Brumm brumm brumm!

Så vidt jeg har skjønt kan ikke den russisk-tyske forfatteren Wladimir Kaminer kjøre bil. I boka "Min tyske jungelbok" forteller han om alle sine reiser til bokhandlere og bibliotek rundt om i hele Tyskland for å snakke om og lese fra bøkene sine. Da reiser han alltid med tog. (Det ser ut som at tognettet er såpass godt utviklet i Tyskland at dette er en ukomplisert reiseform.)

Heller ikke Kaminers far kan kjøre bil.

”Slik kom min far på ideen om å ta førerprøven. Det holdt ham opptatt de nærmeste to årene. Tre ganger byttet han kjøreskole. Den første kjørelæreren hans hoppet ut av bilen midt i trafikken mens han bannet på tre forskjellige språk. Den andre kjørelæreren nektet skriftlig å sitte i samme bil som ham. ”Herr Kaminer betrakter hele tiden føttene sine mens han kjører,” skrev han i en erklæring til sjefen sin på kjøreskolen. Det var selvfølgelig løgn. Det stemte nok at min far aldri så på gaten mens han kjørte, og at han så ned isteden. Men det var ikke føttene sine han stirret på, det var pedalene, for ikke å tråkke feil. Den tredje kjørelæreren var en modig kar. Etter at de sammen hadde tilbrakt flere timer i bilen og stirret døden i hvitøyet, ble de som brødre. Denne kjørelæreren greide å snakke faren min fra førerkortideen for godt”

(Fra Russerdisko s. 22 , Damm 2004, oversatt av Ute Neumann.)

Selv kan jeg heller ikke kjøre bil, men i motsetning til Kaminer senior ga jeg meg etter én kjørelærer og tre dobbelttimer. Jeg strevde mest med å holde meg på høyre side av veien, uten at jeg kan si at denne vegringa mot høyresida var politisk motivert. Regner vel egentlig med at det ikke hadde gått særlig bedre i land der man kjører på venstre side av veien. Til mitt forsvar kan jeg si at jeg har klart meg uten lappen i snart 56 år, og regner med at jeg skal klare meg i 56 år til. Og blir jeg eldre enn det er det vel strengt tatt ikke forsvarlig å sette seg bak et ratt.

Litt tilbake til litteraturen. For nå kom jeg plutselig til å tenke på Padda i Paddeborg fra boka Det suser i sivet. Han burde som kjent for dem som kjenner boka heller aldri ha satt seg bak et ratt. (Og de som ikke kjenner denne boka bør snarest se å få gjort noe med akkurat det.)

Nå kom jeg plutselig på en film også. Nemlig Night on Earth av Jim Jarmusch. Filmen er delt i flere sekvenser og i New York-delen møter vi en taxisjåfør som neppe har klart førerprøven, han utfører for eksempel en del ”gresshoppehopp”. (Det var forresten jeg også ganske god på i min kortvarige karriere som bilist.) Det er den fantastiske skuespilleren Armin Mueller-Stahl som spiller taxisjåføren. Her har dere en sekvens av filmen hvor denne spesielle kjøreteknikken demonstreres. (Filmen er forresten uunnværlig for enhver filmelsker).

Og til slutt avslutter vi med selveste Hep Stars, her et liveopptak fra Oslo i hine hårde dager hvor de framfører den kjente låta Cadillac. (Dessverre er ikke billedkvaliteten den beste, og begynnelsen av lydopptaket ikke helt på topp men ellers er det ingenting å si på framføringa.) Teksten er kanskje ikke helt i tråd med innholdet ellers i bloggposten men eresånøyea!