Å redde verden

Simon Stranger er ute med en ungdomsbok igjen. Sist var temaet spisevegring/ slanking satt opp mot hungersnød. Denne gangen handler det om hvordan vi i vesten er med på å unytte folk i den tredje verden.

Handlinga går i korthet ut på at Emilie, antakelig den samme som vi møtte i Barsakh, 17 år, går inn i en klesbutikk og møter en ung mann, Antonio, som i smug fester klistremerker med teksten:

”Kos deg med T-skjorten. Slavene som sydde den gjorde det ikke. verdensredderne.blogspot.com”

på klærne. Emilie, som føler seg litt til overs når bestevenninna får kjæreste, tar etter oppfordring fra Antonio sjansen på å bli med i Verdensredderne, og før vi veit ordet av det har Emilie blitt omvendt fra å være en uskyldig bærumspike mest opptatt av gutter, fester og klær til å bli en svært så globalt bevisst ung dame. Heretter kan hun knapt se på et klesplagg uten å lure på under hvilke forhold det er produsert. Verdensredderne er en liten lukket gruppe på i alt fem medlemmer. Målet for aksjonene er å få oppmerksomhet, og oppmuntre andre til liknende aktiviteter. Siden kommer enda et medlem til som representerer en mer drastisk holdning, og som ikke nøyer seg med litt uskyldige klistremerker.

Samtidig med begivenhetene i Norge møter vi Reena i Bangladesh, som for luselønn og under ekstremt dårlige arbeidsforhold syr de klærne vi og Emilie kjøper for en billig penge i Norge, og dessuten Reza, en ung gutt. Parallelt med kjærlighetshistorien mellom Emilie og Antonio utvikler det seg også varme følelser mellom disse to.

Siden aksjonerer Verdensredderne mot sjokoladeindustrien, kyllingoppdrett og fokus rettes også på alle de elektroniske dubeditter vi er blitt så avhengige av.

Det er ikke tvil om at hensikten med denne romanen er den beste, forfatteren vil gjøre ungdom oppmerksom på globale skjevheter. Dette er en opplysningsroman og må vurderes deretter. Forfatteren går ikke så veldig i dybden i personskildringene, de blir mer typer. Boka har en klar moral, med et tydelig budskap som nærmest blir banket inn i leseren. For sikkerhets skyld også med et forklarende etterord. Dette må nødvendigvis gå på bekostning av det litterære. Men innimellom svinger det, jeg vil spesielt fremheve det første kapittelet i del III som har en helt annen intensitet og som i hvert fall ga meg frysninger.

Her møter vi blant andre den døde gutten fra flyktningleiren i Sudan, jenta som jobber på en elektronisk butikk i Kina og sover i sovesal om natta, Securitasvakten i Oslo, den sju år gamle jenta som graver etter et mineral som brukes til øyenskygge, vi møter den kreftsyke Steve Jobs som vet at han snart skal dø, og også forfatteren selv som også bruker iMac og spiser sjokolade. Hver av dem henvender seg direkte til leseren. ”Jeg er ...” (For å si det med Strindberg: "Det är synd om människan")

Det er jo ikke vanskelig å være enig i forfatterens budskap. (Selv om jeg – og den innrømmelsen ligger jo langt inne – ble så sugen på sjokolade at jeg bare MÅTTE kjøpe meg en stor sjokoladeplate. )

Jeg lurer litt på hvordan unge reagerer på denne boka.

• Vil de nå ta skeia i annen hand, slutte på kjøpe klær på H&M etc, og heller gå på fretex eller loppemarkeder, begynne å sy klærne sjæl, melde seg inn i partier eller idealistiske organisasjoner, bare kjøpe fair trade sjokolade og slutte å bruke appleprodukter etc.

• Eller vil de få skyldfølelse og kanskje gå inn i en dyp depresjon?

• Eller vil de be forfatteren holde kjeft og passe sine egne saker. Han er jo ikke det spor bedre sjæl. (Noe han jo også innrømmer i boka).

Det er et paradoks at mens Emilie får sin globale bevissthet via møte med andre jevnaldrende, vil leserne av Verdensredderne få budskapet av en som er 20 år eldre enn dem selv. (36 år oppfattes som en SVÆRT høy alder av ungdom!).

Boka fikk meg til å tenke på en bok av Per Nilsson som kom ut på norsk i 1996, Ravnens sang. En mann, kalt Ravnen, gikk rundt på skolene og holdt foredrag om verdens undergang med en slik styrke at flere unge begikk selvmord. Nå tror ikke jeg at Strangers bok vil utløse noen selvmordsbølge men det Per Nilsson gjør er å stille spørsmål ved om man kan gå for langt i sin iver i å bevisstgjøre ungdom om verdens elendighet. (Forøvrig en ungdomsbok med mange kvaliteter og som jeg anbefaler varmt.) Siden møter vi igjen denne "Ravnen" i boka Absolutt Per Nilsson (omtalt her) og hvor forfatteren gjenopptar temaet.

En annen bok som handler om nøden i verden er Trash av Andy Mulligan fra 2011. Her er temaet også fattigdom og politisk undertrykking. I fokus noen gutter som jobber på en søppelplass. Fortellingen er spennende og drivende godt fortalt – men her uten noen moralisering fra forfatterens side.

Jeg skulle ønske at Stranger ville senke pekefingeren i sin neste ungdomsbok.

PS: I anledning bokutgivelsen er det også laget en fiktiv blogspot-blog.