Mørkrets og isens redsler

Jeg er absolutt ikke av dem som har vært mest interessert i våre polfareres bragder eller andre store øyeblikk fra vår ”stolte fortid” heller for den delen, men da jeg så TV-serien The last place on earth av engelskmannen Roland Huntford i 80-åra som handler om kappløpet mellom Roald Amundsen og Robert F. Scott blei jeg faktisk såpass hekta at jeg også leste boka bak serien (eller var det omvendt?) . Det som fascinerte meg alle mest var den nitidige planlegginga som lå bak Amundsens ekspedisjon, mens Scott skal ha vært noe mer tilfeldig i sine forberedelser. Både boka og TV-serien tar da også ganske subjektivt Amundsens parti mens stakkars Scott får det glatte lag av sin landsmann.

Noe annet man kan bemerke er begge herrenes noe spesielle lederstil. Ingen av dem brukte ledermetoder spesielt anbefalt i dag. Forfatteren kommer også inn på hvor dårlig Amundsen behandlet Hjalmar Johansen, og hvordan sistnevnte endte sitt liv på bedrøvelig vis.

I fjor kom det i forbindelse med et visst jubileum drøssevis med bøker, også for barn og unge. Jon Ewos bidrag er Spillet om sydpolen, som handler om det nettopp omtalte kappløpet.

Det jeg – som jeg har vært inne på noen ganger før – liker med Ewos fagbøker er at han viser for leseren hvordan han fascineres av og jobber for å forstå de personene - gjerne totalt annerledes enn ham selv - han skriver om. Enten det nå dreier seg om Jeanne d’Arc eller hardbarkete polfarere.

«Mine skiferdigheter er like gode som en nyfødt kalvs. Jeg glemmer aldri at jeg som liten drittunge grein meg gjennom en skiskole en gang. Og siden har jeg ikke hatt på meg ski mer enn toppen tre ganger» s 41

Som det skulle framgå er altså ikke Amundsen en person forfatteren uten videre identifiserer seg med. (Dessuten bør forfatteren ha kred for mot, selv om denne innrømmelsen sikkert ikke ligger like langt inne hos den voksne Ewo som det muligens har gjort i yngre år!)

Forfatteren mangler også Amundsens – må man vel kunne si – mer enn normalt velutviklede konkurranseinstinkt. For å få mer forståelse for denne egenskapen får Ewo hjelp av vennen Matti som arrangere en litt original konkurranse.

Og via bekjentskaper får han muligheten til å ta et ( kortere enn det virker) opphold i fryserommet til Riksens Pediatriske Forskningsinstitutt. Vi får en levende beskrivelse av følelsen av å være innestengt i kuldehelvetet.

Ewo reiser også «nokså motvillig» på research-tur i England, og besøker blant annet:

• Discoverymuseet
• Scott Polar Research Institute
• Natural History Museum for å se på de steinene Scott som et vitenskapelig alibi samlet
• Dessuten til British Library for hvor han med ærefrykt beskuer Scotts dagbok.
• Og selvfølgelig besøker han Frammuseet i Norge.

I motsetning til sin britiske forfatterkollega Huntford viser Ewo atskillig mer sympati overfor Scott, som han i slutten av boka skriver følgende rørende ord om:

«Setter meg på en benk. Og kjenner en lang, svart bølge rulle inn i meg. Og jeg tror jeg griner en skvett for en gammel polarhelt som jeg aldri et øyeblikk hadde trodd jeg skulle bry meg om.» S 109.

I rettferdighets navn må vi også ta med Bjørn Ouslands dramatiske illustrasjoner, som viser det harde livet der ute i isødet. Blant annet Scotts herjede ansikt de siste dagene før han ****SPOILER**** døde.

Her noen bilder:

Først et bilde av stakkars Scott som endte sitt liv på så tragisk vis.

Deretter et foto av Roald Amundsen, også i full polarmundur. Bildet ble tatt på NBs utstilling om norske polarhelter. (NB: avsluttes 28 januar)

Der har man også muligheter til å ta et bilde av seg selv som heltemodig polfarer. Her undertegnede som stikker hodet ut gjennom pappmodellen i naturlig størrelse. Som det skulle framgå av bloggerens glis er temperaturen atskillig mer behagelig her enn den våre polarhelter måtte tåle!

Scott hadde som sine samtidige landsmenn en urokkelig tro på det britiske imperiets uovervinnelighet. Dette fikk meg til å tenke denne sangen av Mikael Wiehe som skildrer et imperium i fall.

I Wiehes sang får våre venn et "gratis glas sjampanj" og jammen kan vi ha grunn til å skåle i ett eller annet vi også for at dette polarjubileet endelig er over! Nok nå!