Vi møter et variert persongalleri, hvor spesielt de voksne er trukket noe ut i karikaturen, antar at det er tilsiktet. Jeg lurer jo også litt på om hvor mange gutter på Jons alder som ville ha uttrykt seg slik han gjør. Jeg - fortellingenes største utfordringer når barn er hovedpersoner må være å få det til å virke troverdig for leseren. Dette har jeg blogget om før en gang men finner det ikke igjen. Skitt au!
""Empati" er egentlig noe man må gå i barnehage for å lære. Det handler om å bry seg om åssen andre har det. Men noen av oss kontantstøttebarn lærer det merkelig nok også" s 19
"Det er som du sier, Irvina. Man blir sterkere når flere står sammen. Det er derfor de voksne har fagforeninger. Vi må slå oss sammen og slåss for det vi trur på" 46.
"Hva synes dere - skal vi gi dispensasjon fra streiken noen timer i anledning arbeidernes dag?" (s 119) (En metode unga bruker er altså klemme og snakkestreik, inspirert av Aristophanes Lysistrata)I sannhet et modent barn.
«Faren min er homse. Mora mi er lesbe. Og de bor i hver sin toroms leilighet ved siden av hverandre i første etasje i en bakgård. Det er her problemet ligger" (s 6) .Og så kommer det lille (tilsiktede?) overraskelsesmomentet i neste setning, det er altså ikke foreldrenes legning som er problemet men livet i den mørke bakgården. Der sola ikke kommer til. I et intervju på Barnebokinstituttets websider sier forfatteren:
"Det var et helt bevisst valg. Ved å skildre en familiesituasjon som fremdeles ikke er helt vanlig, prøver jeg å si noe om fordommer. Man forventer kanskje at Jon og foreldrene hans er spesielt tolerante, men kanskje har de bare andre fordommer enn de vi vanligvis snakker om."Selv ikke homser er uten fordommer altså, i tilfelle noen skulle leve i den villfarelse.
Boka dreier seg som det kommer fram av ovenstående om å overvinne fordommer, at jo mer vi er sammen jo bedre er det og dessuten om vennskap og hvor dumt sjalusi er. Og det kan jo alle være enige i. Boka er heller ikke uten varme. Og – jo da - la oss gi forfatteren kred for å bringe inn andre famileformer enn de sedvanlige i barnelitteraturen. Men snart må det vel være mulig å skildre ikkeheterofile familieforhold uten å tematisere det slik som det i hvert fall til en viss grad gjøres også i denne boka. (F. eks s 55) Kanskje det rett og slett ville bidratt like mye til å bekjempe homofobiske holdninger hos den oppvoksende slekt.
Bare et lite spørsmål til slutt. Jon sier på side 69 :
"Ha'kke mobil," sa jeg. Det var en av forbannelsene ved å tilbringe livet i en bakgård. Du trenger ikke mobil når du aldri er mer enn ti meter fra mora di."Føritida slapp da unga ut av bakgårdene lenge før de var 10 år gamle. De løp rundt på Løkka og laget dævelskap, blant annet på "bibbern". (Huff og huff, kanskje like greit å holde dem inne innafor porten!)
Skal ikke gjøre noe stort nummer av det men SANG virkelig Bliz-generasjonen "Riv ned gjerdene"? Trodde den var forbeholdt vår generasjon?
Så litt musikkreferanser igjen - for ørtende gang på denne bloggen - denne forfatteren vil her gjøre et slag for Jokke og nå er det denne sangen som gjelder! Og siden vi nå har vært inne på "Riv ned gjerdene" så kan vi kanskje ta med originalen, hvor det opprinnelige budskapet dreier seg om litt andre ting enn oppgradering av bakgårdene på Løkka.
Og jammen fikk jeg ikke i folkeopplysningens navn lyst til å ta med Savage Roses "Solen er også din" (bare overse lysbildeprogrammet) også, laget da de bodde på Vesterbro i København, den gangen et forslummet strøk som også Dan Turell har skrevet om, men i dag litt mer hipt. Akkurat som "Løkka" altså.
PS: I tilfelle noen skulle misforstå; det er ikke noe gæernt å skrive barnebøker fra Grünerløkka. Det skal da bo unger der også. Både dævelunger og de litt småprektige veslevoksne!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar