En hilsen fra de kondisjonertes verden

I fokus er fire tenåringsjenter fra overklassen, de bor i en rikingforstad, Rosewood i Pennsylvania, mødrene ser ikke stort eldre ut enn døtrene og er særdeles velpleide, fedrene har høystatusyrker, og ingen har særlig mye tid til døtrene. (Men svært ambisiøse på deres vegne og oppfører du deg ikke etter forventningene så stakkars deg. )

Jentene er ”in”, de har de riktige merkeklærne, omgås de rette folka og har kjærestene med høyest status. Ingen av dem har det enkelt, det kan nevnes kjæresteproblemer, spiseforstyrrelser, trøbbel med politi, fedre som roter med yngre damer, selvplaging, nasking og bruk av rusmidler. Og på toppen av det hele blir en av dem forelsket i... ei jente! Tenk det! ER hun nå egentlig lesbisk og HVA vil folk si hvis dette blir oppdaget, og HVORDAN skal hun skjule det etc etc. Ikke noe ut av skapet – historie her i gården, altså.

Boka oser av undertrykt sex men akkurat som i Twilightserien blir det ingenting av. ”Hun og Ezra hadde nesten hatt sex ... men så, helt samtidig, hadde de blitt enige om å vente.”

Boka eller rettere sagt serien inneholder også mysterier som jeg antar blir avslørt etter hvert. Muligens i den siste boka. ”Ledervenninnen”, Alison, forsvant på mystisk vis tre år før handlinga i denne første boka som – det har jeg visst glemt å nevne, sorry sorry - heter Små søte løgnere og er skrevet av Sara Shepard. Plutselig mottar jentene beskjeder, mailer etc fra en mystisk ”Al”, som akkurat som den mystiske ”gossip girl” i serien med samme navn sitter med kompromitterende opplysninger om hver enkelt av dem. KAN det være Alison, mon tro? Og hva VAR egentlig ”det der med Jenna”? Følg med, følg med!

Jeg finner mange likheter med serien 3 venner av Kjetil Johnsen som jeg har blogget til gangs om før. Her dreier det seg også om 4 venninner og et mysterium som løses etter 10. bind. Og også her var det et lesbisk par som måtte skjule forholdet sitt. Små Søte løgnere kom ut første gang i 2006 og serien 3 venner kom ut i løpet av 2007 – 2008. Kan denne blandingen av chiclit og mystikk kalles en trend eller er dette bare SÅ 2006?

(Ellers lurer jeg litt på hvorfor forfatteren (Shepard altså) gjør et slikt poeng av at ”islandske gutter er homser som rir på små homsehester” . Faktisk er det så viktig for henne å fremheve dette kanskje ikke helt etterrettelige faktum at hun også gjentar det i etterordet hvor hun ellers takker både forlag og familie i reineste Hollywood-stil. )

Det er foreløpig kommet ut to bøker i serien men hvis du ikke går inn på forlagets webside er det ikke helt lett å finne ut av rekkefølgen. Boka (jeg har bare lest den første) er ut fra sjangeren velskrevet, litt pirrende både på den ene og den andre måten, fengende og underholdende - og fullstendig uten varme. Personlig foretrekker jeg Ann Brashares jenteserier. Og så vil jeg slå et slag for en tidligere jente-serie fra Gyldendal, nemlig bøkene om Weetzie Bat av den amerikanske forfatteren Francesca Lia Block. (Fra 1999 til 2001). Dette er bøker med mye magi, glitter og glamour men med en helt annen varme og mer sammensatte og spennende personskildringer. Og enten personene er hetero, homo eller transer skildrer hun dem alle med innlevelse og empati. Gyldendal : Denne forfatteren har skrevet flere bøker!

Jeg begynner å bli så mektige lei av alle disse bitchy kitchy gucci gakki såpetenåringsseriene SÅ fullstendig blottet for menneskelig varme! Som Gossip girl, It girl, De Luxe eller hva de nå heter alle sammen. Hvor mye trenger vi egentlig av all denne dritten? Og da gir jeg siste ordet til Nina Simone:

No one seems to care as much /No time to smile, laugh or cry as much / Have we lost the touch that means so much/ No one wants to be alone/ To walk or talk and sleep and weep alone / Have we lost the touch that does so much.

Eller BLIR vi bare dummere og dummere?