Keep on running

For 20 år siden begynte jeg å løpe. Før da hadde jeg aldri løpt lengre enn max 100 meter - for å nå trikken. Det var Grete Waits som dro meg i gang. Jeg fant et treningsopplegg signert den store løpedronningen i et ukeblad. I grevens tid kan man si. Jeg klarte knapt å komme meg opp en trapp. I løpet av det året løp jeg 5 kilometer og året etter en mil. Jeg kunne kalle meg en løper. Jeg føler meg aldri så fri som når jeg er ute og løper med musikk i ørene. (Nei, jeg sier IKKE at alle burde løpe, det som er bra for noen trenger ikke være det beste for resten av menneskeheten. Nei, man blir IKKE et bedre menneske av å løpe, forhåpentlig heller ikke verre.)

I Løping; en verdenshistorie av Thor Gotaas møter vi kjente og ukjente løpere fra urtida og framover. Et solid verk, og imponerende hvor mye forfatteren har fått med - men kanskje litt vel omstendelig til tider? For spesielt interesserte kan man vel trygt si. Som for eksempel meg. Og selv jeg måtte ta noen små byks (for å holde meg til terminologien) innimellom. Med andre ord : ikke en bok du tar i en strekk!

Her et utvalg av de største løperne gjennom tidene :

• Spiridon Louis, som vant det første moderne maraton i 1896 i Athen.
• Den store finske idrettsmannen Paavo Nurmi må vi jo IKKE glemme, han vant 9 OL-gull og satte 22 offisielle verdensrekorder.
• Den afroamerikansk sprinteren Jesse Owens som vant fire gullmedaljer i OL i Berlin i 1936.
• Gunder Hägg måste också med minnsann!
• Tsjekkeren Emil Zátopek som var den første som løp 10 000 m under halvliteren..ha ha morsom forsnakkelse, jeg mente selvfølgelig halvtimen.
• Ja, jeg burde vel ha nevnt mange flere, i hvert fall må jeg få med meg etioperen Haile Gebrselassie, antakelig en av tidenes beste langdistanseløper.
• Skal vi ta med noen sprintere også kanskje? Ja det skal vi. For eksempel Wilma Rudolph. Hun hadde polio og lærte ikke å gå før hun var 12 år gammel. Under OL i Roma i 1960 tok hun tre gullmedaljer, på 100 meter, 200 meter og på 4 x 100 meter stafett.
• Og så må vi jo ta med sprinterne John Carlos og Tommie Smith. Blackpowerdemoen under seiersseremonien under sommer-OL i 1968 i Mexico City tror jeg aldri at jeg kommer til å glemme, i hvert fall ikke før jeg blir så senil at jeg glemmer hva jeg selv heter. Demonstrasjonen forårsaket jo et helsikes leven fordi ”idrett ikke kan blandes med politikk og blablabla og blablabla! ”
• Skal vi ta med noen norske? Ja, vi skal ta med de to største norske langdistanseløpere gjennom alle tider, Grete Waitz og
• Ingrid Kristiansen.
• Og i rettferdighetens navn bør vi vel nevne Vebjørn Rodal som fikk olympisk gullmedalje på 800 meter i 1996. Siden er det gått til helvete med norsk løping internasjonalt, både sprint, mellomdistanser og de lange. Eller vent litt, jeg fikk jo litt lyst til å ta med maratonløperen
• Karl Johan Rasmussens løp i Maraton EM i München i 2002. Lenge var han i tet sammen med den finske løperen Janne Holmén. Holmén holdt helt inn og vant, egentlig ganske sensasjonelt siden erfaringer viser at de som rykker for tidlig som regel blir tatt igjen av mer erfarne løpere. Og hva skjedde med Rasmussen? Han ble nummer 8, fordi hele det norske støtteapparatet gjorde ALT, absolutt ALT for å psyke ham ned. Det går da for pokker ikke an å vinne et løp når alle gjør alt for å få deg til å tro at du ikke skal greie det? Det hadde da vært bedre å prøve og heller sprekke! Hvem husker en 8 plass? Stønn! Karl Johan skal som oppreisning være den eneste av de omtalte løperne som får en egen "etikett" i denne bloggposten! (Da bortsett fra Grete Waits selvfølgelig!)

Jeg har også sjekket litt rundt på Youtube og her var det jo litt av hvert å finne!

