Jakten på Wärmlandsbanken

Det er kanskje litt barnslig men da vi var på den nettopp omtalte dannelsesreisen udi det litterære som mer eller mindre ( med vekt på mindre) tilfeldigvis gikk til Karlstad, måtte vi jo gå i en litterær person ved navn Tronds fotspor. Og da skjønner vel alle at det nok en gang er Ut å stjæle hester av Per Petterson det skal handle om. I det aller siste kapittelet - som de som har lest boka kanskje husker – reiser Trond sammen med sin mor til Karlstad for å hente noen penger i Wärmlandsbanken. (Nå skal jeg være yderst forsiktig med å røpe for mye av handlingen i tilfelle det skulle være noen som ennå ikke har LEST denne boka men som en eller annen gang planlegger å gjøre det, noe jeg selvfølgelig fortsatt anbefaler. ) Dette siste kapittelet er også en fin skildring av forholdet mellom mor og sønn (noe denne forfatteren som kjent er god på) og om å bli voksen.

Rustet med boka og mitt digitale kamera og med Fru Lande ved min side var jeg klar til å gå i Trond og morens fotspor.

”Vi sto skulder ved skulder på perrongen. ”

Og her er altså perrongen som ikke ser ut til å ha forandret seg nevneverdig siden den gangen handlinga finner sted. Og som vanlig Fru Lande som mer enn villig poserer for fotografen.

”Vi gikk bort til stasjonsbygningen og tvers igjennom den over det flisbelagte golvet og så kom vi ut og kryssa veien som fulgte jernbanelinja.

Og her er flisene på stasjonsgulvet. (Nå veit jo ikke jeg om det er de samme som i 50 - åra, dessverre er heller ikke gulvfliser det jeg har mest greie på.)

Slik ser stasjonen ut i dag, sett forfra.

Vi gikk opp Järnvägsgatan og inn i sentrum. ”

Og dette er altså Järnvägsgatan sett fra stasjonen, antakelig en del forandret siden den gangen.

"Det var jeg som hadde veska under armen da vi fortsatte videre hele veien opp til det stoppa av seg sjøl fordi gata endte rett ved Klaraälven som kom flommende fra Nord og de store skogene der oppe og delte seg rundt en odde her. Den odden sto vi på nå, og elva rant gjennom Karlstad på to kanter og delte byen i tre og fløyt til slutt ut i den store sjøen Vänern på deltavis."

Da jeg leste boka så jeg for meg at mor og sønn gikk opp en bakke, men her er det temmelig flatt.

Her ser vi den vakre Klaraälven slik den ser ut i dag. Til høyre det mondene Stadshotellet men mor og sønn så seg ikke råd til å overnatte.

Og her elva sett fra den andre siden.

Mor og sønn har litt problemer med å finne Wärmlandsbanken, og til slutt spør Trond noen av de innfødte. Dette skjer på 50 – tallet, altså noen år før svensk TV og alt det der, og antakelig også før det norsk-svenske radioprogrammet Över alle gränser på Morokulien gikk på lufta. Kort sagt; Trond blir til sin frustrasjon ikke forstått av Karlstadbeboerne! (Derimot – altså ca 60 år etter - hadde de dannede fruene Lande og Frisvold ingen problemer med å spørre seg fram, verken til turistkontoret eller til Systembolaget.)

Etter litt googling ser det ikke ut som at Wärmlandsbanken eksisterer i dag, den er vel fusjonert bort, men kanskje var dette bygningen moren til slutt fant, mens Trond gikk og ergret seg over vrange Karlstadbeboere,

eller muligens denne, litt lengre ned i Järnvägsgatan?