Nei, hva pokker gjør man

når det i en bok gis uttrykk for en holdning (her homofobi) som man som formidler ikke kan stå inne for? (Litt tung setning kanskje). Er det ikke (dessverre fremdeles) nok fordommer mot homofili blant ungdommen om ikke forfatterne skal fyre enda mer oppunder?

”Men sikkert er det bare jeg som er gammeldags, sikkert er det bare jeg som leser det som ikke må leses, sikkert er det bare jeg som ikke tåler at "soper" (altså, jeg, eller: de 25% av den norske ungdommen bl. a. mellom 12 og 14, altså lesere til denne boken, som allerede tenker på å ta livet sitt fordi de føler seg utilpass og truet pga. å være "soper") blir skikkelig nedsparket og redusert til å spille hund mens tre andre ungdommer bare ler av ham”

skriver JB i en kommentar i denne bloggposten. Dette traff meg rett i mellomgulvet! (Boka JB sikter til er Uten filter av Jon Ewo. Ingen tror vel at Jon Ewo selv er homofob, intensjonen er nok å gi et realistisk bilde av tøffe men ikke helt reflekterte gutter i 17 – års - alderen. )

Her et annet eksempel: i 2002 kom Hippie av Arne Ruset ut på Samlaget. Handlinga er fra 60 –åra. Altså fra min egen ungdom. Her var det et innslag hvor noen ungdommer møter en full homofil (eller homoseksuell som det het den gangen i den grad man i det hele tatt turte å ta ordet i sin munn, og det er kanskje derfor det heter homofil i Norge i dag i motsetning til andre land som det er ”naturlig å sammenlikne seg med” men det er en annen diskusjon og dermed har jeg vel skrevet nok en parentes som er i lengste laget) mann. Fylliken er nærgående mot hovedpersonen som blir litt skrekkslagen, men prøver å takle det på en ”tolerant” måte samtidig som han gjør sine refleksjoner som er preget av fordommer og temmelig ville forestillinger. En voksen leser veit at slike holdninger og tanker var typiske for den tida (før loven som forbød homoseksualitet i 1972 ble opphevet) hvor de mest liberale mente at det var ”synd” på de homofile for de kunne jo ikke for det selv stakkars. Og holdninger hos de mindre liberale kunne jo skremt faen sjøl på flatmark! (Det er ikke til å komme forbi at verden tross alt gått litt framover).

Problemet er at ungdommen ikke har denne kulturhistoriske bakgrunnen, derfor er det problematisk når dette innslaget kommer i en ungdomsbok. Men OK, boka er skrevet, den er ellers helt OK, ganske morsom og gir et fint tidsbilde så hva gjør man som formidler? Jeg skulle ønske at de omtalte avsnittene ikke hadde vært skrevet men kan jeg derfor la være å ta inn boka i biblioteket? Skal den plasseres i fast magasin? Skal jeg la være å snakke om den?

Et annet eksempel er Redderen i rugen – The catcher in the rye av J. D .Salinger. Boka er en klassiker, flere forfattere refererer til boka, og mange unge også i dag vil nok kjenne seg igjen hos hovedpersonen Holden. Som er bokas forteller men homofob som bare pokker. (Jeg fikk sjokk da jeg leste den! Riktig nok den gamle oversettelsen fra 1952.) Skal man da la være å ha boka i ungdomshylla? Skal boka plasseres bare i voksenavdelinga?

I 1977 (et par år før jeg startet min lange barne- og ungdomsbibliotekarkarriere) kom
Kom deg unna Shelley av Gertrude Samuels ut på norsk i den populære Ung – i dag serien. (Ja den finnes fremdeles 7 (!) eksemplarer på Deichman, men ta det med ro folkens : alle står trygt planta i magasinet. (Kanskje smart å kaste noen før flyttinga, Deichman?) ) . Denne boka er en ”sosialrealistisk” bok om en ung jente på rømmen. Hun møter lesbiske jenter som blir framstilt som ”busemenn” (busekvinner?) og disse er omtalt som en latent trussel i hele boka. (Jeg veit at boka var omdiskutert, og da jeg begynte som barnebibliotekar på Tveita filial kasserte jeg like godt boka. Var dette sensur? Mulig. (Kanskje på sin plass å presisere : sensur er ikke det samme som bokvalg).

Og tilbake til Uten filter, som etter min forstand er en av de beste bøkene av denne forfatteren. Så vidt jeg husker mente også den danske litteraturviteren Torben Weinreich at denne boka var den beste norske ungdomsboka det året den kom ut. (Noe fritt fra hukommelsen). Jeg innrømmer at jeg ville hatt problemer med fjerne boka fra hylla.

Så et eksempler som ikke har med homofobi å gjøre men rasisme. I 1985 (siste gang i 1989) kom Doktor Dyregod (Torbjørn Egners oversettelse) ut i nytt opplag. Egners oversettelse er mer vennligsinnet enn originalen, mer neddempet og forkortet, Egner var en snill og vennlig mann (jeg gidder ikke å rippe opp i Hottentottdebatten en gang til) men – boka HAR rasistiske og imperialistiske holdninger. Samtidig har boka litterære kvaliteter og passet også godt til høytlesning også for de minste. Nyutgivelsen ble diskutert på et bokmøte men det var relativt bred enighet om at vi ikke kunne drive med ”sensur”. Men : hvis en afrikaner hadde konfrontert oss (meg) angående boka så hadde jeg hatt store problemer med å forsvare den. Andre eksempler er ”klassikere” som Kong Salomos miner av H.R.Haggard og liknende bøker som beskriver urbefolkning som ”ville”.

Tilbake til spørsmålet. Hva gjør jeg ? Forfatteren HAR altså valgt å skrive noe som jeg selv skulle ønske at han/ hun ikke hadde skrevet. Og KAN forsvare seg med at skjønnlitteraturen er en gjenspeiling av livet og det samfunnet vi lever i.

Skal jeg som formidler for barn og ungdom

1. fjerne boka (sensur vil noen kalle det)
2. eller gjøre som strutsen - stikke huet i sanden og håpe på det beste?

Og så? Etter 4450 tegn: hva blir konklusjonen?
Jeg ser ingen annen mulighet enn alternativ 2!

Det er selvfølgelig forskjell på AKTIVT å formidle boka (for eksempel ved klassebesøk) og bare la den stå på hylla!