• Først et opptak av den sagnomsuste 200-metern i 1968 med litt av tidenes mest omtalte seiersseremoni til slutt.
• Her har vi Gunder Hägg (men uups, det var jo ikke DEN Gunder men en proggrockgruppe fra de glade 70 – åra. Pytt pytt, ikke dårlige de heller.)
• Her løper Wilma Rudolph elegant i mål på 100 meter i OL i Roma i 1960, og da er det sikkert flere enn meg som får frysninger, og
• her Jesse Owens vinnerløp i OL i Berlin i 1936, som kjent til der Fürers store vrede.
• Og her vinner Emil Zatopec 5000 meter i Olympiaden i Helsingfors i 1952. (Ja det her blir jo ikke kronologsikk men pytt, æresånøye).
• Så Haile Gebrselassie i Berlin Maraton i 2008.
• Og til slutt litt fra det første maratonløpet for kvinner i olympiske leker. Det var i 1984 i Los Angeles. Det var så varmt at de måtte starte grytidlig om morgenen. Jeg satt klistra foran TV-en. Det løpet glemmer jeg aldri. Som alle veit : dessverre ble det ikke Grete som vant, da Joan Benoit rykket bestemte Grete og Ingrid seg for å vente. Det skulle de antakelig ikke ha gjort. Joan Benoit vant, Grete ble nummer to og Ingrid Kristiansen nr 4. Hvem som ble nummer 3? Rosa Mota.
• Her kommer den siste YouTubevideoen for i dag, Keep on running med Spencer Davis Group.

Jeg begynte å løpe på den tida den store løpsbølgen herjet. På et mosjonsløp som for eksempel Sentrumsløpet kunne det delta opp til 18.00 deltakere. Det var folkefest i gatene! Eimen av tigerbalsam lå tungt over traseen. Da New York Maraton startet i 1970 (hvor Grete Waitz vant 9 ganger, Inger Kristiansen 1) måtte arrangørene sloss for å få en bra løpetrase gjennom storbyens gater. Og de greide det. I dag arrangeres det maraton i alle store byer med respekt for seg selv. Også i Oslo, men dessverre har løpetraseen de siste åra vært heller bortgjemt ned ved havna, mens løypa før gikk gjennom sentrale strøk i hele Oslo med mål på Bislet. Når en storby som New York kan klare det burde vi få til en skikkelig løype her i byen også. Dette er en skam og skandale !

Boka Løping av Thor Gotaas forteller også at tidligere tiders løpekonkurranser ble forbundet med moro og komedie. Dette får meg til å tenke på et av de morsomste maratonløpene som blir arrangert, nemlig Medoc Maraton i Frankrike. Her serveres det den beste vin på alle drikkestasjoner og mange kler seg ut. Og hvorfor ikke. Når man sliter seg gjennom mil etter mil ellers i året i kamp mot klokka og melkesyra kan man jammen unne seg en skikkelig fest! Franskmennene har skjønt det! I hvert fall de i medocregionen. (Nei, det betyr IKKE at du må ta deg en lengre løpetur før du kan unne deg et glass rødvin av typen Medoc!)

Jeg kunne også tatt med noe om joggebølgen som startet i USA i 70 åra og bredde seg utover hele den vestlige verden, også her til lands, og all mobbinga joggere ble utsatt for og hvorvidt joggere er lykkelige eller ikke og bla bla bla men dere kan heller lese mer i boka.

PS: som Gunnar Staalesen skriver i Dagbladet (pokker og, nå blir jeg vel linka til Dagbladets nettside - igjen) så mangler boka bilder. Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på før jeg googla fram anmeldelsen. Sånn går det når man har jobbet her de siste 7 åra.

PS 2: Dette er altså en av de innkjøpte ”sakprosabøkene” som er blitt sendt ut til bibliotekene og som de må oppbevare i 5 år enten de vil eller ikke. Noe som vel de fleste har fått med seg blir debattert i snitt en gang i året, sist i vinter. Skal ikke gå inn i debatten her – den har vel gitt seg for denne gang - men det mindretallet som har noe smalere interesser enn Snåsamannen kan kanskje få seg en gledelig overraskelse når de finner bøker som denne i bibliotekhylla. Selv uten bilder. Og selv om boka kanskje ikke vil slå så voldsomt ut på utlånsstatistikken. Eller omløpshastigheten.

PS 3 : bare så det er dementert en gang for alle : jeg har IKKE rødvin i drikkebeltet når jeg er på joggetur! Ikke hvitvin heller.

PS 4: Jeg regner med at jeg med denne bloggposten har satt ny pers med hensyn til antall linker!