Skriv ditt liv

Så har jeg kasta meg over høstens barne- og ungdomslitteratur og starter her med en ... rosa bok. Nå har vel noen og enhver av denne bloggens lesere fått med seg den ”rosadebatten” som blei starta i Aftenposten i sommer. Selv fikk jeg jo også min ”5 minutters berømmelse”, noe jeg har vært inne på før. Et par dager etter sto det for resten nok et innlegg i Aftenposten (utmerket ført i pennen av Dag Larsen) om det samme temaet (tror ikke dette finnes på nett) og nå er Eli Frisvold plutselig blitt ”overrasket” over all den rosa litteraturen. Jeg mener selv at det er en liten nyanse mellom å synes at ”det er overraskende mye rosa litteratur” og ”være overrasket over” uten at jeg kan gi noen språkfaglig redegjørelse for hva forskjellen består av. Det samme kan det nå være, og om hundre år er allting glemt. Boka heter

Har det klikka for Lottie Biggs ? av Hayley Long

og er har sjokkrosa omslag. Hovedpersonen er 15 og

• Jobber i skobutikk
• Opptatt av sko,
• sminke og hårfarge
• Bestevenninnen blir sammen med en gutt som Lottie er også forelsket i
• Lottie blir invitert på skoledisko av en klassekamerat, men vil hun egentlig gå?
• Etc etc.

Og mens jeg sitter og lurer på om det ikke skal være NOE mer med denne boka, oversettelsesstøtte som den har fått og alt, så kommer taktskiftet. Lottie går inn i en psykisk krise. Den engelske tittelen er Lottie Biggs is Not Mad. Hvorfor den norske tittelen er SÅ annerledes skjønner jeg egentlig ikke. Boka kan minne en del om Barbro Lingrens Superhemmelig som handler om en barnedepresjon. Felles for de to bøkene er den muntlige og humoristiske stilen og at de er skrevet i 1 person entall. Jegfortelling altså.

Og boka ER god! Lottie skriver om seg selv, dette som et prosjektarbeide i kreativ skriving, og forfatteren har virkelig greid å framstille en veslevoksen ikke helt språksikker 15-åring. Det er morsomt ( et par ganger lo jeg virkelig), sjarmerende, fullt av innfall og digresjoner, med mye tenåringsslang etc akkurat slik man kan tenke at en 15-åring kunne ha skrevet. Boka har en optimistisk tone trass i at temaet er alvorlig nok. Og vi møter en særdeles energisk, engasjert og tøff jentunge.

Svært sentralt i boka er hovedpersonens sterke skrivetrang. Når moren konfiskerer PC-en for å beskytte henne blir hun desperat.

LIV I SVERIGE

Samtidig som jeg leste denne boka kom jeg over en artikkel i Arbetaren om en svensk forening som heter Liv i Sverige. (Dessverre er ikke artikkelen lagt ut på nett.) Dette er et fantastisk tiltak som det dessverre ikke finnes maken til i Norge.

”Varje liv är värt att skildra! Det är den stolta devis som föreningen Liv i Sverige arbetar efter. Vi vill främja det självbiografiska berättandet i vårt land, både i tal och skrift.”

Av ”självbiografiskt berättande” kan nevnes pensjonerte bruksarbeiderkoners liv, den svenske Folkpark - kulturen, om å være teglverksarbeider, om løsemiddelskadde, langtidssjukemeldte, krigsbarn etc etc. Stemmer fra dem som ellers ikke har så lett for å komme til orde.

Her litt fra målsetningen:

”Föreningens grundidé är att alla människors liv är värda att bli dokumenterade. Grundidén hävdar en yttrandefrihet för alla. Föreningen skall främja ett samarbete mellan yrkesskrivare och dokumentärt inriktade amatörberättare, så att de senares kunskap om och erfarenheter av livet i Sverige på ett kvalificerat sätt kommer litteraturen till godo, dels genom utgivandet av bokserien "Liv i Sverige", dels genom lokala samarbetsprojekt av olika slag”.

Grunnleggeren var for resten den legendariske Göran Palm.

PERSONLIGE BLOGGER

Helt til slutt: etter dette skal i hvert fall ikke jeg mobbe alle ”personlige” blogger, hvor rosa de enn måtte være. (Noe jeg jo heller aldri har gjort.) ) Regner med at dette er (som kjent stort sett) jenter med et ærlig ønske om å uttrykke seg. Og konklusjonen av dette? Tja; alle har ikke muligheter til å gi ut bok, ei heller hos Liv i Sverige, men takket være blogspot, wordpress etc har alle fått en gratis mulighet til å uttrykke seg skriftlig. Og det skal vi jammen ikke kjimse av. Så får man jo heller vurdere hvor mange som er verdt å LESE av dem – muligens ikke så mange av dem som holder vår litterære venn Lotties nivå for å si det slik – jeg kan jo bare nevne ... eller forresten, glem det, jeg skal ikke henge ut en eneste rosablogg men dere skjønner vel hvilken jeg tenker på nå. Penger tjener hun også!

EN NY TREND?

Ellers begynner jeg å lure på om dagbokbøker er en ny trend i ungdomslitteraturen. Mener jeg har vært borti noen i det siste.

OG HVA MED MEG DA?

Og helt til slutt kom jeg plutselig litt i det selvopptatte hjørnet igjen. Hva med meg selv. Har JEG noe interessant å bidra med fra mitt liv som er verdt offentlig oppmerksomhet? Neppe... eller UUPS! Nå kom jeg jammenmeg på noe. For en del år siden blei jeg bedt om å bidra med hva jeg husket om Club 7, et utested i Vika som blei nedlagt i ... ja drit nå i det. (Forfatteren hadde fått tilgang til den gamle medlemslista.) Om boka hadde blitt så mye verre uten min helhjerta innsats er vel tvilsomt, men jeg ble i hvert fall sitert et par ganger i boka. (Og dette KAN vel sammenliknes litt med den boka om folkparkene fra serien Liv i Sverige). Navnet mitt står til og med i registeret. Ikke så mye å skryte av egentlig, siden skrifta er såpass liten at den kun kan leses av folk med falkeblikk og en særdeles sterk lupe.

(Dette bildet av Jimi Hendrix in action med sin elektriske gitar har jo strengt tatt svært lite med temaet ellers å gjøre men pynter kanskje litt opp!)

OG SÅ LITT MUSIKK

Til slutt litt sang og musikk. Lottie oppdager – under sin tunge periode - Jimi Hendrix, så da kan vi jo - som Lottie – til slutt høre på Manic Depression. KAN kanskje ta med at Jimi Hendrix aldri spilte på Club 7. HADDE det vært for mye forlangt?