elis lesebabbel

Ungdommens (?) kritikerpris

2012-01-23T19:42:00.009+01:00

Ikke for å skryte men i løpet av de to siste måneder har jeg lest samtlige av de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris.

ER DETTE EGENTLIG NOEN GOD IDÉ?

Men asså; ER dette bøker å tilby dagens 16 og 17 – åringer? Kunne ikke franskmennene ha dette konseptet for seg sjæl? Er det i det hele tatt overførbart for norske forhold? Tenker nok at kidsa skal få kjørt seg nå ja, hæ hæ hæ!

BLIR LITTERATUROPPLEVELSEN ØDELAGT?

For en tid tilbake leste jeg en artikkel av Levi Henriksen i Aftenposten hvor han i sin typiske småkoselige stil forteller om da norskundervisninga greide å ødelegge Tarjei Vesaas for ham da han ble tvunget til å lese Det store spelet på ungdomsskolen. Selv i voksen alder har han ikke lest noe av denne forfatteren. ( Egentlig tror jeg at dette er en forfatter Henriksen ville like hvis han tok sjansen men det er jo hans problem.) Og hvem har vel ikke blitt utsatt for det samme i sine fordums norsktimer, det var jo ikke før jeg som voksen leste boka på nytt at jeg så storheten i Johan Boiers Den siste viking. (Derimot likte jeg veldig godt Kiellands Gift, og det kan vel være fordi hovedpersonene her var på min egen alder, og det derfor var – trass i tidsforskjellen – lettere å identifisere meg både med ”lille Marius” og vennen Adam. )

Kan man, ved å presse ungdommen til å lese bøker de med all sannsynlighet ikke ville ha valgt sjæl, gi dem ( i noen tilfeller enda mer?) aversjon mot lesning? Det er i det hele tatt ikke vanskelig å finne motargumenter for denne prisen.

FEIL BØKER? BURDE DET HA VÆRT NOEN HELT ANDRE?

I en artikkel i Klassekampen i 2009 går Arne Svingen og Steffen Sørum hardt ut mot denne prisen. Det burde ha vært valgt andre bøker, ungdommene burde ha bestemt selv og Steffen Sørum hadde fortrukket at ungdomsbøker fra hans eget forlag Cappelen Damm hadde vært blant de nominerte. Dessuten foretrekker ungdommen mest krim.

Kort etter kom det et svar fra en norsklærer. Hun mente at elevene måtte ”lese litteratur som gir dem noe å strekke seg etter” og synes det ”blir litt merkelig at vi ikke skal veilede de fremover mot voksenlitteraturen”.

OG HVORDAN HAR DE STAKKARS ELEVENE DET, DA?

I en reportasje i Aftenposten fra 2006 om juryklassen VK1 Elektro på Nesodden videregående synes elevene at det er

for mange små detaljer forfatteren henger seg opp i og som gjør boka lang og kjedelig.
Slitsomt med alle hoppene i tid.
”Jeg er ganske lei bøker nå, har ikke så lyst til å lese mer på en stund. ”
Altfor mye tenking.
En sånn poetbok, der en må lese alle setningene fem ganger, og ennå så skjønner man dem ikke
Men - bedre enn vanlig norsk

Elevene i 1 C almenfag på Fagerborg sa samme år at

Jeg skjønte den ikke i det hele tatt
Men det er et spennende prosjekt å være med på
”Armand V var skikkelig kjedelig. Hovedpersonen går jo bare opp og ned Kirkeveien.
det er bare masse unødvendige ting som blir sagt”
Noen har ikke en gang lest 8 bøker i løpet av et helt liv
”Vi føler nok mer entusiasme om vi kan relatere oss til boken, forklarer Christopher”

Men en elev sier at hun er

”takknemlig for at vi unge får si noe om litteratur. Vi kjenner dem ikke godt, og kan si noe om dem uten å føle ærefrykt!”
De tror at de - i motsetning til bokanmeldere som sikkert må ta hensyn, kan gi en ærligere tilbakemelding fordi de er uavhengige.
I tillegg vil de tolke ut fra sin egen hverdag, og dermed lese bøkene på en annen måte enn det de voksne gjør.
” Maria gleder seg aller mest til å diskutere litteratur med likesinnede, mens Henrik trekker frem interessen for film. Flere i vår aldersgruppe ser film i stedet for å lese, og da snakker vi mer om film. Nå blir det samme med bøker, og det er vi ikke vant til. ”

- OG NORSKLÆREREN?

