Bokvalg

Den unge bloggeren Kasiopeiia skrev for en stund siden et blogginlegg om Chiclit. (Eller Drops som Gyldendal kaller det – eller underholdningslitteratur/ kjosklitteratur/ rosa litteratur/ søtsuppe ja pokker heller kalldethvaduvil! ) Første mann... unnskyld kvinne til å kommentere var den ”selverklærte åndssnobben” Heidi (kjære deg da, Heidi ☺) og hun skriver blant annet:

”Jeg ser at mange bibliotekarer og lærere er ivrige på dette med å få folk til å lese, samme hva, men jeg mener det er en uting. Både fordi ren underholdningslesning er å kaste bort tid som ellers kunne rommet mening, men også fordi jeg mener flere bør tørre å understreke viktigheten av å strebe etter kunnskap, læring og mestring – at det å strebe etter å få fatt på det som er vanskelig oppnåelig (litt tyngre bøker) er en verdi. Særlig i et samfunn hvor alt skal være så lettvint”

Denne bramfrie kommentaren fikk meg til å hive meg på i kommentarfeltet. Siden jeg i alle år har vært tungt forankra i barne- og ungdomssektoren (begynner kanskje å bli farlig gammel for den sektoren nå, og burde kanskje ha sett meg om etter noe annet men ingen vil vel ansette gamle kjerringer som bare er tre år yngre enn Stevie Wonder. Ikke kan jeg synge heller. Og det er ennå 10 år til pensjonsalderen. Og gå av med AFP er jo heller ikke så kult lengre, så sorry; unga får holde ut med meg en stund til) regner jeg med at det er i hovedsak barne-og ungdomsbøker og barn og ungdom jeg kommer til å skrive om i dette innelegget. Skjønt hvem veit hvor høna sparker.

Jeg ble ferdig utdanna bibliotekar i 1979. (Det er vel ca 13 år før Kasiopeiia ble født). Og havna på Deichman året etter. Da hadde helvetet nettopp vært løst fordi Deichman hadde kvitta seg med alle Hardygutter og Nancy Drew-bøkene. Gidder ikke å rippe opp i nå om hvem som satte i gang spetakkelet og hvordan det ble taklet og hvordan det BURDE ha blitt taklet etc etc men BEGRUNNELSEN for å kutte ut disse bøkene var (så vidt jeg husker og jeg er vel ikke blitt SÅ senil ennå) at barnebibliotekarene (det het ikke barne- og ungdomsbibliotekarer den gangen) hadde funnet ut at disse bøkene ( kan kanskje ta med 5-bøkene også?) ikke resulterte i høyere utlån eller mer bibliotekbesøk . (Hvordan man kom fram til dette resultatet er jeg litt usikker på). Her kommer noen argumenter for og imot populærlitteraturen:

• Mange snakket om sensur. (Motargumentet er at bokvalg ikke er det samme som sensur)

• Kvalitet. På biblioteket skal det være kvalitet og dermed basta. Bibliotekarene kan ikke gå på akkord.

• Skadelig for barn? Skal man vurdere (barne) litteratur etter slike kriterier? (Jeg kan heller ikke huske hvem som for fullt alvor kunne påstå at disse bøkene var SKADELIGE selv om skurkene var ”svartmuskede” etc etc men så begynner det jo også bli noen år siden. Men begrepet ”skadelig” BLE brukt.)

• Også denne da folkens: ”Jasså er det bibliotekarene som skal bestemme hva folk skal lese”! Og da kunne man jo suverent svare at nei det er det ikke men det er bibliotekarene som skal bestemme hvilke bøker som skal være i biblioteket og er du ikke fornøyd kan du gå et ANNET sted! (Åhhhhh så herrrrrlig det var å skrive dette! Det er like før jeg KNUUUSER tastaturet! YEAHHHHH!) (På tide å hente seg inn igjen...)

• Biblioteket skal/ kan være ikkekommersiellt siden vi ikke er avhengig av inntekter. Er det ikke dette som er bibliotekets sterke side?

• Det er bedre at barn leser noen bøker selv om de er dårlige enn ikke i det hele tatt. Eller???? (Hvorfor pokker skal de få opp lesehastigheten hvis de bare skal fortsette å lese drittbøker resten av livet!)

