Familien til 13 år gamle Hayaat er fordrevet fra olivenlunden sin i Jerusalem og de bor nå i Betlehem. Bestemoren er alvorlig syk, og for å muntre henne opp bestemmer Hayaat seg for å trosse kontrollposter, muren og andre farer og hindre for å hente en neve jord i Jerusalem, sammen med bestevennen Samy, en impulsiv, sjarmerende og fotballgal bråkebøtte. Faren hans sitter i fengsel som politisk opposisjonell. Selv har Hayaat traumer etter en fæl opplevelse som jeg ikke vil røpe her, og ansiktet hennes er delvis ødelagt. Vi får høre om en hverdag med ydmykelser, portforbud og brutale israelske soldater. Og om hjem som raseres rett foran øynene på eierne.
Boka heter Gater uten navn og er skrevet av Randa Abdel-Fattah. Hun bor i Australia, men kaller seg ”muslimsk-palestinsk-egyptisk”. Hun deltar blant annet i palestinske menneskerettighetskampanjer og boka er tilegnet hennes bestemor og faren; som hun håper ”får se et fritt Palestina i sin levetid”
Vil egentlig unga lese denne boka? Som skildrer en virkelighet som er så langt borte fra deres egen som vel mulig, en virkelighet de knapt kan identifisere seg med. Men boka har et rappkjefta språk og mye humor og leseren blir fenga med en gang. Det er lett å identifisere seg med Hayaats oppgitthet overfor sin familie eller Samys wannabe fotballambisjoner.
Jo da, boka har tydelige pedagogiske hensikter. For å vise at ikke alle israelere er enige i hjemlandets politikk lar for eksempel forfatteren Hayaat og Samy møte et jødisk ektepar som i protest mot styret i Israel har emigrert til USA, men nå er tilbake som menneskerettighetsaktivister.
Personskildringene er svært levende, vi kommer nær inn på Hayaat som selv forteller og den livlige familien hennes som er skildret med mye varme. Vi møter også en rekke andre palestinere som demonstrerer en imponerende overlevelsesevne og galgenhumor. De holder ut, trass i grensekontroller, vilkårlige portforbud og trakasseringer. Dette er en historie om mot, vennskap og samhold. Og om det palestinske folks prøvelser. Om det ikke er tatt med NOE om gatekamper og demonstrasjoner? Jo, men det er tydelig at det er hverdagen forfatteren vil skrive om.
Boka har tross alt en optimistisk slutt ***SPOILER*** og som i de klassiske folkeeventyrene slutter det med et bryllup!
Denne boka var jammenmeg et befriende avbrekk fra all den derre angloamerikanske ungdomslitteraturen!
Til slutt litt musikk: Samy og Hayaat liker å høre på Nancy Ajram mens Kazem al Saher tydeligvis ikke er så populær blant ungdommen. Her har vi instrumentet oud som blir brukt i bryllupet og til slutt kan vi jo se litt og ikke minst høre på den typiske palestinske bryllupsdansen dabka!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar