Villedende forlagsreklame

Etter å ha gjennomgått det meste av fjorårets bøker gjenstår stort sett bare lettlestbøkene. Og først tar jeg altså for meg Leseløve-bøkene og Løve Pluss som er over den samme lesten, men med litt flere sider og noe mindre typer. Oppsettet på sidene med varierende lengde på linjene etc er den samme.
Mens Leseløve-bøkene ikke lover mer enn at de er beregnet ”For deg som har lært å lese” påstår forlaget at Løve Pluss-bøkene er ”For deg som liker gode fortellinger” .

Puddingtryne av Jon K. Bratten er en fantasybok:
En ond heks som bør bli god siden en god fé har tryllet henne om til en voksklump for å straffe henne, (derav det litt morsomme navnet Puddingtryne)
To snille barn, Elise (som mistet sine foreldre da hun var liten, hvor er det nå) og Krølle, prøver – etter først å ha blitt litt skræmt – å hjelpe henne,
og ... ja slutten kan dere jo kanskje tenke dere?
Litt humor for den velvillige, minimalt med spenning og null magi.
Illustrasjonene ? Sukk!
Mulig noen av unga vil like dette (?), men en god fortelling? Nix! Faktisk helt på trynet! (Kunne ikke dy meg for denne morsomheten, nei!)

For mange – i hvert fall for lærerne – står leseløve-bøkene med underserier for kvalitet. Dette burde forplikte. Hva med å gi ut færre bøker og jobbe litt mer med de som utgis? Det her er sløseri med skogens trær! Og bibliotekarenes tålmodighet. I hvert fall min!

I samme slengen tar vi også med
Pølseidioten av Bjørn Arild Ersland som er en historie fra det virkelige liv.
Boka starter med at Pølsa oppmuntrer vennen Lars til å kikke inn i jentedusjen, muligens en situasjon som fenger gutta, Lars er forelsket i Live, hvordan skal han få henne etc.
En helt grei historie som barn kan kjenne seg igjen i, av en forfatteren som behersker skrivefaget. Altså den beste boka i Løve Pluss - serien jeg har lest til nå. Men -som det skulle komme fram av det jeg tidligere har skrevet om denne serien : ingen grunn til å sprette sjampisen!