Rico! Rico! Rico!

Rico, Oskar og bakskyggene fikk Deutscher Jugendliteraturpreis i 2009 og det kan man godt skjønne. Andreas Steinhöfel er som vi ser her en erfaren - og allsidig - forfatter men dette er den første boka av forfatteren som er oversatt til norsk.

ET SÆRTALENT
Vi treffer Rico, som er ”litt funksjonshemmet” og går på spesialskole. Blant annet har han problemer med orienteringssansen og noen ganger får han ”bingokuler i hodet”. Og som det skal vise seg har han trass i sin funksjonshemming bøttevis med ressurser. Jeg er ikke helt sikker på hva som er hans egentlige diagnose men det spiller ingen rolle. (Bortsett fra for oss stakkars katalogisatorer som skal sette emneord. Vi finner nok på noe. ) Det er forøvrig Rico selv som er bokas forteller. Et vellykket grep; forfatteren unngår å lage et ”kasus” av ham, men gjør ham til en gutt som i kraft av sin personlighet har noe å fortelle og gjør leseren godt kjent med dette ”særtalentet”.

Moren er vakker og om nettene jobber hun på en klubb. Så da kan jo enhver tenke sitt. Å overlate en hjerneskadd gutt alene i 3 døgn er jo heller ikke det smarteste sjakktrekket. Men forfatteren dømmer ikke, og slik kan boka minne litt om Viveca Sundvalls Eddiebøker, hvor faren overlater for mye ansvar til sønnene og attpå til drikker for mye.

CHARLES DICKENS
Uansett elsker Rico sin mor som på sin side er beredt til å forsvare sønnen med tørre never. Vi bør kanskje også ta med naboen fru Dahling, en eldre dame som er hekta på Miss Marple og romantiske komedier og som opptrer som ”reservemamma”. Ellers er det et variert persongalleri i blokka, flere er litt ”skrudde” som personene i en Dickensroman. I dette intervjuet sier da også forfatteren at han liker Charles Dickens. Jeg vil forresten anbefale alle å lese intervjuet ( selv om det er et par år gammelt nå, og før oppfølgeren til denne boka ble skrevet). Bare å dra fram ordboka for dem som har glemt like mye av tyskundervisningen som meg. Her får vi blant annet lese om hvordan forfatteren fant ”modellen” til Ricofiguren, og vi skjønner at dette er en forfatter som tar barn på alvor og er på deres side!

Her et bilde av forfatteren. (Ja hvem skulle det da ellers være!) Hvor bildet er tatt er ikke lett å si men selv om det er markblomster i bakgrunnen kan det godt være i Berlin siden 40% av denne storbyen er grønne lunger. Forfatteren ser litt lur ut på dette bildet, enten det nå er fordi han er skikkelig fornøyd med dagens arbeidsøkt eller kanskje fordi han planlegger å gå til nærmeste bierstube og ta seg en øl. Det får vi aldri vite noe om og det er da heller ikke særlig vesentlig i denne sammenhengen!

VENNSKAP
Rico har ikke mange venner men så kommer Oskar, en engestlig gutt med en del flere intellektuelle ressurser enn Rico. Så dette er også en vakker bok om vennskap. Og om savn etter en far. Og om ... ja les nå heller boka sjæl!

SPENNENDE
Den ytre handlinga er en barnekidnapper som går løs i Berlin. Og innimellom blir boka UHYGGELIG spennende! Og gjett hvem som er helten! Men først og fremst er det humoren og varmen som er framtredende ved boka. Forfatteren er bevisst at det er barn han skriver for men den voksne leseren leser mellom linjene. I noen barnebøker blir unga overlesset av all verdens dævelskap enten de er modne til å ta det imot eller ikke men i denne boka avhenger det av den unge leserens tidligere erfaringer og kunnskaper om livets begredeligheter hva han/ hun får med seg.

DYPSKYGGER
Jeg stussa forresten litt på bokas tittel. Den tyske tittelen er Rico, Oscar und die tieferschatten. (Dypskyggene direkte oversatt) Men litt rask googling viser at ingen av disse ordene er i bruk, verken på norsk eller tysk, annet enn i denne boka. Derimot så reagerer jeg når oversetteren bruker ordet "smuss" i stedet for skitt helt i begynnelsen av boka. Ordet "smuss" er et lite brukt ord i dag. Litt uheldig med en slik "brøler" allerede i 3. linje. Men så bestemte jeg meg for å kose meg med boka istedet for å lete etter oversetterfeil. (På grunn av Ricos spesielle måte å uttrykke seg på er dette neppe den enkleste oversetterjobben heller!)

KREUZBERG
Handlingen er fra noen kvartaler i bydelen Kreuzberg i Berlin hvor forfatteren selv har bodd. Rico bor i Dieffenbachstraße 93 ( i den norske oversettelsen kalles gata av en eller annen grunn bare Dieffe, men for alt jeg veit kan jo dette være folkemunnenavnet på denne gata). Til slutt kan vi kanskje unne oss en stemningsrapport fra Admiralsbrücke over Landwehrkanal. Denne Youtubevideoen viser noe av folkelivet på brua. På videoen spiller et gateband og selv om trommeslageren har noe forkrøplete armer er han ”trotzdem gut”! Dette som et apropos til hovedpersonen i boka, som tross i at han er ”litt funksjonshemmet” altså oppklarer et kidnappingsmysterium. (Spoilervarsel unødvendig for enhver erfaren leser av barnelitteratur skjønner at det vil ende slik.) Jeg har flere ganger vært i Berlin, og også så vidt sneia innom Kreuzberg. Gjett hvor jeg skal neste gang jeg reiser til denne byen!

Og når vi nå snakker om bruer, så synes jeg denne sangen passer fint til boka. Simon og Garfunkel får ha meg unnskyldt men i dag slipper vi til Aretha!

MER STEINHÖFEL!
Etter å ha sjekka Deichman ser det ut som at dette er den første boka som er oversatt til norsk. Men: det finnes en fortsettelse om dette småpussige radarparet og vi forventer som det heter at også denne boka blir oversatt. Og gjerne flere av de andre bøkene av forfatteren. Zum beispiel denne. Nå er det jammen på tide at det kommer ut en god homsebok for ungdom igjen!

Cappelen Damm : Mer! Mer! Mer!