Sorg og død

Fluen av Martina Gaux er en bok om savn og om død. Villis kjæreste Livvi skal dø, jentene planlegger den siste avskjeden samt begravelsen og siden handler boka om hvordan Villi takler sorgen. Villi føler at hun ikke er akseptert av Livvis familie, og dessuten at deres kjærlighet ikke blir tatt på alvor. En følelse jeg regner med mange unge kan kjenne seg igjen i. Livvis familie vil ha all styringa over begravelsen og Villi blir holdt utenfor.

Forfatteren har valgt en poetisk form, noe jeg innbiller meg er ganske krevende. Boka fikk meg i så måte til å tenke på den fantastiske boka Jinx av Margaret Wild (Gyldendal 2005) men det er kanskje litt urettferdig å sammenlikne en nybegynner med en såpass dreven forfatter.

Det beste ved boka synes jeg var

• beskrivelsen av akkurat den følelsen Villi har av å bli holdt utenfor av kjærestens familie
• den positive måten begravelsesfirmaet Hermansen & Hermansen møter henne på er også litt fint skildra
• når Villi ringer til Livvi (etter døden) og bare blir møtt med stemmen hennes i mobilen er ganske gripende, og
• stillingskrigen på graven; hvor Villi fjerner alle blomstene og i stedet plasserer steiner er litt morsom, nei ikke morsom akkurat da, men litt tøff.
• Og *** spoiler*** forsoningen med Livvis mor til slutt.

Derimot synes jeg nok at den bihistorien om vennen Henrik blir litt overfladisk og noe unødvendig. Det viser seg altså at han er homofil og av redsel for å bli avslørt finner han seg i en del utpressing av klassekameratene. Overgangen fra fortvilelse, tanker om selvmord og til han ”finner seg sjæl” og får kjæreste er litt rask. Muligens er dette tatt med for å demonstrere hvor selvopptatt man (Villi) blir i sorgen.

Og så lurer jeg på om det er helt sannsynlig at en 15 – åring virkelig kan tro at hennes døde kjæreste skal dukke opp igjen? ”Når Livvi kommer tilbake, kan hun få igjen tingene sine” sa jeg (s 143). Men dette er kanskje tatt med for å beskrive hvor irrasjonell sorg kan være?

Forfatteren har sagt at grunnen til at hun skrev denne boka var at ungdom hadde etterlyst bøker om sorg.
Det finnes noen fra før; jeg anbefaler for eksempel

• Den mørke siden av månen av Tone Kjærnli
• Jeg savner deg, jeg savner deg at Peter Pohl

For ikke å snakke om

• Isslottet av Tarjei Vesaas, som Fluen kan minne en del om.
• kan jo også ta med Før jeg dør av Jenny Downham

Skal forresten si at forlaget har truffet godt med forfatterfotografiet, som på alle måter matcher det triste innholdet.

Jeg har også lest David Almonds siste bok, Fuglevarsel. Hovedpersonen er Liam, 14 – 15, fra en kunstnerfamilie. Dette er en modningshistorie, Liam tester grenser og konfronteres med ondskapen. Boka kan minne litt om de to brødrene i Øst for eden av John Steinbeck, hvor den ene ikke vil (orker) se annet enn det gode ( slik som vennen Max i denne boka) og Cal (var det ikke det han het) som konfronterer den. To viktige personer i Almonds bok er fosterhjemsjenta Crystal og Oliver, flyktning fra Afrika ( hvilket land var det igjen da, pytt pytt det var ikke det viktigste) som har opplevd mye brutalitet. Oliver har også vært .... eller glem det. Det burde jeg vel ikke røpe. Forfatteren holder som vanlig et høyt litterært nivå. Det ser ut som at han har helt forlatt fantasy – sjangeren men boka mangler likevel ikke magi