Helt hekta!

Først leste jeg altså Hvem älskar Yngve Frej (nettopp blogget om her) og nå En vandring i Solen av Stieg Claesson. (Rimelig banal tittel, ja, men la deg ikke lure!). Dessverre var ikke den svenske boka tilgjengelig på Deichman. (Hvem pokker er det som sitter på det ene eksemplaret av den svenske utgaven akkurat nå da!)

Det ser også ut som at den boka er utsolgt i Sverige, bortsett fra antikvarisk. Her et eksemplar ”I gott skick, något solblekt ryggtext”. Selvfølgelig!

De som er med:

• Tore Anderson, 43, deprimert dramatiker med kjærlighetssorg, på sydentur,
• Ellen, medreisende, 55, skal angivelig ha en elsker der nede,
• Vera fra Katrineholm, 74, som reiser sammen med
• Siv Gustavsson från det glada Hudiksvall, 76, ingen av de damene spesielt reisevante eller språkmektige,
• Marion, norsk reiseleder, 25, som skjønner at hun vil få problemer med Tore Andersson,
• diverse andre sydenturister, som oppfører seg som sydenturister, dog i litt mer siviliserte former enn i virkeligheten, fordomsfull som JEG er, hakke vært i syden på snart 20 år, men man leser jo ett og annet i avisa, turistene ( i boka altså) kan minne litt om talekor i greske dramaer (haha akkurat som om jeg har noe særlig peiling på greske dramaer),
• den vakre mannlige doktoren som bestyrer stedets galehus med plass til fire pasienter,
• med flere, blant annet Tores avdøde tante Hildur som var den første i slekta som ble stanget i hjel av en ku.

Kan vel røpe såpass at dette også er en kjærlighetshistorie, som ender.... nix, ingen spoilere herigården! Man er da dannet!

Vi befinner oss altså i syden, nærmere bestemt ”Cypern” på midten av 70-tallet. Den gangen en øy i konflikt, med FN – soldater høyst tilstedeværende. Muligens for å understreke forholdet mellom Marion og Tore i første del av boka.

Handlingen er enkel, med korte setninger, og mye å finne mellom linjene som det heter. En bok som sikkert kan leses på flere måter, men det kan vel alle i følge resepsjonsteorien. (Som jeg må innrømme jeg har en heller frynsete kjennskap til). Og apropos, plutselig begynte jeg å lure på om denne boka kunne fungere også som lettlestbok. Dessuten har begge de bøkene jeg har lest en sympastisk lengde, under 150 sider. Med andre ord : en forfatter som får sagt mye uten å breie seg så veldig ut i omfang.

Jeg bare digger denne forfatteren, men synes at Yngve Frej er strået ”vassare”.

Hva er det svenskene har som ikke vi har?
De har Hasse och Tage, Claes Hylinger og altså Stig Claeson.

PS: Ja, jeg har også sett filmen med samme navn. Med DEN rollebesetningen En film med mange høydepunkter. Slike filmer lages nok ikke lengre.

PS 2
Et sted i Vandring i solen ble jeg plutselig litt lei, men er ganske sikker på at dette skyltes ytre omstendigheter på grunn av den føkkings... nei det kan jo være det samme. Og nå kommer jeg til et poeng : Hvor mye spiller leserens humør inn i ”resepsjon” av bøker? Ikke så reint lite formoder jeg. Kanskje kritikerne burde oppgi hva slags humør de er i når de anmelder bøker ;

”Med forbehold om at jeg var på jævlig dårlig humør da jeg leste denne siste boka av Anne B Ragdes så må jeg si at dette var en ordentlig møkkabok.”

”Ja nå må jeg jo innrømme at jeg er nyforelsket, men denne boka her av Anne B Ragde må være noe av det beste som er skrevet her i landet”.

”Ja, riktig nok har jeg nettopp vunnet en million i lotto, men kan faktisk ikke huske at jeg noensinne har lest enn bedre bok ...”
(Ja, da skulle vel poenget ha kommet rimelig godt fram).