Tor, Odin & co

FORHISTORISK GRØSS
Skjønnlitteratur basert på den norrøne gudelæra er ingen enkel sjanger. Caterina Cattaneo har gjort et forsøk med Dødsreisen som handler om ei ung jente, Tora, som har overnaturlige evner. En dag møter hun Dødshesten, noe som betyr at noen i den nærmeste familien skal dø. Hvem? Kanskje den eldre broren som skal ut i viking?

Starten er ganske spennende så leseren kommer inn i handlinga med en gang. Det er juletid, en fremmed dukker opp, hvorfor er mor og far så hemmelighetsfulle hver julaften? Bloting etter alle kunstens regler hører også med. Kan kanskje også ta med Åsgårdsreia som herjer. Julenatta tar Tora en farefull ferd gjennom skogen. Og siden ***mulig spoiler?*** går ferden til dødsriket. Helheim you know.

Sterke saker altså men jeg ble ærlig talt ikke så betatt av dette. Jeg synes det hele blir litt affektert. Samtidig blir språket innimellom veeeeeldig enkelt og hverdagslig. Heidi er ikke enig, hun mener tvert imot at språket ”er enkelt, dramatisk og suggererende. Korthugde setninger og verdiladde ord fungerer som stemningsforsterkere.” (Barnebokkritikk.no: forfatteren heter Cattaneo og ikke Catteneo som dere har skrevet. En liten korrektur ved neste oppdatering, kanskje?)

På plussida er at forfatteren i et etterord gjør rede for hva som er med i den norrøne mytologien og hva hun har diktet opp. Med boka ”håper (hun) at denne historien kan bidra til å skape interesse for det som er vår kulturarv og vår forhistorie”. Vel verdt et forsøk men fremdeles vil jeg anbefale Tor Åge Bringsværds serie Vår gamle gudelære eller de første bøkene i Toril Torstad Haugers vikingserie.

FORHISTORISK HUMOR
Enda en forfatter som har skrevet en fortelling basert på den norrøne mytologien er ingen ringere enn Neil Gaiman. Dette er jo en særdeles rutinert forfatter og Odd og frostkjempene er en veldreid sak med en god dose humor. Slik som også i den norrøne teksten. (Humoren altså). Fortellingen er en typisk borte – hjemme- borte - historie. Odd har en funksjonshemming og blir mobbet men kommer styrket ut av møtet med gudene. Og gudene er Tor, Odin og Loke, alle forkledde som nordiske rovdyr. Jeg må nok si at Gaimans Odin stemmer mer med min oppfatning av denne fordums guden enn Cattaneos. I hennes fortelling blir han fremstilt som en litt dum busemann.

Det man kan innvende er at språket blir ganske hverdagslig i Gaimans gjenfortelling av de gamle skrifter. ”Bare slapp av så lenge”; s 54; ”Jippie”; s 76 og ”Bra jobba” ; s 78 blir jo VELDIG moderne da, er det tilsiktet ( for ikke å gjøre teksten for fjern for dagens unge lesere?) eller er det oversettelsen? Eller glem det siste. Hvorfor skal oversetteren alltid få skylda!

Kan kanskje legge til – i tilfelle noen lurer –at Frostkjempene er det samme som Jotnene.

Til slutt blei jeg jo frista til å minne om Peder Madsens herlige anakronistiske tegneserier basert på det norrøne gudegalleriet. Her et bilde fra den morsomme historien der Tor utkledd som kvinne skal prøve å gjenvinne hammeren som jotnene har stjålet, med den intrigante Loke som følgesvenn.