- boka er så vanskelig å lese for barn at den MÅ leses høyt,
- eller at boka er så god at den derfor MÅ leses høyt
Boka er skrevet i en ”eventyrlig” form men hvor mye MAGI det er i teksten kan nok diskuteres.
Hovedpersonen, Sille, rundt 9 , er ei jente som ikke blir sett, verken av foreldrene (det MER enn grenser til omsorgssvikt), klassekamerater eller lærere, og en dag våkner hun og tror at hun er død, fordi foreldrene som vanlig ikke legger merke til henne og dessuten snakker om noen som nettopp er død. Og siden ingen ser henne, verken hjemme eller i klasserommet, tror Sille at hun er blitt et spøkelse. Akkurat dette får jeg litt problemer med å tro på. Og det tror jeg at barn som ikke kan skille mellom å se i reell eller overført betydning også vil få. Så her må antakelig høytleseren ile til med en forklaring.
Sille møter tre sølvrever (påkledde dyr) som lever av stjeling. Hun får etter hvert dårlig samvittighet – og til slutt ordner alt seg. Mysteriet om hvem som egentlig er død oppklares også til slutt.
Forlaget reklamerer med ”ustoppelige dramatikk”, personlig ble jeg nok ikke så revet med. Men det er en del humor og noen gode idéer, det skal den unge forfatteren ha, selv om boka burde ha vært mer gjennomarbeidet og strammet noe inn. (For å sitere meg selv for ørtende gang.)
Felles for Gyldendals nye serien Les høyt! er formatet på bøkene. De er forholdvis brede, så linjene blir lengre, og bokstavene ikke så store og skriftbildet ikke fullt så ”luftig” som vanlig i bøker det forventes at barn leser selv. Ellers er det litt uklart for meg hvilke kriterier Gyldendal går etter når de velger bøker som skal egne seg til høytlesning! Det ser ut som at etiketten Les høyt! er ny for året. Klabert av Tor Åge Bringsværd fra 2008 som er en bedre høytlesningsbok er ikke utstyrt med denne etiketten. Men heller ikke Frekke Fredrik av Ole Lund Kirkegaard som kom ut i år. Og da gidder jeg ikke spekulere mer om Les høyt!-serien til Gyldendal.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar