Og så har man vært på kino igjen

I min flunkende nye serie ”Og så har man vært på kino igjen” åpner vi med en av de beste filmer jeg kan huske å ha sett på aldri så lenge. (Nei det er ikke "aldri så lenge" siden jeg har vært på kino, men har ærlig talt ikke sett så mange filmer i det siste som får meg til å kaste meg så begeistret over tastaturet som nå!)

Og den filmen jeg altså nettopp har sett heter Doubt med ”kamelonen” Meryl Streep og giganten Philip Seymour Hoffman i hovedrollene. Handlinga er fra 1964 i Bronx og Hoffman spiller den karismatiske og hjertegode presten, men tukler han ikke for mye med småguttene mon tro?, og Meryl Streep spiller en jernhård rektor på nonneskolen (eller hva det nå heter) St.Nicholas. Hva som er den egentlige sannheten får vi aldri vite og det er noe av det som jeg syntes var bra med filmen. (Altså at filmskaperne tør å overlate noe til publikum og at ikke alt er så melodramatisk overtydelig!) Filmen har en troverdighet som er sjelden vare i amerikanske filmer.

Mulig at Meryl har tatt med seg noe av Miranda Priestly fra filmen The Devil Wears Prada (uten all glamouren) men gir et imponerende og variert portrett av denne tilsynelatende strenge og beintøffe nonnen. Bedre kan det neppe gjøres! Det som imponerte meg mest var hvor gjennomført filmen var i alle ledd, fra hver enkelt statist i menigheten under gudstjenesten(e), hver birolle, absolutt ingenting var overlatt til tilfeldighetene for å si det litt klisjéaktig.

Og de to gigantene Streep og Hoffman braker jo sammen så det var en fryd. Hvis jeg må påpeke en liten svakhet så må det være den evinnelige filmmusikken som liksom MÅ fortelle oss at nå folkens må dere følge med, det kom helt på slutten av filmen, men egentlig var det også helt greit!

Det var mye sterk vind i filmen og jeg var i hvert fall helt utblåst etter at den var slutt. Men klarte så vidt å sjangle meg til banen og hjem hvor jeg nå sitter og hamrer dette på tastaturet. At det bare GÅR an å lage noe så bra uten all den derre datateknologien og digitaliseringa og det gir jo håp for filmkunsten!

PS: Jeg er ærlig talt ikke sikker på om jeg har tid til å skrive om filmer på denne bloggen, det vil si at det har jeg vel egentlig ikke, for jeg har annet å gjøre uten å plage noen med det, men det lover jeg dere folkens: får jeg se noe som topper dette : da kommer en ny post i denne serien! (Regner med at det tar en stund).

PS 2 : Da jeg var ung - det vil si for snart 40 år siden - og så filmer på den gamle tyskerbrakka i Mo i Rana, da skulle det atskillig mindre til før en film gjorde inntrykk, jeg kunne ha ramset opp flere av de filmene, men det skal jeg ærlig talt spare dere for, var filmene bedre den gangen eller er det bare ungdommens privilegium å være mindre blaserte og lettere å begeistre? Likevel har jeg en mistanke om at filmene fra siste halvdel av 60 –åra og noen år framover VAR bedre. Men veit jo at jeg så noen riktig dårlige også. Jeg kan forresten fremdeles huske lukta på den kinoen. (Antakelig revet nå)

PS 3 : jeg bestilte billettene på filmwebben(som lykke og fryd fungerte helt greit i dag) og fikk et referansenummer. Men da jeg skulle taste nummeret på den der maskinen plundra jeg fælt. Fordi 1) det ikke er et vanlig tastatur som man er vant til- bokstavene står i alfabetisk rekkefølge - 2) det er noe gæernt med de rutene på skjermen, selv om jeg tastet riktig var det litt plundrete å få fram de riktige tallene og bokstavene for å få fram billettene. Ganske irriterende!

PS 4) kan ellers anbefale Beano, Fatty, Ludo og jeg av Philip Newth (Tiden 1979). Her er en kostelig skildring som viser at halve moroa er å stå i kinokø. I hvert fall for unga. Det samme husker jeg selv fra min .... og nå tror jeg jammen at det holder.

PS 5) Hun var ikke borte Amy Adams heller, som jeg tipper har spilt sin mest uglamorøse rolle noensinne!

THE END