”Jeg sitter på en gammel benk ytterst ved kaien”

er første setning i boka I morgen skal vi sitte i solen, og jeg bare sier det med en gang; dette er den beste barneboka jeg har lest på veldig lenge!

Boka er skrevet av Brynjulf Jung Tjønn (det var da pokker til vanskelig navn, reneste logopedøvelsen, men jeg lærer det nok!) og dette er hans første barnebok. Før har han skrevet 2 bøker for voksne, den første da han var 22 år gammel!

Hovedpersonen er 11 år gamle Oscar og det er en jeg - fortelling. Det er ikke akkurat noe muntert tema forfatteren har valgt; moren er innlagt på psykiatrisk sykehus, mens faren

”forsøker å holde oss sammen. Deg, mamma og meg”

Det er en liten bok, på bare 94 sider, og med korte kapitler. Noen vil kanskje kalle det en kortroman? Samma søren, her er setninger som bare får det til å støkke i en. Og selv om stilen er knapp klarer forfatteren å skildre guttens og de voksnes usikkerhet og fortvilelse slik at leseren ( i hvert fall jeg) tror på historien. Boka gir en intens følelse av uro og man bare MÅ lese videre!
Faren igjen:

”- Vet du hvorfor jeg har akkurat dette bildet her?
Jeg rister på hodet.
- Dette er det siste bildet av dere sammen. Jeg ser på det hver dag når jeg er på jobb.” S 69”

En bihistorie er om morfaren som får slag. Litt mye i en og samme bok kanskje? Men denne historien passer også fint inn i helheten.

Kan vel røpe såpass at boka har en forsiktig optimistisk slutt. ”I morgen skal vi sitte i solen”.

Foreldre med psykiske problemer er et ikke helt uvanlig tema i barnelitteraturen. Flere andre forfattere har skrevet om samme temaet - med vekslende hell. Ingen nevnt ingen glemt.

Derimot kom jeg på at det finnes det ikke SÅ mange barne-bøker om BARN med psykiske problemer. Den eneste jeg kommer på i farta er faktisk den mer eller mindre selvbiografiske (?) boka Topphemmelig av Barbro Lindgren, hvor en del av boka handler om hovedpersonen på ca 10 år som rammes av depresjon – men kommer seg gjennom det. Hvis noen spør etter bøker om barn som blir deprimerte tror jeg faktisk jeg vil anbefale denne, fordi den tar opp temaet på barns premisser. En annen bok av Barbro Lindgren som omhandler noe av det samme, et barn som rammes av en stor tristhet, er billedboka Store syster, vesle bror. (Samlaget 1992, illustrert av Eva Eriksson). Kan selvfølgelig også anbefales!

PS:
Barbro Lingren har muligens kommet litt i skyggen av den mer berømte Lindgren, men også Barbros forfatterskap er verdt oppmerksomhet. Blant annet er hun en utmerket tekstforfatter av billedbøker. Min påstand er at det er større presisjon å lage en god billedboktekst enn gode bilder.

PS 2 :
Egentlig er det ganske utrolig at det går an å skrive troverdig om en 11-åring som fortellerer. En annen bok som nettopp er omtalt på bloggen er Ikke bare tennis av Peter Barlach. Her er nok språket nærmere opptil en 11-årings eget språk enn i Tjønns. Likevel har jeg heller ingen problemer med å tro på Tjønns Oscar selv om det er tydelig i hvert fall for den voksne leseren at boka er skrevet med en språkbevissthet et barn aldri hadde maktet. Dette burde jeg kanskje skrive en egen bloggpost om en gang.

PS 3 : Plutselig kom jeg på en litt annen pussig ting. Noen barne- og ungdomsbøker er forsynt med smussomslag mens andre bøker ikke har det. Og dette er ikke alltid i samsvar med den litterære kvaliteten. Tjønns bok derimot har både smussomslag OG litterær kvalitet.

PS 4 : Omslagsillustrasjonen ( Eivind Gulliksen) neppe er den mest ”salgbare” og vil sikkert sette grå hår i hodet på de som skal prøve å formidle boka. Forlaget har tydeligvis prioritert kvalitet i alle ledd foran salg. Kanskje de har gitt opp å "selge boka inn" hos unga. Nei, dette er muligens en bok som "må formidles" som vi sa på bokmøtene i gamle dager. I hvert fall er boka verdt å jobbes for!

EDIT : 18/2 : i tilfelle det SKULLE være mulig å misforstå noe.