Jeg forstår ikke storheten ved dette verket men samma faen kan det være!

Jeg fikk det første bindet av Karl Ove Knausgårds ( Knaus blant innvidde) serie Min kamp av min sønn til jul og som den gode mor man prøver å være la jeg alle andre bøker til side og satte i gang med å lese. Jeg kom til s. 192 men da holder det. Ja, det ER mulig at jeg ga opp for tidlig og dermed går glipp av store ting men den sjansen er jeg villig til å ta.

• Kanskje ER jeg ikke i målgruppa.
• Kanskje ER jeg for gammel.
• Jeg har lest aldersbestemt litteratur i over 30 år men bøker for alderen 30- 40 åringer behersker jeg tydeligvis ikke. Det må jeg nok bare leve med.
• Hva ER det som gjør en mann som knapt har passert 40 så interessant at folk er villige til å bruke tid på å lese 6 bøker, hver på rundt 600 sider om ham!
• Jeg kan godt leve med at hele det samlede kritikerkorps i dette landet hever boka opp mot de store høyder men JEG melder altså pass. (Regner med at Kjærstads kommentar til kritikernes mottakelse av serien i Aftenposten i dag kommer til å lage kakling i andedammen).
• Forfatteren trekker svært store veksler på leserens ( min ) tålmodighet. MÅ han ha med absolutt ALLE detaljer? For eksempel om den gangen han i tenårene strever med å skaffe seg børst på nyttårsaften. Eller om alle hans frustrasjoner som småbarnsfar.
• ER det virkelig nødvendig at en person som knapt har passert 40 må bruke nærmere 4000 sider på å skrive om seg sjæl – for å forstå seg sjæl.
• Men det skal forfatteren ha; et bedre argument for E-boka er det vel vanskelig å finne. De mest skeptiske må nok gi seg nå.

Men dette er ikke den eneste ”utleverende” boka jeg har lest i jula. En bok jeg lenge har hatt lyst til å lese er Ett annat liv av Per Olov Enquist, en av mine absolutt favorittforfattere. (Heldigvis var ikke boka SÅ dominert av forfatterens alkoholproblemer som man kunne få inntrykk av etter all omtalen, selv om dette selvfølgelig også er med).

Dette er også en forfatter som tar utgangspunkt fra sitt eget liv og sin oppvekst, her i Västerbotten . I bøkene sine kommer han om og om igjen tiden tilbake til sin mor som ble enke da han var 6 måneder gammel, sin oppvekst i pinsebevegelsen, en familiehistorie om to forbyttede barn og en overgrepssak. Hans ”behov av ankringspunkter i sig själv är stort” (s 364 i billigutgaven). En gang han prøvde å skrive en bok om Joe Hill måtte han til slutt gi opp, fordi han selv ikke hadde en ”inre ankringspunkt i historien”. Kanskje er det en fordel å ha lest noen av de andre bøkene av forfatteren før man begynner på denne.

Boka er tykk, over 500 sider, men i motsetning til Knausgård ser han ikke noen grunn til å plage leseren sin med all verdens trivialiteter og uvesentligheter. Og også i motsetning til Knausgård behandler han alle medvirkende med respekt og utleverer ingen. Altså bortsett fra seg selv. Men framfor alt har Enquist en historie å fortelle; han har hatt et spennende og innholdsrikt liv, og i tillegg inneholder boka interessant kulturhistorisk stoff. Og – boka har humor.

I "Ett annat liv" skriver han hele tiden om seg selv i tredje person entall; ”han”. Kanskje for å gi seg muligheten til å granske seg selv litt utenifra? Dette er en av de beste selvbiografier jeg kan huske å ha lest, og går ”Min kamp bind 1” – med forbehold om at jeg altså har lest bare en tredjedel – en høy gang.

Når jeg tenker meg nærmere om er det svært mange forfattere som skriver med utgangspunkt fra eget liv. For eksempel Arild Nyquist i nydelige bok Barndom om sin oppvekst på Røa i 50 – åra. Men jeg er ganske sikker på at Dikter Arild har forholdt seg fritt til de faktiske realiteter til fordel for det litterære. Boka har dessuten en språklig intensitet som fullstendig mangler hos Knausgård. (Kanskje ikke så rart? Hvordan kan man få tid til å jobbe ordentlig med språket når man skriver 2000 sider ( ca 6 ordinære bøker) i løpet av ett år?)

En annen forfatter jeg nettopp har lest er Per Petterson. Som Enquist plukker også han fra sitt eget liv, hvor mye som er autentisk eller ikke kan ikke leseren alltid vite , men det er egentlig ikke så interessant. Det som er viktig er at det blir god litteratur.

Burde jeg ikke ta med noen eksempler fra barne- og ungdomslitteraturen også? Ulf Stark juger jo hele tiden fra sin oppvekst i sin Stureby-serie på glimrende vis. Barbro Lindgren har skrevet en fantastisk triologi for barn som begynner med Superhemmelig (Jättehemligt 1971) og som skal bygge på forfatterens egen dagbok.

Vi må heller ikke glemme Vidar Sandbecks bøker om Påsan (som nesten er enda bedre enn de selvbiografiske voksenbøkene), en humoristisk serie men med et sterkt sosialistisk engasjement. Kanskje vi skal avslutte med Grete Haagenruds serie om Sofie og Katrine. Serien bygger på forfatterens egne opplevelser under krigen i Finmark og svært mye er selvopplevd. Hun har med stor innlevelse skrevet om ei lita jentes dramatiske (og mer hverdagslige) opplevelser av krig, og hadde neppe fått det så bra til hvis det ikke var selvopplevd.

Jeg kunne jo nå ha nevnt en drøss med andre forfattere som bruker eget liv som ”inre ankringspunkt i historien” men dette får holde! For nå skal jeg tilbake til Helsingfors under første halvdel av 1900 tallet. Boka er på over 500 sider med liten skrift og SIKKERT kunne boka ha vært korta litt ned men svært fengende! Uavhengig om hva som måtte ha forankring i forfatterens eget liv eller ikke.

PS: Nei det er IKKE pent å banne men pokker heller!

PS 2: Hvis Knausgård får Nordisk råds litteraturpris kommer jeg i hvertfall til å si noen stygge ord!