Estisk selvforakt

Den tredje voksenboka jeg leste i forbindelse med påskeferien er av nok en finsk forfatter, nemlig Sofi Oksanen som fikk Nordisk råds litteraturpris for boka Utrenskning. Jeg har ikke lest DEN, men derimot debutboka Stalins kossor eller Stalins kyr som er den norske tittelen. Dette er også en særdeles sterk kvinneskildring.

Vi møter kvinner i tre generasjoner

• Anna (bokas jegperson, det er henne vi kommer nærmest inn på)
• Katharina, moren som gifter seg med en finne og flytter fra Estland til Finland i begynnelsen av 70 - åra, og
• Sofia, dennes mor.

Katharina nekter datteren Anna å snakke estisk, i Finland fornekter hun alt som har med det estiske å gjøre, en av årsakene til denne selvforakten er redselen for å bli stemplet som "russerhore". Disse holdningen preger Anna gjennom hele oppveksten, hun vegrer seg til og med mot å fortelle en kjæreste om sin opprinnelse. Likevel føler både Anna og moren sterk tilknytning til Estland og kommer ofte tilbake (fullastet med gaver og klær av pliktfølelse) selv om reisen var svært slitsom før frigjøringen fra Sovjetstyret.

Boka handler også om sovjetisk undertrykking og deportasjoner til Sibir og om hungersnød. På få linjer får forfatteren skrevet mye om grusomheter Sofias familie - og andre estlendere - ble utsatt for i Sovjet-tida. Dette kan man sikkert lese mer om i Utrenskning. Men i denne boka er det like mye fokus på Anna og hennes kamp for å finne sin tilhørighet mellom to land men først og fremst hennes spiseforstyrrelser. Alt hun spiser må hun kaste opp igjen.

"Jag befaller min kropp att vänta och behålla sin vikt.
Men hur mycket kraft finne i en kropp på femtio kilo? Hur länge orkar en invånare i hungerlandet vara stor i orden? Hur mycket kraft har flickan i koncentrationslägeret när hon attackerar sin vakt, hur långt bär Sibirienfångarnas pinnsmala ben? Åtminstone orkar de väl inte dit, där det finns mat? (S 415. Oversetter Janina Orlov)."

Egentlig ganske paradoksalt at SÅ mye lidelse kan gi så mye leseglede!

Estland ble fritt i 1991. I fjor høst var jeg i Estland for første gang (med Astrid-Lindgrensällskapet minnsann!) Målet var egentlig Ilon Wikland-museet i Haapsalu, en liten by som også Annas slekt kommer fra, men vi hadde også rikelig tid til å gå rundt i Tallin. Tallin har svingt seg opp som en populær turistby. Byen er også renovert i stor utstrekning siden estlendere var et kuet folk. Tallin er en tidligere Hansaby og dette ble det gjort maksimalt ut av for turistene. Så det ser så absolutt ut som at ut Esterne er i ferd med å gjenvinne selvfølelsen!

Jeg tok masse bilder da jeg var der, for de som er interessert er det bare å gå inn her (Haapsalu) og her (Tallin). Et par av bildene fra Tallin fra borgen og tårnet som inspirerte Ilon Wikland da hun tegnet røverborgen i Ronja Røverdatter.

PS: Svenskene er helt ramme med disse "litterära" selskapene sine. Dette har Claes Hylinger tatt litt på kornet i sin triologi Det hemliga sällskapet/ Den stora sammankomsten og I det hemliga sällskapet tjänst. Men nå kom vi jammen langt vekk fra det opprinnelige temaet, det estiske folks lidelser - som heldigvis er over i dag.