• Skal biblioteket være garantist for den gode kvaliteten; eller må vi for all del unngå å gjøre ”bibliotektrappa for høy”? (Jeg husker forresten da jeg jobbet på bokbussen i 80 – åra. Favorittstoppestedet var Dælenenga i Oslos indre øst. Der kom de gamle damene - de fleste hadde neppe annet enn 7 års folkeskole - trofast hver eneste lørdag, grep oss fortrolig i armen og ba oss finne en god bok til dem. Og det hadde vi ingen problemer med. Selv om det var færre ”populære sjangere” i hylla den gangen. Verken Frid Ingulstad, Lerum eller Annelise Boge. Eller Margit Sandemo. Det var bare å skaffe seg litt bokkunnskap! Vi bibliotekarene trigga og inspirerte hverandre!)

Her er en artikkel fra den danske avisa Information fra desember i fjor.

Trenden på danske biblioteker er klar: Kunderne afgør, hvad der findes i butikken. Og de vil have de samme bøger på det samme tidspunkt. Derfor har Københavns Biblioteker købt 170 eksemplarer af Camilla Läckbergs nyeste krimi, mens flere biblioteker har bestsellerborde og såkaldte brandslukningspuljer med penge til at købe adskillige eksemplarer af populære bøger som Dan Browns, Camilla Läckbergs og Sara Blædels. ”Vi ser en popularisering af vores kultur, hvor biblioteket er en af spydspidserne. Underholdning bliver vægtet langt højere end dannelse og udfordring” siger lektor på Danmarks Biblioteksskole Lisbeth Worsøe-Schmidt. (Min utheving)

Direktør for Biblioteksforeningen Michel Steen-Hansen sier

”at moderne biblioteker er nødt til at tilbyde det, folk gerne vil have, mens de samtidig sikrer, at biblioteket er en vidensinstitution, fordi de har en public service-forpligtelse. Biblioteker skal hverken være rent kommercielle eller et elfenbenstårn.
Borgerne er kunder, som vælger på et marked. --- Derfor skal biblioteker være sexede og oppe på beatet, så folk får lyst til os.”

Og slik kan man jo fortsette å diskutere i det vide og det breie og det samme kan vi vel gjøre om tolkninger av begreper som ”elfenbenstårn”, ”dannelse” , ”kvalitet”, ”kommersiell”, ”lødig” etc. .

Hva ER egentlig bibliotekets oppgave. HVEM skal ta ansvar for å få ut (formidle- herreguuuuud så lei jeg er av det ordet) de gode bøkene til folket. Både og eller enten eller, eller liker du ikke gode bøker kan du bare ha det så godt! Få deg et liv! Hva SKAL vi bruke offentlige kulturmidler på? Bare tull og fjas og fanteri og Dan Brown?? Pokker heller, de som har så dårlig smak kan da heller kjøpe den dritten sjæl? Skattepengene sier du? At de med dårlig smak betaler da også skatt? Men da kan jo andre si at MINE skattepenger skal i hvert fall ikke brukes til reint søppel etc etc. (Det derre med skattepenger er forresten et FRYKTELIG dårlig argument, så hvor kom det inn egentlig?)

Tilbake til de søte små.

• VIL all den dritten (unnskyld det uakademiske utrykket – søppel eller en skitten strøm ble det kalt i en fjern fortid) som finnes i bibliotekhyllene være til hinder for at ungene finner de GODE bøkene?

• Vil det være letter å formidle de gode bøkene hvis ikke alle de dårlige står i veien?

Fra sommeren 1980 da jeg kom inn i Deichmanfolden har mye skjedd. Siden 2000 er det kommet 13 Hardy-bøker på Deichman! (Derav 4 lydbøker). Da Grøsserne av R.L. Stine kom ut på midten av 90 –tallet var det ingen diskusjon om vi skulle ha disse, selv om de i hvert fall ikke var BEDRE enn Hardyguttene. (Et søk viser at Deichman har over 100 titler av denne forfatteren. ) Vi åpnet bibliotekdøra på vid gap og slapp inn hele møkka! UTEN diskusjoner. Tvert imot følte vi den samme fryden som et prektig barn som for en gangs skyld tør å være rampete. (Kan vel her også ta med småripschicliten som Tusen biter, gossip girl etc etc som kom litt seinere) Årsaken var åpenbar. Barn og unge leser mindre. Jeg husker slukerne (mest jenter) som sjanglet ut av biblioteket gjennom hele 80 – tallet med stabler av bøker som de knapt kunne bære. Dem er det blitt færre av.

Apropos bokvalg i bibliotekene. Det er når tidene er dårlige det virkelig blir interessant å drive bokvalg. Når du sitter der og må velge og vrake mellom flere gode bøker. Hvor kutter du da? I bredden ( det som alle vil ha, det som du veit lånera spør etter eller de ”smale”goodisene som ingen vil ha men som fortjener de leserne som fortjener bøkene? )

Og? Konklusjonen? Tjaaaa...