Teksten er skrevet av forfatteren Bjørn Arild Ersland OG en ung førstegangsfange i begynnelsen av 20 – åra som sitter inne for en narkotikasak. Det jeg likte med denne boka er at forfatteren helt fra starten av tar leseren med i sitt arbeid for å finne ut hvordan det er å sitte i fengsel. Han snakker blant annet med advokaten til den unge lovbryteren, fengselsdirektøren og en forfatter (Annette Mattsson) som holder skrivekurs for fangene i Bergen fengsel. Han legger ikke skjul på hvor usikker og ubekvem han føler seg, og i begynnelsen angrer han på hele prosjektet. Man kan vel si at han på en måte representerer de fleste av sine lesere.
”Jeg ble kvalm av det Tanja (fengselsdirektøren) fortalte. Jeg begynte å tvile på om bokprosjektet var en god idé. Trengte jeg vite alt dette? Kunne jeg ikke finne på noe hyggeligere å skrive om?" Bjørn Arild Ersland. fengslet. En bok om å sitte inne. S 17.Og temaet er jo virkelig dystert sammenliknet med for eksempel fyrtårn og fiskeri som han tidligere har skrevet om. Språket er enkelt, stilen refererende og noen ganger på grensa til omstendelig. Forfatteren og ”Jon” veksler på å fortelle og ofte får vi begges skildring av den samme hendelsen, Ersland fra utsida og ”Jon” fra innsida
Men det er Jons tekst som virkelig gjør inntrykk! Som Ersland deler han ærlig alle sine tanker med leserne. Han har det ikke enkelt i Stavanger fengsel, fordi han har et tysterstempel hengende over seg. Han skriver også om ydmykelser han blir utsatt for, fra andre fanger og av det rigide reglementet. Når han får besøk må han bruke fengselets klær ( og jeg som trodde at fangedrakter var avlegs i dag! ), til og med brukte underbukser! Når han har kjøpt spill og filmer under en ”framstilling” må han søke om tillatelse til å få bruke dem på cella, og da må han vente i dagevis på svar! Hvis han i det hele tatt får svar! Ellers er Jon en trivelig fyr som er lett å like og få sympati for. Spesielt gripende synes jeg er det nære forholdet han har til familien og ikke minst lillebroren som han viser omsorg for. Også forholdet mellom forfatteren og Jon, som etter hvert utvikler seg til vennskap, er flott lesning!
Om boka kan brukes til oppgaver? Joda, det er også en del faktastoff i boka. Det eneste som irriterer meg er litt slurv. Det er feil sidehenvisninger til de instruktive (og morsomme) tegningene til advokaten Odd Rune.
Og målgruppa da? Boka passer nok best for ungdom og voksne.
Omnipax skal ha all ære for denne utgivelsen, og for at de har gitt en fengselsfange muligheten til å komme til ordet. Det er nok fagbøkene som er dette forlagets sterkeste side!
Og her har vi et bilde av Stavanger fengsel. Som altså er like lite trivelig som dette eksteriørbildet viser. Da jeg leste denne lille boka leste jeg et intervju i Dagsavisa ... unnskyld Dagsavisen med John Mangler, en ung gutt som har sittet i fengsel siden 18-årsalderen (nei da, artikkelen er ikke lagt ut på nett) og som i år debuterer med en diktsamling. Og samtidig gjorde ”gubben” meg oppmerksom på et intervju i Arbetaren med skuespilleren Barbro Printzs som har jobbet i mange år for å få utgitt en samling med dikt av svenske fanger, og endelig - etter 40 år (!) i følge Arbetaren - er hennes kamp blitt kronet med seier for å si det litt høytidelig. Boka blir utgitt av Pockettidningen R.
Som passende tonefølge til temaet kan vi kanskje spille en sang av Bjørn Afzelius. Dialog i Mariagränd er tatt fra soloplata Vem är det som är rädd fra 1974, artistens første soloalbum. Kanskje kan den virke litt romantisk i dag, men en vakker sang!
PS: da jeg googlet Barbro Printz kom jeg over en film som heter Misshandlingen, ”Sjuttiotalets kultfilm” som det står på dette nettstedet. Jeg regner med at Barbro Printz-Bäcklung som hadde en rolle i filmen kan være den samme personen som Barbro Printz. Da jeg så filmen jobbet jeg her og filmen gikk selvfølgelig rett i fletta på undertegnede og jeg benyttet enhver anledning til å få sett den omigjen. (Den var en gjenganger på filmklubbene!) I dag hadde jeg antakelig sett på den med et litt mer kritisk blikk - men vil likevel hevde at det er en god film! Forfatteren og skuespilleren Knut Pettersen hadde hovedrollen. Han hadde også en rolle i Lasse & Geir. Ikke verdens beste film, men muligens har også denne fått en kultstatus.
PS 2: Selvfølgelig prøvde jeg å finne noen klipp fra Misshandlingen på YouTube men forgjeves.
Lasse & Geir er derimot bredere representert. Her en scene med Knut Pettersen og en pur ung Torgeir Schjerven – og Jorunn Kjellsby som vel har hatt bedre roller både før og siden for å si det litt pent. For dem som synes at denne middagsscenen blir i lengste laget er en kortversjon her. Norsk sosialrealisme anno 1976. Signert Wam og Vennerød. (Herregud vi gikk mann av huse for å se denne filmen!)
PS 3. Når jeg nå er inne på film burde jeg vel – for å ro meg tilbake til bloggpostens hovedtema - ramse opp noen fengselsfilmer. Bortsett fra Dead man walking og The Green Mile ( gidder ikke å finne fram noen linker) kommer jeg ikke på en eneste en akkurat nå.
Et siste PS for i dag: hvis nå noen lurer på om jeg har glemt Oscar Wildes Ballad of Reading Goal så er dette hermed avkreftet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar