Og så var DEN sommerferien over!

Den siste uka har jeg oppholdt meg på Nordsjælland og for første gang i mitt syndige liv har jeg opplevd en uke i Danmark

• Helt
• Uten
• Regn.

Mye av tida ble som vanlig tilbrakt med nesa i en bok. Denne gangen på et skyggefullt sted i en av de enorme sommerhushagene det er så mange av i Danmark. (Er det rart det er lite friareaer i det landet?)

Nok om det. Da jeg så den tyske filmen Kirsebærblomster med handling blant annet fra Japan fikk jeg plutselig lyst til å lese om igjen Kyoto eller De unge elskende i den gamle keiserby. Den er skrevet av Yasunari Kawabata. Han fikk nobelprisen i 1968 som første japaner. Boka kom ut på norsk (Gyldendal) i 1969, på originalspråket i 1962.

Dette er en intens, vakker og poetisk bok uten at den flyter helt bort i kirsebærblomsttåka. Vi følger årstidene fra vår til vinter. Hovedpersonen er en ung jente på 20, Chieko, svært vakker. Forfatteren skildrer en tid hvor mange av de gamle tradisjoner fremdeles følges, for eksempel går Chieko i den tradisjonelle kimonoen.

To familier står i sentrum. Chiekos far lager mønstre til stoffer, altså blant annet kimonoer og obier. (Det karakteristiske brede beltet ). En veverfamilie spiller også en sentral rolle i handlinga. Boka kan kanskje også oppfattes som en hyllest til de gamle utdøende håndverkstradisjonene. Visste du for resten at japanerne har flere nyanser i sort?
I en turistbutikk som Chiekos far selger varer til kan man også kjøpe transistorradioer fra Sony. Dette for å få nok utenlands valuta til landet.

Ellers er (var?) japanerne svært opptatt av trær og blomster, Chieko og hennes familie og venner går ofte tur i de utallige parkene i denne vakre byen for å følge med de ulike veksters blomstring.

Dessuten blir vi med på flust med seremonier og tradisjonelle fester. Jeg nøyer meg her med å nevne to :

• Dødsmesse for gresskar som holdes (i hvert fall da boka ble skrevet) den 25 juli hvert år og
• Agurkbesvergelsen. (Gidder ikke skrive mer om denne tradisjonen men kan henvise til bokas etterord.)

Dette er ikke av de viktigste seremoniene for vår unge venninne så grunnen til at jeg trekker fram akkurat disse to litt bisarre tradisjonene må mer betraktes som en gjenspeiling av denne bloggerens lynne enn noe annet. Og jo da : geishaene og teseremoniene er også med.

Av andre temaer i boka er hittebarn og ... eller for resten, mer vil jeg ikke røpe. Bare anbefale boka varmt. Ikke er den så lang heller.

Etter at jeg låne denne boka på Deichman stakk jeg innom Norli bokhandel for å se etter høvelig ferielektyre (billigbøker som ikke veide for mye i bagasjen) og plukka med meg en bok av en annen japansk forfatter, den i dag mer kjente Haruki Murakami. Boka heter After Dark og handler om Tokyo i nåtid. Denne kommer jeg antakelig tilbake til om ikke så altfor lenge. Må bare rydde litt etter ferien først. Heldigvis er det ingen kimonoer som skal vaskes og ryddes på plass men litt enklere tekstiler.

PS: Boka Kyoto ble lånt på Deichman hvor de har noen gamle eksemplarer i magasinet. Akkurat mitt eksemplar er stemplet med Norges Blindeforbunds lydbibliotek. Boka har også det vanlige Deichmanstempelet så muligens har Lydbiblioteket som det het den gangen lånt boka og glemt det var en bibliotekbok. Ikke første gang, jeg for eksempel klarte en gang å ... eller for resten. Det skal vi ikke rippe opp i her, men boka er erstattet. Poenget var egentlig at noen av ordene i boka har understrekninger etc. som kan tilsi at innleseren hadde forberedt seg godt. Det var for resten Reidun Lundgren. (Regner med at det er for seint å komme med noen erstatningskrav nå).

PS 2 : Apropos filmen Kirsebærblomster. Denne kan absolutt anbefales. Etter omtalen å dømme kunne man tro at det var en ”gubbefilm” men det er det ikke. Kan sees av alle. En usentimental feelgoodfilm. I hvert fall følte jeg meg vel. Dessuten hadde filmen humor.