Den første demoen samlet flere tusen foran justisdepartementet, og det den samme dagen som Maria Amelie ble arrestert! Min første tanke var at jammen er facebook effektivt som mobilisering. (Facebook ble også brukt for å mobilisere til en demonstrasjon mot en viss Fritt ord-utdeling for noen år siden. Den gangen ble det gjort et poeng av akkurat dette i pressa, antakelig fordi facebook ennå ikke var allemannseie. Det ble forresten en særdeles vellykka moblisering! )
Ja, HVORDAN klarte vi egentlig å finne fram til alle demonstrasjonene i de glade 70 åra? Det gikk jo knapt en uke uten at det var en eller annen demo den gangen. Og da var det alltid to tog å velge mellom, alt etter hvor man definerte seg på den norske venstresida.
Ikke fantes facebook, ikke twitter, ikke en gang internett! Og mobil... ja alt det her veit dere jo! Og de fleste på min alder hadde i hvert fall ikke råd til fasttelefon! Men likevel har det aldri deltatt så mange i demonstrasjoner som den gangen! Hvordan KUNNE dette være mulig?
- Røyksignaler? Niks. Herregud, tross alt, da!
- Tankeoverføring?
- En felles kollektiv ånd?
- Annonser i avisa? Når jeg roter skikkelig i underbevisstheten: det hendte vel at demonstrasjonene ble annonsert, men da måtte man jo liksom sjekke i avisa. ”Er det noen demonstrasjoner i dag”, liksom. ”Lenge siden sist nå. Kunne vært fint å lufte seg litt.”
- Løpesedler? Ja, dette var løpesedlenes tidsalder. Noen sto ved stensilmaskinene og sveiva for livet eller lurte seg til å ta kopier på jobben. Og vi som gikk på høyskoler, universiteter og andre steder lå jo godt an der. Det var alltid en stand. For ikke å snakke om
- alle veggavisene!
- Ellers var det vel munn til munn metoden. Man rett og slett snakket mer sammen i det virkelige livet den gangen.
- Og så var jo ”alle” aktive innen ett eller annen innen politikken, motkulturen eller kvinnebevegelsen. Tror ærlig tal ikke at en eneste demonstrasjon gikk meg hus forbi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar