Og så litt biografier igjen

Da jeg var nyutdannet bibliotekar hevdet en eldre kollega at biografier bare var for gamle kjerringer. Men der tok hun nok feil. Tenk bare på den gamle Elite-serien, også kalt ”Historien om”. Akkurat den serien er kanskje utdatert men så er det kommet nye til. Til overmål kan man si!

Årsaken til at barn og unge liker biografier kan være at mange handler om å realisere drømmer. Biografier kan ha en viss ”wannabefaktor” hvor mange vil kjenne seg igjen. Det er kult å lese om ”helter” (”Heltelitteratur” skal visstnok komme ganske tidlig i et menneskes ”litterære utvikling”) og mange liker å lese historier ”fra virkeligheten”. (Og så kan det jo diskuteres i det vide og breie hvor etterrettelige bøkene i Elieserien kunne være men ikke her og nå).

Steffen Sørum laget jo litt leven tidligere i sommer på grunn av dette oppslaget i Aftenposten om at Kjell Magne Bondevik skriver barnebok. (Fant ikke Sørums innlegg men fritt fra hukommelsen dreide det seg om at tatt i betraktning hvor lite som blir skrevet om barnelitteratur i dagspressa er det dumt at det er slike oppslag (kjendiser) som får oppmerksomhet. Og hvor lite seriøst barne- og ungdomslitteratur blir behandlet i pressa. Og der har han jo et poeng. På en annen side er i hvert fall jeg mer en happy for at Bondevik skal skrive en faktabok og ikke noe skjønnlitterært. Jeg ble helt letta faktisk!

Siden kom forlagsredaktør Bodil Teig med et innlegg hvor hun er litt misunnelig for at Kagge får all oppmerksomhet rundt sine biografier mens Gyldendal med sine hele tre (!) biografiserier ikke har fått oppmerksomhet i pressa i det hele tatt. Ikke noe å si på det.

Kanskje jeg skal ta meg bryderiet å ramse opp seriene:

• IKON
• Biografien om
• Fortellingen om (alle Gyldendal) og så har CappelenDamm sin
• Faktaløve, og altså nå Kagges
• Fortellingen om
• Og så bør man jo i all rettferdighets navn ta med Omnipax biografier med Jon Ewo i spissen!

Så over til to biografier om Michael Jackson, begge skrevet av norske forfattere og begge for barn/ ungdom. Den ene heter Michael Jackson (Gyldendals IKON - serie), er skrevet av komikeren og komponisten Stein Johan 'Steinjo' Grieg Halvorsen (heretter Steinjo, det er kanskje en grunn til at han opererer med ”nickname”), kjent (antakelig for alle andre enn meg) fra TV-programmet Slå på ring og den andre heter Fortellingen om Michael Jackson med undertittel Barnestjernen som ikke ville bli voksen og er skrevet av Silje Larsen Borgan, tidligere redaktør i ungdomsmagasinet Spirit og musikkanmelder i VG. Så vidt jeg veit med ikke fullt så høy kjendisfaktor som mange andre av Kagges biografiforfattere. Kan jo også ta med at Steinjo er født i 1975, da Jackson var 17 år gammel og Larsen Borgan er født i 1985, da var Michael 27 år gammel.

Den kan KANSKJE virke unødvendig med to biografier om denne kjente popmusikeren men man kan godt si at biografiene utfyller hverandre. Begge forfatterne har det til felles at de (noen vil kanskje si ukritisk) digger denne musikeren. Spesielt Steinjo viser stor entusiasme for ”mitt idol, min barndomshelt og store inspirasjon” . Han har også selv hatt gleden av å MØTE Jackson, noe han gjør det maksimale ut av. Og jeg lot meg absolutt sjarmere av denne iveren selv om han kanskje kunne ha begrenset seg litt og selv om den historien om hvordan Michael Jackson reddet ham fra å bli drept i Word Trade Center den skjebnesvangre septemberdagen i 2001 kanskje blir litt søkt. Men sikkert vil mange unge lesere identifisere seg med forfatterens uhemmede idoldyrking.

Forfatteren har en muntlig stil, men forlagskonsulenten burde nok ha grepet inn og fiksa litt på språket et par steder;

• ”denne opptredenen førte naturlig nok til at Thriller solgte enda flere plater” s 42 (Det er vel ikke Thriller som selger plater, men Jackson og plateselskapet)
• ”jeg ble fylt av lykke hver gang jeg så den (Pepsi-reklamen)” 52
• ”Jeg kjente sorgen spre seg i hele meg” (Etterordet på permen)
• ”Michaels karriere gikk så det suste” 60

Det var ikke før natta før det endelig manuset gikk i trykken at forfatteren fikk vite om dødsfallet, så her kan man ikke skylde på tidspress.

Larsen Borgen, som skrev sin bok ETTER at Jackson døde, og dermed har vært i større tidsnød, er heller ingen språklig virtuos, men kommer greit i fra det. Det er tydelig at hun henvender seg til en yngre målgruppe enn Steinjo.

• ”New York er en gigantisk by, med dobbelt så mange innbyggere som hele Norge” 27
• ”Hans første kjæreste skal ha vært en jente som het Tatum O.Neil” 43. Litt seinere finner forfatteren det nødvendig å forklare hvem hun er.
• ”Etter hvert kom Evan Chandler med en påstand om at Michael hadde tatt på sønnene hans og gjort ting som voksne ikke skal gjøre med barn. Slemme, ubehagelige ting. Det som kalles seksuelt overgrep” 77

Det går neppe an å skrive om MJ uten å komme inn på mistankene om seksuelle overgrep. Mens Steinjo forteller at han (altså Steinjo, ikke Jackson) ble så ”sinnsykt glad” at han ”hoppet i taket og skrek av glede” da han fikk vite juryens kjennelse etter en av tidenes mest omtalte overgrepsrettsaker, er Larsen Borgan mer forsiktig og skriver at "om han noen gang gikk over streken, vil vi kanskje aldri få vite helt sikkert”. Og legger litt kryptisk til at ”Det ligger penger og sterke interesser bak begge synspunkter” .

Ingen av forfatterne føler behov for å problematisere verken de plastiske operasjonene eller den ellers ganske bisarre livsstilen til Jackson, men spesielt Larsen Borgan prøver langt på vei å forklare hvorfor han ble som han ble. Og Steinjo bidrar med følgende visdomsord: ”Men hvor mange eksempler finner du ikke på store kunstnere og artister som har fucka opp på en eller annen måte” (84)

Sett med bibliotekarblikket må det nevnes at ingen av bøkene har register. Steinjo oppgir heller ingen kilder, noe som neppe hadde gått an hvis det hadde vært en biografi for voksne fra Gyldendal. Derimot har Larsen Borgan en brukbar kildeliste. Utstyrsmessige imponerer ikke bøkene, de har bare fotografier i svart hvitt og Gyldendal avspiser sine unge lesere med fire – 4 – fotografier.

Så over til MITT forhold til Michael Jackson. Når Larsen Borgan skriver at ”Michael Jackson forlot en hel verden i sorg” føler jeg meg ikke helt truffet for å si det slik, og ingen sorg ”spredde seg i hele meg” for å sitere Steinjo. Da Jackson Five på alvor slo igjennom i 1970 var jeg 17 år gammel. Sammenliknet med for eksempel Four Tops, Sam and Dave, Marvin Gaye, Supremes og Aretha Franklin som hadde satt standarden falt de liksom litt igjennom. Man kan kanskje si at jeg tilhører litt feil generasjon for å bli fan. Jeg er også av dem som synes at fyren bare ble mer og mer grotesk utover åra og i den grad jeg har giddet å bry meg er jeg slettes ikke så sikker på ”idolets” uskyld i forbindelse med alle overgrepssakene. Og følte absolutt ikke noe spesielt behov for å juble da han ble frikjent.

Michael Jackson døde midt under Skriveleir 3, heldigvis uten å sette noen demper på stemninga under leiren. Men årets Skriveleirsang har tatt melodien fra Heal the word av Michael Jackson og framføringa med festkommiteen i spissen var så fremragende utført at selv en perfeksjonist som Jackson neppe hadde hatt noe å klage på så da var han jo på en måte litt med han også. Og det var i grunnen helt greit. Så kanskje det er derfor at jeg er mer forsonlig innstilt overfor Michael Jackson i dag. Måtte han hvile i fred!

Så må jeg vel velge noe fra YouTube. Først hadde jeg egentlig tenkt å vise et ganske tidlig opptak der Michael og brødrene viser sine utvilsomt store talenter. Men når vi veit hvor mye juling de ble utsatt for av den brutale faren for å kunne yte maksimalt tror jeg ikke at jeg orker likevel.

Jeg tror heller vi tar et liveopptak av sangen Ben fra 1975, den første singelen som nådde første plass på Bilboard. (Kilde Larsen Borgan s 35). Her er Jackson altså 17 år hvis jeg har greid å regne riktig og fremdeles en SVÆRT pen ung mann. At det skulle ende slik - for å bruke en noe forslitt klisjé!

Neste biografier jeg skal lese handler om Che Guevara . Det er vel ikke så mye han har til felles med Jackson bortsett fra at også han var svært fotogen. Og – hvis Che ikke hadde vært så pen spørs det om han hadde vært like kjent i dag. Og så kan man jo bare lure på hva salige Guevara hadde sagt hvis han hadde visst at det kjente portrettet av ham skulle dekorere herretruser 40 år etter sin død.