Jeg ELSKER Charles Dickens bøker! De har ALT!
- Følelser
- Patos
- Sentimentalitet
- Varme
- Humor
- Troen på det gode
- Hjarte på rette staden
- Og ( i hvert fall i denne boka) ironi
- Sosial harme. I denne boka handler det blant annet om et ubarmhjertig fengselssystemet og grusomme avstraffelser hvor terskelen for dødsstraff er lav.
- Men først og fremst er det de burleske og overdådige personskildringer som fenger. Min favoritter er fremdeles Mr Mickawber og den ufyselige men ustyrtelig komiske Uriah Heep i David Copperfield. Og ikke å forglemme Mr Picwick i Pickwick papers.
- Og - de helt igjennom gode som for eksempel Biddy og Joe i denne boka.
Store forventninger starter dramatisk en julaften. Det skal være Dickens som ”oppfant” den ”engelske jula”, en Dickensk jul er faktisk et begrep i England, men akkurat i denne boka er det ikke mye julekos.
Hovedpersonen ( dette skal være den ene av Dickens to jeg-romaner) er Pip, foreldreløs, lever en begredelig tilværelse sammen med sin atskillig eldre og ubarmhjertig strenge søster og hennes mann; den godhjertede smeden Joe, siden får han en unik mulighet til å komme seg fram i verden, og utvikler seg fra å være en snobb som tar avstand fra sin beskjedene opprinnelse for siden å komme på bedre tanker etter å ha gjennomgått visse prøvelser. Med andre ord en utviklingsroman.
I løpet av lesningen ga flere av de bisarre miljø - og personskildringene med selsomme replikkvekslinger assosiasjoner til Alice in Wonderland, faktisk begynte jeg nesten å lure på om Dickens kunne ha blitt inspirert av denne boka, men en rask sjekk viser tvert i mot at Great expectations kom ut fire år før Carrols bok. Så kanskje det kan være omvendt. Jeg tenker spesielt på
- den tragiske – og groteske - Miss Havisham, som etter et innstilt bryllup lever som et spøkelse i et hus i forfall, mens insektene kryper rundt en mugnet bryllupskake.
- den dysfunksjonelle Pocket-familien, hvor ungene bare surrer rundt og fru Pocket sitter i sin egen verden og studerer Adelskalenderen.
- kan jo også ta med det originale hjemmet til den hjertegode John Wemmick og dennes særdeles tunghørte far.
- Carol Kings klassiker, så da kan vi jo høre litt på den. Denne sangen – som de fleste av Carol Kings sanger – er jo framført av en hel drøss sangere, her har vi for eksempel
- Dusty Springfields elegante tolkning.
- Jeg foreslår at vi til slutt hører på denne liveframføringa med Donny Hathaway.
Akkurat som Dickens var også Hathaway kjent for å ha nær kontakt med publikum. (Kan jo legge til at Hathaway døde på tragisk vis akkurat på denne dag i 1979.)
Siden Pip bor en lengre periode i Temple, kan vi jo ta med noen bilder fra denne delen av London.
Her muligens den flere ganger i boka omtalte tempeltrappa
og her Temple Church. (Foto: gjett hvem.)
Som de fleste vel har fått med seg er det i år (7 februar) 200 år siden den store forfatteren ble født, noe som selvfølgelig skal behørig feires!
Lenge leve Charles Dickens!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar