Jenter i to verdensdeler

Bak denne kanskje noe intetsigende overskriften skjuler seg to bøker som begge har jenter i tenårene i hovedrollen. Kjedebrev av den japanske forfatteren Hiroshi Ishizaki er en intens og mørk bok om fire jenter som sammen skriver en roman på nettet. Hver av jentene velger sin person og etter hvert blandes fiksjon og virkelighet. Det blir en mørk historie om en ung jente som forfølges av en gal mann. Det disse jentene har til felles er at ingen kan fordra den verden de lever i, ingen har det spesielt godt hjemme eller sosialt. Det japanske skolesystemet ser også ut til å være hardere og mer autoritært enn det skolesystemet for eksempel norsk ungdom kjenner.

”Vi fire jentene kan aldri møtes i virkeligheten. Vi må aldri bli slike venninner som skravler om popstjerner og kjærester, sladrer som vennen og baksnakker foreldrene våre. For vi, vi lever i en fiktiv verden som er så uendelig mye bedre enn den hverdagslige dritten utenfor”. S 189. (Oversetter :Yngve Johan Larsen. )

Kan kanskje ta med at forfatteren også trekker inn denne filosofen. Til ære for forfatteren : på japansk her.

Boka er oversatt fra japansk av Yngve Johan Larsen. Dette er den første ungdomsboka jeg har lest av en japanske forfatter og man kan trygt si at ... eller rettere sagt ut fra denne ene boka kan det være grunn til å anta at japanske forfattere har et helt eget uttrykk. Det er bare å håpe på flere oversettelser av ungdomsbøker fra Japan, foreløpig finnes vel bare denne og Battle Royale av Koushun Takami. (Som Deichman litt pinglete har satt i voksenavdelinga.) Også den oversatt av samme oversetter, neppe mange oversettere her til lands som kjenner dette språket.

Da følger jo boka Tre venninner. Søsterskapet spirer av Ann Brashares mer kjente spor. (Originaltittel : 3 Willows, litt overtydelig norsk tittel altså) Hvis ”feelgooden” mangler i Ishizaki s bok finner vi desto mer i denne boka som er starten på en ny serie av forfatteren bak for den gørrpopulære serien om de fire ”jeansjentene”.

Hovedpersonene i denne boka er tre fjorten år gamle jenter som er i ferd med å gli fra hverandre men som i løpet av en sommer finner sammen igjen. Som i ”jeansserien” følger vi hver av jentene etter kryssklippmetoden. Boka inneholder kjente ingredienser fra dagens ”ungpikebøker”:

• Kjærlighet og forelskelse
• Vennskap, svik og forsoning
• Drømmen om å bli modell
• Alkoholiserte mødre
• Skilsmisser
• Familie
• Å være med i gjengen og å bli akseptert
• Å tøye egne grenser og dermed oppnå selvfølelse
• Osv
• Etc
• Dessuten får vi også noen glimt av de legendariske ”jeansjentene” .

Chiclit for småripsen med andre ord. Ja, det blir sentimentalt, boka slutter slik at du nærmest hører filmmusikken, det er i det hele tatt mye som minner om en ”såpe” men når det er sagt må jeg innrømme at jeg er litt svak for disse bøkene og jeg synes at Ann Brashares kvalitetsmessig går enkelte andre chiclitforfattere en høy gang. Det er bare å forvente seg et nytt rush i bibliotekene. For jeg antar at Brashares bøker er like populære i folkebibliotekene som blandt ”mine” jenter?

Forlaget har satt en nedre aldersgrense på 12 år på begge disse bøkene, mens den øvre er henholdsvis 18 og 16. Jeg ville nok tro at 12-åringene skal være særdeles modne for å få med seg alt i Ishizakis bok.