Litt fantasy igjen

I denne bloggposten etterlyste jeg franske barnebøker og da gjorde Synne meg oppmerksom på Tobie Lolness av Timothee de Fombelle (Fortellerforlaget). (Nå MÅ jeg skjerpe meg og følge litt bedre med på utgivelser fra småforlagene!) Boka har fått oversetterstøtte og er spredt rundt til bibliotek i det ganske land.

Fantasyverdenen denne gangen er et eiketre, hvor innbyggerne er bitte små, bare noen millimterer høye. Helten er Tobie, foreldrene er tatt til fange, og den unge mann er blitt helt alene i verden. Hans prosjekt er å redde foreldrene fra et godt voktet fangenskap samtidig som han blir jaget av makthaverne og kan egentlig ikke stole på noen.

Årsaken til elendigheten er at faren er vitenskapsmann, og sitter på hemmeligheten til en oppfinnelse han ikke vil røpe fordi denne vil ødelegge kilden til treets liv. Handlinga har som dere sikkert da skjønner et miljøbudskap. Et annet tema er fremmedfrykt. Utenfor treet lever gressfolket og om dem verserer det rykter. Skurken er Jo Mitch og hans kumpaner som undertrykker befolkningen og i det hele tatt lager mye dævelskap.

Handlinga hopper en del fram og tilbake i tid, noe som kan være krevende for de mer utrenede lesere. Jeg regner meg vel egentlig ikke blant dem men syntes nok at dette var omstendelige greier og kanskje litt langdrygt.

Fortellingen mangler liksom litt ... ja hvordan skal jeg uttrykke det; ”gnist”? Persongalleriet er stort, og kanskje kunne forfatteren ha gjort litt mer ut av personskildringene.

Etter 310 sider har vår venn enda ikke funnet foreldrene, hans kjære Elisha er borte, men får regne med at alt ordner seg i ett av de neste bindene.

Jeg har jo nettopp laget litt leven av det å oversette fra fransk, og også for denne boka skurrer det litt her og der, men ikke så ille som i en oversettelse jeg nettopp har omtalt. For alt jeg veit kan det jo også ha vært et poeng og beholde språket litt ”franskaktig”?

Boka er oversatt til 26 språk så noen må ha sett store ting i denne boka. Og alt som bryter den angloamerikanske dominansen i fantasylitteraturen bør jo være velkomment. Synne har også lest den og hun var mer begeistret enn meg.

Kanskje vi kan ta med et bilde av et eiketre. Dette er stjålet fra wikipedia. Av treets størrelse og omfang kan man godt skjønne at forfatteren har latt seg inspirere til å bruke akkurat denne tresorten som fantasyunivers.

Mens humor er noe fraværende i de Fombelles bok er det desto mer i Skyggene av Jacqueline West. Dette er også en bok i fantasy- leia, i tillegg med grøsserelementer.

Olivia 11, flytter inn i et gammelt hus hvor man snart skjønner at det skjer en del mystiske ting. Foreldrene er akademikere og veldig opptatt av sitt fag, og lille Olivia blir overlatt mye til seg selv. På grunn av stadig flytting har hun heller ingen venner og har alltid følt seg utenfor. ”Noen” i huset betrakter henne og ønsker å bli kvitt denne nye familien. Tatt i betraktning et litt forsiktig ytre må man si at hun viser et imponerende mot.

Huset er fullt av malerier som det viser seg er forheksede, og hvor Olivia ved hjelp av magiske briller kan gå inn og ut. Sentralt i handlinga er tre snakkende katter (noen riktig artige typer) og Morton, en gutt hun finner i et av maleriene, også en artig kar, og hvis skjebne vi etter hvert får vite nærmere om.

Boka er stinn av action og til tider litt vel heseblesende etter min smak. Bokas styrke er humoren, som det dessverre er så alt for lite av i fantasylitteraturen.

Dette skal være første bind i en serie, men i motsetning til Tobie Lolness er denne boka mer avsluttet.

Neste gang: tid for litt sosialrealisme. Kanskje til og med fra en av landets utallige øyer. Bygda altså.