Bøgda igjen! (Grøss og gru!)

NB: Denne bloggposten kan ha noen *** spoilere*** selv om jeg gjør alt for å unngå det men noe må jeg jo liksom si! Stedet er Rakbygda, som befinner seg mellom høye fjell og det er så tett at ”ingenting slipper ut eller inn”. På den lokale kafeen sitter gamlingene og strikker og glor og hvisker og tisker og ungdommene utafor senteret, sentergjengen, ser heller ikke helt gode ut. En mystisk mann med rusten stemme banker på døra og spør etter moren, og ”rynkete fingre med lange negler skraper på vinduet”. Boka kan gi visse assosiasjoner til Picnic med døden og i hvert jeg begynte å lure på om det også var noe mer overnaturlig her. Muligens tilsikta fra forfatterens side.

Og – forfatteren er altså Elen Fossheim Betanzo og boka heter Si det! Den handler i korthet om at mor og datter, Hedvig og Ingvild ( 14 og ukysset) tar inn på hotell (som er bygget over Senteret, det er vel slik de gjør det på bøgda) i Rakbygda fordi moren har et journalistoppdrag her. Moren påstår at hun aldri har vært før, men flere og flere hendelser tyder på at hun juger.

Det hele oppklares jo til slutt og ****spoiler**** det viser seg at det slettes ikke er noe overnaturlig men en familietragedie. Kan jo skryte litt av at ( selv?) jeg ganske tidlig forsto tegninga. Årsaken KAN være at forfatteren allerede i første kapittel referer til Kryssord av Erna Osland. ”Men den handler ikke om kryssord, det så Ingvild av baksideteksten” . Og hvorfor leser moren en barnebok? Vi som kjenner boka veit hva den handler om ( for øvrig den beste norske barneboka om ...temaet... men så er det ikke skrevet så mye om dette for barn heller da!)

Boka er på bare 112 sider, og har intensitet og nerve. Forholdet mor og datter er godt beskrevet og vi må heller ikke glemme den fine lille kjærlighetshistorien i boka. Jeg blei fenga men kanskje oppklaringa blei litt ”overtung”. Jeg får i hvert fall litt problemer når ... hmm hvordan skal jeg si dette uten å røpe for mye eller herregud dere har vel allerede skjønt tegninga dere også; altså et såpass alvorlig tema blir brukt som spenningsmoment. Dessuten synes jeg nok den unge forfatterinnen undervurderer leserne sine når hun må ha en ekstra oppsummering av alt det mystiske og uforståelige Ingvild opplever.

Dette er forfatterens andre bok. Den første fikk jeg bare ikke tak på selv om den ble nominert til Debutantprisen. Men med denne boka viser hun at hun kan skrive og det er bare å se fram til den neste boka med forventning.

PS: en ting til; på side 33 tenker plutselig Ingvild på en bok hun leste i barndommen som handlet om en liten ( ganske riktig) grevling-jente som ikke ville spise noe annet enn syltetøy. For å få slutt på elendigheten serverer foreldrene henne syltetøy til hvert eneste måltid hvoretter Frida, som hun heter på norsk, til slutt utbryter : ”av syltetøy jeg satt og spøy!” Boka heter Brød med syltetøy sa Frida, en riktig morsom bok!