Våre vener vikingane

Så har jeg lest at par bøker om vikingtida, og begge dreier som om Harald Hårfagre, altså ... ja når fankern var det igjen da... vent litt, rundt 900 -tallet. Og dermed røpet jeg vel for all verden hvor frynsete mine historiekunnskaper er.

Bjørn Ingvaldsen har skrevet en bok som rett og slett heter Harald Hårfagre, og dette er en særdeles lettlest gjengivelse av den sagnomsuste kongens liv. Stilen minner meg litt om forenklede bibelfortellinger, hvor språket er forenklet til det banale for å "tilpasses" barn. Det er ikke mye ”sagasus” å finne mellom linjene i Ingvaldsens bok, språket er flatt og hverdagslig. Det skurrer i hvert fall i mine ører når sagakongen for eksempel sier at ”Dette var flott” når han blir invitert til fest.

Forfatteren bør kanskje få kred for å slå et slag for biblioteket men å skrive at ”Snorres kongesagaer er en spennende bok, som du kan låne på biblioteket eller kjøpe i bokhandelen” blir liksom litt banalt, da. (Hvor skulle man ellers finne Snorres kongesagaer liksom?)

Antakelig for å prøve å få litt liv i handlinga har forfatteren diktet inn den blinde vennen Svein som følger kongen fra barndom til alderdom. Kan jo ta med at det er en faktadel bakerst i boka.

Sylvelin Vatle vartar og opp med ei bok fra den same tida, her får vi lese om Ramna-Floke (ein historisk person) som forlét landet og reiser til Island fordi han ikkje vil innordne seg under Harald Hårfagre. I fokus for handlinga er dottera hans, Ingeborg.

Boka er og vorte meldt i Barnebokkritikk.no og anmeldaren har eit og anna å setje fingeren på, mellom anna når det gjeld det historiske og då vart jo sjølvsagt Samlaget litt gretne. Med mine noko innskrenka historiekunnskapar skal eg vere forsiktig med å kaste meg ut i diskusjonen, men skal berre legge til eit lite ornitoligisk poeng i ”brøddiskusjonen”; eg lurer no litt på korleis ein fugl, anten det no er ein ramn eller ein annan rovfugl kan greie å få med seg eit heilt flatbrød i nebbet sitt! Men så er jo ikkje eg nokon fuglekjennar heller då.

Eg har lese mange historiske ungdomsromanar der personane snakkar akkurat slik som ungdomar i vår tid. (Til dømes vert det litt komisk når eit steinaldermenneske seier slike ting som ”Slappa du a”! Eller som eg alt har nemnt før; då Harald Hårfagre seier ”Dette var flott”.) Derimot er Ingeborg og dei andre personane i Ramna-Floke truverdige for meg i kvert fall.

Det eg likte best med denne boka var nærleiken mellom dei tre søstrene og den store sorga då ... eller gløym det, eg gidd ikkje å legge ut nokon spoilervarsel. Dette kan nok og ungdom i dag identifisere seg med.

I boka får vi og lese om då ei trælejente vert ofra til gudane og korleis Ingeborg, høvdingdottera reagerer på dette. Vi kan jo faktisk ikkje vite kva slags kjensler overklassa ( som jo Ingeborg høyrer til) på 800 – talet eigentleg hadde overfor slike ofringar, men romanpersonen synes i kvert fall dette er ei grueleg hending og forfattaren skildrar hendinga med innleving.

Dersom vi går litt attende til Ingvaldsens bok om Harald Hårfagre att, så skriv til samanlikning han i ein stil heilt blotta for kjensler om då Harald Hårfagre likviderar ei heil bygd oppe på Dovre. Nett nok er og sagastilen kort, knapp og noko lakonisk, men med høgre litterær kvalitet.

Det er fremdeles Torill Thorstad Hauger som har skrevet de beste barnebøkene om vikinger. Røvet av vikinger kom ut i 1978 og siden kom det jo som kjent ut flere bøker i serien, den siste i 1995. Dessverre avtar serien i kvalitet etter hvert, og både jarlesønnen Sigurd, Ravnejenta med flere fikk etter hvert noen replikker som i hvert fall ikke jeg ville tiltro mennesker som levde på denne tida enten de var av høy eller lav byrd. Det er også påfallende at både Sigurd og ”rivalen” Tord Illugesson begge - uavhengig av hverandre - har såpass moderne holdninger angående bruk av vold og hevnmotiv.

Vera Henriksen har også skrevet noen barnebøker fra samme tid, med location Island, men disse var jo ganske kjedelige da, og så vidt jeg husker med mye oppramsing av ætter etc som er helt uinteressante for dagens barn. Hennes sterkeste side var så avgjort ikke å skrive barnebøker. Andre? Mary Lee Nielsen har et klart religiøst budskap i hvert fall i noen av sine bøker fra den samme tida, og ”avguddyrking” var virkelig fæle greier. Burde kanskje ta med Ole Røsholdts bøker også, som ikke er så verst.

Kritikeren i barnebokkritikk.no etterlyser ”en vikingbok fra en forfatter eller illustratør som aldri har bladd i sagalitteraturen.” Med dette regner jeg med at han mener en skildring frigjort fra denne stilen. For min del lurer jeg på hvor mange flere vikingbøker for barn og unge vi egentlig trenger. Kanskje holder det for en stund nå.

Så en liten minifaq:

1: Kan Harald Hårfagre av Ingvaldsen brukes når det kommer desperate foreldre på seinvakta og med flakkende blikk spør etter noen lette fagbøker til 9-åringen som plutselig kom på at han skal levere en skoleoppgave dagen etter?

• Ja.

2 : Er Ramna-Floke en sikker vinner på klassebesøket i ungdomsskolen?

• Neppe.

Så kan vi kanskje til slutt more oss med å se på et utdrag fra en gammel film fra 1958, også riktig lenge siden, her med Tony Curtis og Kirk Douglas i ledende roller. Skal si vikingene var et støyende folkeferd!