Den særdeles produktive forfatteren Bjørn Ingvaldsen har i år skrevet en bok om mobbing. Forfatteren har i det siste også begynt å skrive i en litt mer ”stillferdig” stil enn den litt mer eller mindre morsomme og heseblesende stilen han er kjent for i for eksempel Espen Herbert-bøkene. Bloddråpetreet handler om Balder, som fyller 13 i løpet av boka, kalt Ballen av klassekameratene, og det forteller jo litt. Dette er en jegfortelling, språket er særdeles enkelt, av og til på grensa til flatt, men jeg synes det funker. Akkurat slik man kunne tenke seg en 13-åring ville uttrykke seg. Boka gir en troverdig portrett av en 13 år gammel gutt og sårheten kommer godt fram. Balder viser også en genuin interesse for natur og fotografering. Dette tar litt plass i boka, så kanskje ikke alle unge lesere henger med hele tida.
Balder har det ikke så enkelt, de eneste vennene han har er to bussjåfører på skolebussen, og Børge på ruteopplysninga. Akkurat som i Pippi av Grete Randsborg Jenseg (som jeg nettopp har blogget om) blir det ingen endelig løsning på mobbinga i boka. Og det kan være like greit, for kanskje blir det bare ekstra sårt for de av leserne som blir utsatt for mobbing hvis alt ordner seg på mer eller mindre troverdig vis. Ædabæda, liksom. Men Balder er forsynt med verdighet og en indre styrke, og når de hjelpeløse voksne svikter er det Balders egne (litt) opprørske handlinger som peker mot en mulig positiv utvikling.
Slutten gir jo assosiasjoner til Almstriden i Stockholm i 70 – åra, som jeg har blogget om før, uten at jeg her skal røpe for mye.
Her et fotografi av forfatteren under åpninga av nettstedet ungdomsbøker.no dessverre med ryggen til. (Vår venn Balder hadde nok ristet på hodet av dette bildet.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar