la oss si at

jeg var på et pokker så dårlig humør, ja det var jo ikke akkurat første gangen, og ikke den siste heller, men jeg blir altså så fordømt lei alle de pokkers trykksakene som ligger strødd utover hele huset, og da bunken på kjøkkenbordet blei så høy at jeg ikke fikk åpna vinduet en gang banna jeg så det lynte, ikke første gang det heller, nei der gjetta du riktig, men så oppdaga jeg noe som fikk meg til å sperre opp øya, for utapå det øverste tidsskriftet i den pokkers bunken som lå i veien for vinduet så jeg disse orda, ”James Baldwin par Alain Mabanckou”, og da måtte jeg jo fram med alle de franske ordbøkene mine igjen, og stave meg gjennom hele den fordømte artikkelen, enkelt var det ikke, artikkelen het for resten ”James Baldwin, ce frère, ce père”, og det var da jeg fant ut at jeg kanskje skulle lese Giovannis rom av James Baldwin i jula, siden det blant annet var den boka den fordømte artikkelen handla om, og søndagen et par dager etter leste jeg avisa til frokosten som vanlig, og da jeg kom til kultursidene, ja kultur og kultur fru Blom, det kan jo faen meg diskuteres hvor mye ”kultur” det er på Aftenpostens ”kultursider”, jeg har mer enn en gang lett med lys og lykt for å finne ut av hvor kulturen blei av, men på søndagene er det i hvert fall bokanmeldelser, for å være helt ærlig må jeg innrømme at bokanmeldelser er noe av de kjedeligste jeg veit på grunn av de milelange handlingsreferatene, og verst er jo Terje St... hei hei, stopp en halv, har jeg ikke bestemt meg for at jeg ikke skal hetse noen på denne bloggen, dette er tross alt en anstendig blogg, men tror du for pokker ikke at det akkurat den søndagen sto en anmeldelse av en bok av den samme Alian Mabanckou, som hadde skrevet den artikkelen om James Baldwin altså, og da blei jo jeg litt gira, det må jeg åpent og ærlig innrømme, jeg fikk ikke fred før jeg hadde fått den fordømte boka i hus, men det ordna seg greit, jeg hadde sagt til sønnen at jeg ønsket meg Dr Munks popleksikon av Ragnar Hovland til jul, men det glemte jeg jo med en gang etter at jeg hadde sagt det, og siden det var så om å gjøre å få lest dette popleksikonet i jula kjøpte jeg boka sjæl, ikke for å skryte men man har jo kjøpebok, så der satt jeg med to eksemplarer av den samme fordømte boka på selveste julaften, og sønnen min blei jo litt snurt da, ingen ting å si på det akkurat og litt dårlig samvittighet fikk jeg jo, nok om det, i romjula gikk jeg til Tanum der sønnen altså hadde kjøpt boka, fy faen da følte jeg meg passe dum, der jeg sto i bokbyttekø som en annen idiot, men i hvert fall så hadde de boka, for resten kommer jeg til å få enda et eksemplar av det såkalte popleksikonet, for jeg vant nemlig en av Samlagets julekalenderkonkurranser, ikke for å skryte men jeg må jo si det som det er, men tilbake til Knust Glass, som er den første boka av Alain Mabanckou på norsk, da jeg åpna den blei jeg litt betenkt, ikke et eneste punktum i hele boka, men det gikk bedre enn frykta, selvfølgelig blei lesinga avbrutt av en helvetes unnskyld banninga dette er tross alt en anstendig blogg, familiedramapinnekjøttmiddag med øl og masse akevitt og ellers nok å drekka på, ja hvordan skal man ellers komme seg gjennom en ijulamåfamilienholdesammensammafaenmiddag, men jeg skakke klage, det finnes verre skjebner, tenk på han stakkarn som måtte bruke Pampers bleier etter at han hadde vært i fengsel, ja nå snakker jeg om Knust Glass igjen, det skjønte du sikkert, jeg sier ikke hvorfor han måtte gå med de bleiene, dette er tross alt en anstendig blogg, og så var det hu der Robinette da, hu var virkelig et støkke, og den derre tissekonkurransen, ikke akkurat noe delikat tema, det skal være sikkert, Knust Glass er til en opplysning navnet på en som skriver om bargjestene på baren Kreditten reiste, innehaveren heter forresten Den sta sneglen, og Knust Glass har det ikke så enkelt sjæl heller, forfylla som han er, men nå skal ikke jeg begynne med handlingsreferater som jeg kritiserer Terje St... for, nei pokker heller, dette er jo tross alt en anstendig blogg, og dessuten ”passerer hele verdenslitteraturen revy i form av sitater og titler”, for å sitere vaskeseddelen, forfatteren underviser tross alt i litteratur ved University of Michigan, ja jeg veit jo ikke om jeg fikk med meg all "verdenslitteraturen" akkurat, men regner jo med at et par titler av den franske forfatteren Louis-Ferdinand Céline ”passerer revy”, og jammen er ikke Holden med også, fra denne boka for dem som ikke tok det med en gang, men regner jo med at det gjorde de fleste, og greven av Monte Christo og Dr Zivago (ja det stava jeg kanskje gæernt med gidder ikke å sjekke), og en drøss andre, og man kan vel ikke si annet enn at det er mye svart humor i boka også, i hvert fall lo jeg mer enn en gang, og en del vemod dessuten, og så får vi bare håpe at det kommer flere bøker av Alain Mabanckou på norsk, det var da pokker til vanskelig navn, handlinga er forresten fra Kongo, lurer på om navna ”Knust Glass” og ”Den sta sneglen” er tatt fra ”verdenslitteraturen”, nei da, jeg blir ikke sur hvis noen kan opplyse meg om det selv om ikke jeg veit det, da jeg ble ferdig med å lese Knust glass kasta jeg meg over det såkalte popleksikonet, forresten Samlaget, skal jeg ikke snart få den gevinsten dere har lovt meg, med håndskrevet signatur av ”forfattaren sjølv”, håper forresten at Lettre à Jimmy også blir oversatt, hvis ikke det er for mye forlangt, her har du forresten bloggen til M. Mabanckou