Oss bokbloggere imellom

Jeg har ærlig talt ikke tall på hvor mange bokblogger eller litteraturblogger - av varierende kvalitet, det skal sies, men også mange gode, det skal også sies - jeg har vært borti men det er neimen ikke få. Sammenliknet med bokanmelderne i avisene KAN bloggeren være friskere i tonen fordi bloggeren er uavhengig av avisenes redaksjonelle linje. Noen bloggere er sikkert også vel så gode skribenter.

ANONYM ELLER IKKE ANONYM
Mens avisanmeldelsene er signerte (det skulle bare mangle !) er mange blogger anonyme. KANSKJE det kan ha sine fordeler. Norge er et lite land, ”alle” som jobber med litteratur kjenner hverandre mer eller mindre, og da KAN det være vanskelig å kritisere boka til noen som du har hatt en koseprat med over rødvinsglasset på Aschehougs hagefest. ( Eller under bordet eller oppi sofaen men det var liksom ikke det som var poenget nå! ). Dessuten veit jo alle hvor følsomme forfattere – og forlagsredaktør - kan være. En anonym skribent (blogger) kan altså føle seg friere til å skrive hva de mener.

For min del er jeg jo alt annet enn anonym, det kan kanskje ha noe med min generasjon å gjøre (vi som tonte flagg og viste ansikt), kanskje det er min natur eller kanskje jeg rett og slett har ekshibisjonistiske trekk. For meg er det også naturlig å si litt om min bakgrunn slik at folk har en viss idé om hva de kan forvente seg av bloggen min. (Se punktet KVALITATIV SYNSING?)

Av samme grunn synes jeg at det kan være greit å vite litt om andre bloggeres bakgrunn, kompetanse etc. Men det er kanskje ikke så viktig når man tenker seg om; da jeg jobbet på Deichman deltok jeg på jevnlige barnebokmøter, og etter hvert lærte jeg hvilke av bibliotekarene som hadde noe å fare med, uavhengig av vedkommendes formelle kompetanse. Vi kjente også hverandres svakheter, for eksempel var R på Furuset særdeles svak for katter så hvis dette dyret forekom i boka måtte man – selv om R ellers var en habil ”bokvurderer” – være litt obs. Slik kan det også være med bloggere; etter å ha fulgt en blogg en stund finner du ut om bloggen ”passer for deg”. Noen bloggere lager dessuten ”lest i år-lister” eller en liste over bøker de liker spesielt godt. Dette gir også en viss pekepinn på hvorvidt bloggen er interessant for den enkelte leser.

VÅR TIDS LITTERÆRE SALONGER?
Bokbloggosfæren har kanskje til en viss grad erstattet lesesirkler? I hvert fall er den en slags litterær salong i cyberspace, noe selvfølgelig kommentarfeltet i høy grad muliggjør. Dessuten slipper vertinnen ( i som kjent langt sjeldnere grad verten) å tenke på servering. Til gjengjeld forsvinner den personlige kontakten. Men da slipper du i hvert fall å sitte og irritere deg over

• lange handlingsreferater,
• folk som blir fornærma hvis du sier noe negativt om vedkommendes litterære favoritter,
• folk som heller vil snakke om gårdagens realityserie på TV,
• om sine ektemenn og svigermødre,
• ungene sine og bikkja si etc etc.
• Eller som har dårlig smak. Altså i motsetning til deg.

LITTERATURBLOGGER SOM MARKEDSFØRING
Én (av flere) forfattere som har fått stor oppmerksomhet i bloggverdenen er Kristine Tofte, som forøvrig også blogger selv. Hos henne ser man også en liste over hvor boka hennes er anmeldt og det kommer jo tydelig fram at den har fått flere ”anmeldelser” i blogger enn i avisene. Derfor er det ikke rart at forlagene nå etter hvert retter sin oppmerksomhet mot bloggene.

For ikke lenge siden fikk jeg en mail fra CappelenDamm hvor jeg ble invitert til å melde meg på en bloggestafett på facebook, hvor altså flere bloggere skriver om den samme ungdomsboka etter tur. De som deltar på facebook har sikkert fått med seg at to – så vidt jeg husker – bøker allerede har blitt omtalt på dette sosiale nettstedet. (Jeg er ikke på facebook selv, men jobben er.) Og at nå også Aschehoug inviterer ”seriøse bloggere” (hva pokker de mener med det) til å motta bøker for anmeldelse er interessant. Dette er et tegn på at ”bok- bloggosfæren” er et forum forlagene tar alvorlig og hvor de ser et markedsføringspotensial.

Dette er ikke uproblematisk. Mens avisene mottar haugevis av bøker fra allverdens forlag er kulturredaktørene ”konge på haugen”. Det er DE som suverent bestemmer hvilke bøker som skal anmeldes og hvilke bøker de kan ignorere. (Og la ende opp som julegaver til slekt og venner). Forlagene kan bare håpe på det beste og bli så sure de bare vil. Men når Aschehoug nå ”søker etter seriøse bloggere som er interessert i å motta bøker for anmeldelse” KAN det være en fare for at BLOGGEREN vil føle visse følelsemessig forpliktelser overfor forlaget. ”Hei xxx, her kommer den siste boka til Endre Lund Eriksen. Håper du liker boka! Hilsen ZZZ.” Og det samme gjelder selvfølgelig også CappelenDamm. Selv om bloggerne skal ha fått beskjed om at de står HEEELT fritt til å skrive HVAAA de vil om bøkene de får tilsendt – og noen kanskje gjør det – er dette ingen garanti for leserne. Det er ikke usannsynlig at noen bloggere vil føle at forlaget kikker dem over skulderen, og neppe har alle guts til å overse dette ubehagelige faktum. Kan vi risikere at bloggosfæren, et til nå fritt og uavhengig forum blir omfavnet av forlagenes klamme grep?

I tilfelle noen lurer I:
Jeg svarte IKKE på henvendelsen fra CappelenDamm. Og kommer heller ikke til å melde meg til tjeneste hos Aschehoug. Og jeg har ingen ambisjoner om å være en ”seriøs blogger”. Tvert i mot vil jeg fortsette i samme rølpete stil! Dessuten ANMELDER jeg ikke bøkene, jeg BLOGGER om dem, subjektivt, usakelig og humøravhengig.

I tilfelle noen lurer II
Jeg prøver - etter fattig evne - å oppføre meg pent!

I tilfelle noen lurer III
på hvorfor jeg skriver "bokblogger" og "litteraturblogger" om hverandre og om hva som er forskjellen så er jeg jammen ikke sikker. På om det er noen forskjell.