Du skal ikke stjele!

Aldri er det vel blitt skrevet så mye krim som nå. Og dette gjenspeiler seg også i barne- og ungdomslitteraturen. I starten av min etter hvert temmelig lange karriere som barne- og ungdomsbibliotekar var det få detektivbøker for barn, bortsett fra Hardy-guttene, 5 – serien og annet ”smusslitterstur” som hadde fast plass i 0-samlinga på Deichman. Slik ikke lenger. Og heller ikke de yngste slipper unna.

FRA GRØNNSAKSLANDET
Purriot og den usynlige mannen av Bjørn F. Rørvik og Ragnar Aalbu er en litt artig sak hvor grønnsaker spiller de sentrale roller. Som alle sikkert skjønner er Purriot ( i tillegg til å være "mesterdetektiv") en purre. Han er gift med Paprika ( gudene veit hva slags unger det hadde blitt, men heldigvis hadde jeg nær sagt så er de barnløse). Det skjer overfall på et sted som heter Hurmlumheia og Purriot tar noe motstrebende saken. Ofrene er Bestemor Blom (Ja, du gjetter riktig; en blomkål) og lille Per Sille. (Denne genialt illustrert av i kjent Aalbustil.)

Mysteriet oppklares ( kan vel røpe såpass at det ikke var skumlere enn at selv det mest følsomme lille barn burde tåle det) og alle blir glade. Boka er litt småmorsom, men hadde kanskje venta litt mer snert av forfatteren av de crazyhumoristiske bøkene om Reven og Grisungen.

APESTREKER TIL BESVÆR
Alexander McCall Smith (som skulle være kjent for Damenes detektivbyrå for voksne og Akimbo-serien for barn ) har skrevet en bok som muligens skal være starten på en serie for barn i segmentet 6 – 9 år. Hovedpersonen er Precious Ramotswes som er en yngre utgave av den varmhjertede, kloke og frodige hovedpersonen i serien Damenes detektivbyrå. (Et tips: er du ute etter koselige bøker til gamle damer kan jeg anbefale disse, noe en hver folkebibliotekar med all sannsynlighet allerede har oppdaget.)

Boka heter Det store kakemysteriet og er en særdeles vakkert utstyrt bok med nydelige illustrasjoner. Moralen er

• Det er stygt å stjele
• Det er stygt å mistenke uskyldige. (Forfatteren får med få ord fram hvor sårt dette kan føles for den som blir utsatt for slikt!)
• Ting er ikke alltid det man tror.
• Hvis du vil noe sterkt nok klarer du å gjennomføre det.

Ikke vanskelig å være enig i noe av dette, selv om den siste kanskje er noe naivt optimistisk ala en hver er sin lykkes smed, men pokker heller, la oss ikke ta fullstendig motet fra de søte små før de oppdager all verdens forjævligheter sjæl!

Boka er velskrevet og har en trygg og koselig grunntone, forfatteren henvender seg direkte til leseren, og teksten har et noe ”gammeldags” preg. Kanskje ikke så underlig forfatterens alder tatt i betraktning. Ikke noe gæernt med god moral men noen ganger tipper det litt over. Det er liksom ikke grenser for hvor mye dette sjuende budet skal bankes inn. (Ser slettes ikke bortsett fra at en eller annen liten dævelunge kan føle seg frista til å snappe til seg litt godteri i nærmeste butikk bare på pure trass. )

Ikke for å skryte - eller sagt på en annen måte ; selv jeg forsto ganske raskt tegninga. Faktisk blir løsningen på gåten avslørt allerede på omslaget. (Neppe nødvendig å legge ut noen ***spoilervarsel*** her. Dette er jo tross alt en bok for relativt små barn.)

EN BOKBUSS TIL BESVÆR
Den svenske avisa Dagens nyheter sammenlikner i en anmeldelse Fallet med de försvunna böckerna av Ian Sansom ( på engelsk The Case of the Missing Books) med Alexander McCall Smiths serie Damenes detektivbyrå. ( Alle som liker den liker den bla bla bla etc etc). Den eneste likheten jeg ser er graden av en viss feelgood og kanskje det at det ikke er selve løsningen av mysteriet som er hovedsaken hos noen av forfatterne. Og så vidt jeg veit ( nå uttaler jeg meg på noe syltynt grunnlag hva McCall Smiths bøker angår) fravær av mord. Derimot kan det gå ganske så voldsomt for seg i Sansoms bok. Humoren er også så absolutt tilstede men her av det svarte slaget, ha ha! På engelsk har det kommet flere bøker i denne serien som kalles The Mobile Library Mysteries.

Denne boka fant jeg også i billigbokhylla i en bokhandel i Göteborg, og alle veit vel hvor happy vi bibliotekarer blir når vi finner en skjønnlitterær bok hvor helten ( OK, da, i denne boka med en ikke helt ubetydelig grad av antiheltefaktor) er en yrkesfelle!

Og nå er det vel på tide å presentere hovedpersonen; Israel Armstrong ( halvt irsk, halvt jødisk avstamming), en følsom og i starten – det må sies - snobbete type med betydelig temperament. Han nærmer seg 30, er en småfeit vegetarianer, glad i rødvin og foretrekker det kultiverte og søte liv i nordre London. Problemet er bare at der får han ikke jobb. Dette er jo også et kjent problem blant nyutdannet norske bibliotekarer som på død og stampe MÅ bo i urbane strøk (og aller helst Oslo ) etter utdannelsen.

Vår venn biter i det sure eple og tar seg jobb på et lite sted i Nord - Irland. Og hva møter han der etter en særdeles anstrengende reise? Jo da, en stengt bibliotekbygning! I stedet må han jobbe som bokbussbibliotekar, eller ”uppsøkande ressursperson” som den pringlespisende Linda Wei, stedets ansvarlige for kultur, fritid og samfunnstjenester kaller det. Problemet er bare at bokbussen ikke har vært i bruk på årevis og er i en ganske elendig forfatning, faktisk til og med verre enn de bokbussene undertegnede skrangla rundt i i Oslo helt til de ble nedlagt i andre halvdel av 80 – tallet, hvis jeg ikke husker helt feil i 1989. Men det verste av alt er altså at alle bøkene er søkk vekk! Har noen stjålet dem? Og i tilfelle hvem? Sammen med bokbussjåføren, en riktig fresk type, må vår venn reise rundt i nærmiljøet for å inndra forfalte bøker for å ha noe å låne ut. Og; verre og verre : det finnes heller ikke noe bokbudsjett! (Og dermed er det bekreftet nok en gang, det kan aldri bli ille nok! Skjønt man har da opplevd liknende på Deichmanfilialene det samme ulykksalige året da bokbussene ble nedlagt og husker jeg ikke helt feil også seinere! )

Mysteriet med de forsvunne bøkene løses til slutt, og uten at jeg skal røpe for mye nå : selvfølgelig er det kommunen om er superskurken. Boka er virkelig så hysterisk morsom som Independent påstår, og som alle sikkert forstår med et utall artige typer som krydrer handlinga. Forfatteren er selv ikke bibliotekar, men sikkert ikke uventa brenner han for litteraturen og underviser i dag på Seamus Heaney Centre for Poetry på Queens University i Belfast. Neppe heller uventa hører ikke Catherine Cookson til verken hans eller romanpersonene favoritter.