Det alle kan være enige om at dette prosjektet setter store krav til norsklæreren. Han/ hun burde være mer enn normalt entusiastisk. Finnes det slike lærere? Selvfølgelig gjør det det:

”Jeg leser “Jimmen” akkurat nå. Den er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris, og jeg er lærer i en av klassene som sitter i juryen. Hvordan vil ungdommen ta imot denne diktsamlinga? Det gleder jeg meg til å finne ut. De er ute i praksis nå, men vi skal jobbe med den de to neste ukene. Tynn bok, men den kan gi litt hodebry, er jeg redd.”

(Som dere kan se klarte jeg ikke å dy meg for å kommentere jeg også. NRK; nå kan dere fjerne de dumme spamkommentarene. )

OG KONKLUSJONEN BLIR?

Før jeg gir meg til å tippe hvilken av årets nominerte som vinner prisen bør jeg kanskje komme med en slags konklusjon?

Hva mener for eksempel jeg om denne prisen?
Er opplegget helt ”Over Ævne” for å sitere tittelen på nok et verk vi ble ”tvangsfora” med på gymnaset i en fjern fortid?
Risikerer vi å kaste ut babyen med badevannet? (Med det mener jeg som alle sikkert skjønner å gi elevene varige aversjoner mot alt som har med litteratur å gjøre!)
Eller kan deltakelse rett og slett gi litt selvfølelse. Tenk at noen er opptatt av hva jeg, en ganske vanlig ungdom på videregående skole mener om denne boka?
Tenk at noen stoler meg! / Dette får du til gutten/ jenta min/mi .
”Jeg føler jeg har fått veldig mye utbytte av prosjektet både når det gjelder lesehastighet, leseglede, jeg har fått lese flotte bøker, en flott Oslo-tur, et flott møte med forfatterne.” sier en elev fra 08/09-juryen ( sitert fra Les! egen nettside.)
Og - er de ikke litt kult da? Jeg mener å plukke ut 8 bøker uten tilrettelegging meg her og tilrettelegging meg der og uten å ta hensyn til målgruppa.

Her et bilde av elever ned Mære Landbruksskole i Nordtrønderlag, framtidige bønder og agronomer og hva veit jeg, fordypet over det ypperste av norsk litteratur i dag. Ikke no’ terping på de ”fire store” herigården nei!

En ting er i hvert fall sikkert: dette opplegget står og faller med norsklæraren!
Lenge leve alle engasjerte norsklærere som formidler litteratur til den oppvoksende slekt. (Og måtte de uengasjerte i standen finne seg noe annet å gjøre!)

OG VINNEREN BLIR???

Min vane tro må jeg jo prøve å tippe hvilken bok som vinner:

Her har vi altså lista over årets nominerte

Ingvild H. Risøi: Historien om Fru Berg.
Tomas Espedal: Imot naturen.
Øyvind Rimbereid: Jimmen.
Marit Eikemo: Samtale ventar.
Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie.
Ragnar Hovland: Stille natt.
Anders Bortne: Ismannen.
Stig Sæterbakken: Gjennom natten.

Kristoffer ... unnskyld Christopher – dette er tross alt en vestkantskole - sier at ”Vi føler nok mer entusiasme om vi kan relatere oss til boken”. Og kanskje er den unge mann inne på noe her. Det er flere ( påfallende mange?) samlivsromaner, med handling fra middelklassen og om middelaldrende – og aldrende – blant bøkene på lista.

Og hvis det gjelder å finne bøker som gir muligheter for identifikasjon er mitt hete tips Historien om Fru Berg av Ingvild H. Risøi. Kanskje også Ismannen av Anders Bortne som muligens kan være lettere å komme inn i for utrente lesere. Dessuten kan jo kanskje en slik ekstremsportslig prestasjon som ismannen bedriver imponere gutta på idrettsklassen på Persbråten. Og tipper mange vil kjenne seg i igjen hos den stakkars 12-årige jegpersonen som er havnet midt i foreldrekrigen. Ser heller ikke bort fra at Samtale ventar av Marit Eikemo kan fenge ( spesielt jenter ?) selv om hovedpersonen er godt over 30. Har ikke denne noe av chic litt- litteraturens ingredienser? Dessuten er denne - sammen med Hovlands men den KAN kanskje oppfattes litt sær?- de eneste morsomme.

Men alle veit jo hvor uforutsigelig ungdommen kan være. En rask oppsummering blant elevene på Mære landbruksskole ”avslører imidlertid at både Anders Bortnes «Ismannen» og Stig Sæterbakkens «Gjennom natten» har overrasket de unge leserne positivt.”

Dette blir skikkelig spennende folkens! Prisen skal deles ut første torsdag i mars, samtidig som Kritikerprisen. Følg med følg med...

Og så har jeg lest noen bøker igjen

2012-01-20T19:42:00.005+01:00

PÅ BUNNEN OG BLAKK
En bok som burde ha fortjent en lengre bloggpost er Gratiskyss i mørke av Glenda Millard.
Hovedpersonen, Rask, er helt alene i verden, faren vil ikke ha noe med ham å gjøre, har bodd i flere fosterhjem, blir kjent med en noe skakkjørt krigsveteran, Billy, siden bryter krigen ut ( altså en tenkt krig siden handlinga er fra vår tid, muligens kalles dette en apokalyptisk roman, kanskje ikke) og sammen med Billy og en seks år gammel gutt, Max, som Rask møter på biblioteket og som har kommet bort fra sin mor, en artig skrue ( gutten altså) søker de tilflukt i et nedlagt tivoli. Siden dukker en 15 år gammel jente med babyen sin opp. Bokas budskap er blant annet omsorg for hverandre. Og å akseptere folk som de er, det er en grunn til at de er slik.

Rask har også et kunstnerisk talent, han tegner med fargekritt på gata, og forfatterinnen slår et slag for Monet. Billy kan 47 låter av ”en som het Dylan” blant annet ”en sang som handlet om å prøve å finne svar” . Med all sannsynlighet denne, her i duett med Joan Baez fra den legendariske Rolling Thunder- turnéen i midt på 70- tallet.

Men hva fankern sier dere til den HER da, hvor selveste Jack Nicholson introduserer og SJEKK hvem Dylan spiller sammen med!!!

Den sangen Billy oftest spilte for Rask og Max før de skal legge seg er en sang ”hvor man synger om at man alltid vet hva som er sant, og kan se lyset som omgir oss.” Sangen er kanskje noe forslitt men jeg kan anbefale denne versjonen.

VÅRE FIRBENTE VENNER
Berre ein ... unnskyld Bare en hund av Michael Gerard Bauer er en ganske lettlest hund... ha ha jeg mener jo BOK... om en gutt som altså forteller om familiens hund. Gutten er 10 år gammel og fortellerstilen gir et troverdig inntrykk av at det virkelig er en 10 – åring som kan uttrykke seg slik. Det er en del problemer i familien, arbeidsløshet med mer, og forfatteren klarer fint å få fram hvordan ”bare en hund” kan gi trøst og oppmuntring. Faktisk så er det dette dyret som redder hele familien. Selv jeg som ikke er så vanvittig begeistra for disse ”menneskets beste venner” og ikke kan helt se poenget i ha hunder som husdyr og i det hele tatt godt kunne ønske hundeforbud i ethvert sameie kan jo se at hunder faktisk kan være allrighte dyr. (Uups, det blei en lang setning, gitt!) Og sorgen når ***SPOILER*** hunden dør er lett å leve seg inn i.

Boka gir også en fin beskrivelse av en familie hvor ting butter det uten at det ender opp i den sedvanlige skilsmissen.

Det er bare en ting jeg stusser over i den ellers helt OK oversettelsen hvor ingenting skurrer. Hvorfor har oversetteren ( og forlaget) valgt å bruke norske navn! Jegpersonen heter for eksempel Kåre Ingvaldsen. Er vi plutselig tilbake til 50 – 60 – åra hvor handlinga i bøkene ofte ble flyttet til norske forhold? Som passende tonefølge til kan vi jo spille en sang ( anbefales ikke for følsomme ører) med samme tittel som boka, og dermed har også jeg for en gangs skyld slått et slag for norsk musikk. (Å jasså, du KUNNE ikke la være, nei!)

