Jag älskar denna boken

Og den boka jeg snakker om nå heter Vem älskar Yngve Frej av Stig Classon, som døde nesten 80 år gammel. Nå skulle man jo tro jeg hadde fått min kvote hva gamle gubber angår i det siste, men dette var triveligere selskap:

• Skomakaren, som har gjort sitt, vi møter ham når han henger opp et skilt med teksten MOTTAGER EJ MERA ARBETE ved landsvägen,
• Elna, søstera, svært tunghørt, holder orden på broren og
• Öman, som holder høns for å bøte på stillheten. Og
• Eriksson, alle i 70-åra. Til sammenlikning var forfatteren var 40 år da denne boka kom ut.

De lever sitt stille liv som ”fornminnen”, har ikke andre krav til fornøyelser enn en liten ”sup” og ”kaffegjök” i ny og ne, men frykter at noen kommer til å ”föra dom dit dom inte vill”.
Andre medvirkende er

• Wiklund, bonden som kommer for å slå den lille åkerflekken deres, og hvis kone har forlatt ham og reist til Stockholm, noe han for så vidt kan forstå, for livet på landsbygda er ikke så greit lengre, men midt i slåtten? Og så kommer
  
• Petterson, fotograf, fra Tomtebogatan i Birkastan i Stockholm, slår seg ned i husvogna si og har "semester",
• Anita, kjæresten, som opprinnelig kommer fra landsbygden, men har tråkket høy for siste gang i sitt liv, og fungerer som en slags tolk for både Petterson og muligens også leseren.

Med andre ord dreier det seg om en aldri så liten kulturkollisjon. Bymusa som møter landmusa. Og generasjonskollisjon. Men med gjensidig respekt selv om de altså ikke helt forstår hverandre. Faktisk ikke i det hele tatt.

Stedet er muligens Västergötland, i hvertfall langt ute på bondelandet, midt i skogen, småbruk som det ikke er mulig å leve av lengre, og tida er den sommeren da Sverige innførte høyrekjøring, og det var i 1967.

Boka er en ”hyllning till vårt lands bortrationaliserade eller rättare sagt utkonkurrerade småbönder”. Den er også en hyllest til den svenske sommeren.

”Sen skrev jag i slutet av sextiotalet "Vem älskar Yngve Frej" som handlar om fyra gamla människor som fortfarande går kvar på sina ägor av ren kärlek till tjugofyra hektar skog och öppen jord. Det kom sedan brev från läsare i varje landskap och län i vårt land som precis visste var Bråten och Östentorp som jag kallade de små gårdarna låg. Och alla hade rätt. Gårdarna ligger där man i minnet kan placera dem, de av oss som vill minnas. Jag har anklagats för att som stockholmare egentligen inte veta nåt om det gamla Bondesverige eller svenskt liv på landet över huvud taget. Att jag romantiserat några sommarlov. Att jag praktiskt taget hittat på ett eget Bondesverige som jag påstått mig ha bott i. Det finns bara ett svar på detta: Far åt helvete!”

Mer kan du lese her. (Websida ble skrevet i forbindelse med en kunstutstilling, siden forfatteren også er billedkunstner.)
Hvis jeg spør Deichman ser det ut som at det er oversatt 5 voksenbøker, en ungdomsbok og en barnebok av forfatterens rikholdige forfatterskap til norsk. De fleste utkommet i 70-åra.

Like etter at unge Laberg hadde minnet meg om denne forfatterens eksistens i sin utmerkede bloggpost lå det et eksemplar av Internationalen og slang på kjøkkenbordet. Her (OBS: treigt nettsted, men du får smøre deg med den samme tålmodigheten som våre venner skomakaren og co møter tilværelsen med) fant jeg denne fine nekrologen som også sier en del om forfatteren. Og nå er jeg som besatt av Stig Claesson. Derfor skal jeg også vandre litt i solen før jeg gir meg vårens barne- og ungdomsbøker i vold.
Hvem Yngve Frej er? Jammen så les boka da for pokker!

PS: Litt morsomt : både Stig Claesson og Stig Sæterbakken, som altså begge har samme fornavn skriver om gamle gubber. Men med, for å si det mildt : svært forskjellige personligheter. Har det noe med forskjellen med den svenske og norske folkesjela å gjøre? (Antakeligvis helt ute på jordet her. Eller "vallarna".)