Bondelivets forbannelser

Så har vi tatt vår årlige førpåsketur til Göteborg igjen ( ja hva fankern gjør vi der hele tida kan man kanskje spørre seg om men det var virkelig ikke tema nå) og som vanlig var jeg innom noen bokhandlere for å se om jeg kunne finne bøker av noen ( altså for meg) nye svenske forfattere.

Korparna av Tomas Bannerhed kom ut i 2011 og er forfatterens første bok. Dette ble en knalldebut og boka fikk også Augustpriset, som jeg antar kan sammenliknes med Brageprisen. Forfatteren var 45 år ( i den grad jeg har vært heldig med hoderegninga) da boka kom ut men han skal ha brukt hele 10 år på å skrive den. Boka har foreløpig ikke kommet ut på norsk men er etter hva jeg har skjønt under oversettelse.

Handlinga er fra Småland og her kan vi bare glemme bonderomantikk og idyll ala Lønneberga og dess like. Vi befinner oss i siste halvdel av 70 – åra og fortelleren er den 12 år gamle Klas. Far er bonde og for ham er bondeyrket en forpliktelse og forbannelse. Ingen skildring av kjærlighet til jorda etc, etc, dette nei! Som sønnen har han usedvanlige intellektuelle evner som han ikke har fått brukt. ( Vi har vel sett noen eksempler på dette fra det virkelige liv også.) Med i handlinga er også moren og en yngre bror. Dette er en tekst med en intens uro og uhygge, du sitter på ank hele tida og føler virkelig med den prøvede familien.

Vi skjønner snart at faren har store psykiske problemer. Og vi får stadig høre om tiden ”innan”. Dette er en uhyggelig men svært troverdig skildring av et menneske i psykisk ubalanse og om morens kamp for å bevare normaliteten i hjemmet.

Klas sliter med skyldfølelse ( herregud; en 12-åring!) fordi han ikke føler seg kallet til å innfri farens ønske om at han skal overta gårdsdriften. Dette er ingen ukjent problemstilling, også her i Norge ser vi utallige eksempler på gårder som til den eldre generasjons fortvilelse må ”gå ut av slekten” fordi det ikke er noen som er villige til å overta. Men vi får bare håpe at det ikke går så hardt for seg som i denne boka. De fleste i min foreldregenerasjon innser forhåpentlig etter hvert at den tida er forbi.

Klas er en ensom gutt, men når Veronika, en jevnaldrende jente, dukker opp, får han forventninger. Hun har flyttet til Lyckanshöjd mens gården til Klas kalles Undantaget. Og disse gårdnavnene sier jo også litt. Hennes far leser og siterer fra Steppeulven ( og akkurat det var jo den boka vi leste på denne tida, så vidt jeg husker en temmelig dyster bok) neppe tilfeldig valgt tittel fra forfatterens side.

Klas har en stor lidenskap som også blir en trøst for ham, nemlig fuglene. Og han viser for dagen kjennskap til et mildest talt imponerende antall fuglearter! Forfatteren sier selv i et intervju at det var

”en aha-upplevelse var att inse att han inte kunde namnet på djur, växter och fåglar i naturen – trots sin uppväxt på landsbygden. Att lära sig det mesta om fåglar blev ett sätt för Tomas Bannerhed att närma sig sin bakgrund.”

Og disse kunnskapene har han – kanskje noe til overmål – benyttet seg av i boka.

Tittelen på boka er altså Korparna, som alle veit betyr ravnene på norsk. I boka er det plenty av dem, og de symboliserer her alt som er dystert og mørkt. Her en fersk film fra YouTube, som viser ravner i sitt rette element. (Riktig nok fra Västmanland men med all sannsynlighet helt lik de smålandske.)

Bannerhed har en liknende bakgrunn som Klas – han sier selv at han er den siste generasjon som vokste opp på det smålandske bondelandet, uten at han ( heldigvis) ble utsatt for det umenneskelige presset som vår unge helt.

”För honom var det viktigt att visa att det här med att ”bo på landet” inte bara är en idyll utan också kan vara "ett helvetes slit”. Han beskriver hur han kände en slags skuld gentemot sin bakgrund, ett behov av att ge tillbaka något till den miljö som han själv vände ryggen”

Og visst er det et helvetes slit å være bonde, ikke minst for dem som har melkekyr. Aldri fri noen gang! Noe ganske annet er det da for kornbøndene på flatbygdene i ... eller glem det, nå tok jeg kanskje litt av... Tilbake til boka igjen: den handler også om hvordan nyere tider med sine krav til lønnsomhet truer de mindre gårdenes eksistens. Dette får meg jo til å tenke på for eksempel Stig Claesons nostalgiske romaner som også skildrer en tid som er forbi, men som dere vel skjønner er det ingen ting av Claesons humor og underfundighet i Korparna. Korparna er da også en helt annen type bok.

Her et eksempel på hva som skjer når gårdene bare står og forfaller fordi bøndene må gi opp. Denne låven fra Värmland, den samme elendigheten over alt! (Foto: undertegnede)

Tilbake til intervjuet igjen :

”Min roman är ju också en hyllning till naturen som ett annat livsrum än det högteknologiska som många av oss vistas i.”

Og det er sterke skildringer av hvordan naturen virker på vår unge helt, både som en trussel og som trøst.

Vi tar også med et kort intervju med forfatteren som Svensk TV truer med å fjerne den 28 april. Så det er bare å kjenne sin besøkelsestid! Hvilket jeg sterkt anbefaler. Her demonsterer forfatteren også sine kunnskaper om fuglelåter. Dessuten ser vi at det er en svært sympatisk person vi har å gjøre med. (Disse 3-minuttersintervjuene på SVT er virkelig noen fiffige greier! Ikke for lange men likevel gir de et bilde av forfatteren bak boka. )

Så over til uvesentlighetene ( eller kanskje ikke forresten) :
Blant smålands gårdbrukere på 70 – tallet var det minsann ikke noe hel- eller halvfabrikata i husholdningen nei! Moren lager ofte en rett som kalles ”isterband”, en slags smålandsk pølse.

Til slutt litt musikk. Først kan det jo passe med Alf Prøysens arge bonde. Den har vi jo spilt før på denne bloggen, så da kan vi jo ta med noen svenske toner også. Her Cornelis Vreeswijks bonde som har litt andre problemer å stri med!

PS: Ja, det GÅR an å finne nye svenske forfatterstemmer uten å oppsøke svenske bokhandlere, for eksempel på internett, men det har ikke den samme sjarmen. I den grad jeg skulle behøve å forsvare meg.