Sider

tirsdag, desember 28, 2010

Vinterpoesi

Den andre boka av en svensk forfatter jeg ikke hadde lest før og som det heller ikke ser ut til å være oversatt noe av til norsk er Vintergatan av Aino Trosell. Hun er født i 1949, kommer fra det vi i gamle dager kalte en ”vanlig arbeiderfamilie”, gikk på sosialhøgskolen som så mange andre på den tida, men etter å ha jobbet under et år som sosialarbeider omskolerte hun seg til sveiser. Hun har lang erfaring fra arbeidslivet før hun ble forfatter på heltid. Hun har mottatt både Ivar-Lo-Johanssons personliga pris og Moa-priset, begge prisene oppkalt etter de to store svenske proletærforfattere og autodidakter. Hvis vi nå skal drive å sammenlikne likte jeg nok denne forfatteren bedre den forrige svenske forfatteren jeg nettopp har blogget om.

I Vintergatan følger vi flere personer i en mellomstor svensk by i løpet av et døgn. Hvis boka leses for mye stykkevis KAN det kanskje by på litt problemer å holde greie på alle personene igjen. Personene flettes sammen på snedig vis og leseren får på bare litt over 200 sider innblikk i mange skjebner. Det er ”vanlige” mennesker vi møter, i ulike aldre og stadier i livet og alle med sine styrker og svakheter. Forfatteren skildrer dem med medfølelse og sympati, og selv om det ikke er mye som skrives om hver av dem er de godt portrettert og man blir i grunnen ganske godt kjent med dem.

For eksempel ... ja hvem SKAL jeg nevne da, jeg kan jo ikke akkurat skrive om alle, men mye i boka handler om forsoning. Boka åpner og slutter med Liv, 22 år, som har hatt en trøblete fortid men nå er på rett vei. Hun gleder seg til å gå på jobben på en bensinstasjon.
”Tirsdagen den 12 december är den svenska staden vit. Lätta flingor dalar sakta ner mot parkerigsplatser och varuhus. Vid sidan av den gamla stadskärnan, inte så långt ifrån bruket och alldeles nära de nyuppförda lågprisvaruhusen lyser hennes arbetsplats. En snäckas inre skimrande är shellstationen där Liv snart ska börja sitt pass. ”
Det er jammen ikke ofte en bensinstasjon får en så vakker beskrivelse i skjønnlitteraturen.
Her har jeg prøvd å finne et bilde på internett av en Shellstasjon som matcher beskrivelsen av en "snäckas ( skjell altså, for dem som ikke er helt stødig i det svenske språket) inre skimrande" og synes vel ikke at det er så helt gæernt!(Bortsett fra årstiden, da! Og så burde det kanskje vært natt.)

Selvfølgelig er ikke Luciafeiringa – som betyr svært mye i Sverige, mens vår bare er en kopi av den svenske - helt tilfeldig valgt. For flere av personene i boka ”skall mörkret flykte” og ”dagen skall åter gry” for å sitere sangen.

Kanskje vi skal avslutte med litt musikk igjen. Vi KUNNE jo spille denne kjente og kjære Luciasangen men jeg tror heller vi hører på den vakre sangen Winter Poem med Radka Toneff som passer så fint til stemninga i boka.

Forfatteren har også en egen blogg og jeg kommer nok til å lese flere bøker av denne for meg nye forfatteren.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar