygg, feit, sur, dum og ufyselig? Da hadde jeg jo håpt at noen – hvis jeg da ikke selv fremdeles hadde vært i blant oss – hadde stått fram og forsvart meg! Men da holder det kanskje med hypotetiske konjunktiver.

Nå finnes det jo utallige filmer som bygger på kjente personers liv, (Kon-Tiki er ikke den første for å si det sånn, neppe heller den siste ) i større eller mindre grad enten til den biografertes fordel eller ( antakelig i mindre grad) ulempe. Jeg vil dra fram én. Nemlig Reds fra 1981, med Warren Beatty og Diana Keaton i hovedrollene. De spiller det amerikanske revolusjonære journalistparet John Reed (1887 – 1920) og Louise Bryant (1885 – 1935) . ( Som en kuriositet kan det jo nevnes at Warren Beatty var 44 år da filmen ble spilt inn mens John Reed var 30 på det tidspunktet filmen skildrer. Likheten er jo heller ikke direkte slående. )


Her de virkelige Louise Bryant og John Reed


Og her har vi paret ala the Hollywoodian way i eksotiske omgivelser.

I filmen blir Louise Bryant fremstilt som ganske avhengig av sin mer kjente journalistmann, hun strever med å skrive og få publisert artikler og virker i det hele tatt ganske hjelpeløs. Dette stemmer ikke med virkeligheten. Hun redigerte flere tidsskrifter og var aktiv feminist. Det gjør jo heller ikke saken bedre at det i filmen opptrer noen eldre "autentiske" personer som forteller om dette paret. Heldigvis hadde Louise Bryant da vært død i over 40 år og var dermed lykkelig uvitende om hvordan hun siden skulle bli framstilt i en hollywoodfilm. (For ikke å snakke om at hun skulle bli spilt av Diane Keaton!)

Og konklusjonen?

• I krig, kjærlighet og kunst er alt tillatt?
• Kunsten helliger midlet?
• Det man ikke veit har man ikke ondt av?
• Om hundre år er allting glemt?
• For all del unngå å bli kjent. Ellers kan du bare ha det så godt!
• Eller skal du være glad til bare du blir spilt av en skuespiller som er like pen og kjekk som deg sjæl? 
• Eller er en som IKKE er like pen og kjekk som deg sjæl å foretrekke?
• Og så kan man jo bare håpe på at ingen oppretter en twitterkonto i ditt navn.