FRANSK FANTASY
Ikke før har jeg etterlyst oversatte bøker av franske forfattere så kommer jo den ene franske boka etter den andre ut på norske forlag. Skyenes prins av Christophe Galfard, som skal ha doktorgrad i fysikk fra Cambridge med selveste Stephen Hawking som lærer er et forsøk på ved hjelp av en fantasyfortelling å dytte inn litt kunnskaper om klima, drivhuseffekt, miljø, astronomi you name it hos den oppvoksende slekt. Som jeg har vært inne på utallige ganger før er blanding av fakta og fiksjon en problematisk sjanger og jeg synes ikke at denne forfatteren på noen måte har fått det til. Jeg bør kanskje i rettferdighetens navn ta med at jeg bare har lest 185 av 323 sider, men sannsynligheten for at boka skal ha tatt seg vesentlig opp i den siste halvdelen er neppe overhengende. Paris Match hevder derimot at ”Ungdommen er ville etter denne boka” og boka skal ha fått pris for beste bok for aldersgruppa 12 -14 i på en bokmesse Brive i 2009. Barnebokkritikk.no er mindre begeistra så kanskje det har noe med det norske gemyttet å gjøre.

Før vi forlater denne i Franrike svært populære forfatteren oppdaget jeg at han faktisk har skrevet en bok sammen med far og datter Hawkin og jammen har jeg ikke lest den også!

TYSK FANTASY
Da har den tyske forfatteren Christoph Marzi lykkes atskillig bedre med boka Heaven, som har handling fra London i vår tid. Også dette en bok med fantastiske elementer. (Jeg innrømmer det, jeg innrømmer det; jeg ER av dem som ikke helt veit forskjellen mellom fantasy og fantastisk litteratur.) Person- og miljøskildringer, stemning og språk overbeviser. Så kan man jo kanskje stusse litt over at en tysk forfatter så til de grader har plantet handlinga i tjukkeste London ( med omegn) men regner med at det skyldes en stor grad av anglofili. Forfatteren er også – som så mange andre forfattere - svært begeistret for Charles Dickens, en begeistring han prøver å dele med leserne. Man kan vel si at noen av personskildringene virker inspirert av denne store forfatteren, uten å nå helt det samme nivået men det hadde da også vært å stille urimelige krav. Sentralt i handlinga er også en kjærlighetshistorie. Mye av handlinga foregår på Londons tak, dette faktisk inspirert av sangen Chim Chim Cher-ee for de som husker den (her i en dubbet versjon på russikk men slettes ikke dårlig!) , men ellers er stemninga i boka svartere enn i filmklassikeren med Dick van Dyke og Julie Andrews.

Rapport frå ein mindre by i Noreg

2012-01-18T20:04:00.003+01:00

Då har eg og lese Samtale ventar av Marit Eikemo så no kan eg skryte av at eg har lese alle dei bøkene som er nominert til ungdommens kritikerpris .

Dei som er med:

Hovudpersonen, Elisabeth Brenner, 38 (dersom eg no ikkje hugsar heilt gale) journalist på attføring. Ho har via NAV fått ein jobb der ho (utan den heilt store entusiasmen) skal ta opp dialektprøver for mellom andre
Stephanie, ei i forskarteamet, og som ikkje er heilt nøgd med progresjonen,
Sveinung Sel, lokal forfattar, skriver litt sære bøker, og har nokre bisarre vaner, som til dømes ... eller forresten, gløym det, dykk kan lese boka sjølv,
Elin, bibliotekaren på staden, vellykka, 3 barn, men likevel ikkje nøgd med livet sitt,
og mannen hennar
Even; fastlege meiner eg, vil opne eit senter for rusavhengige men progresjonen er noko langsam
diverse venninner til Elin
karane på brakka der Elisabeth Brenner bur, Helgesen og Bendik og alt kva dei heiter,
Bartendaren
Bryllaupsfotografen (ei verksemd som går i arv), ho siste i rekka er ei litt småbisk type, forfattaren skriv og mykje artig om denne sjangeren i fotofaget.
Ferjemannen, med fleire.

Staden er Einvik, og etter kva eg skjønar er dette ein fiktiv by, men eg har googla meg fram til at det kan vere Odda. Dette er ein plass der dei unge lengtar etter å forlate, verftet er lagt ned, og det er altså ein del narkotikaproblem. Ingen verande stad med andre ord.

Det er ho Elisabeth sjølv som fortel, ho er einsam og greier ikkje heilt å komme inn i noko fellesskap, sjølv om ho vert invitert. Ho gjer ein del dumme ting, mellom anna drikk ho seg full med de konsekvensar det medfører. Ho kan minne litt om til dømes den litt klossete My i Smulklubbens skamlösa systrar av Mian Lodalen. Men trass i det triste er dette ein ganske morosam bok og eit par gonger lo eg skikkelig godt. Boka handlar og litt om sosiale media, facebook til dømes og tar bruken av akkurat denne nettstaden på kornet.

Sjølv om personskildringane er truverdige nok er likevel ein del av situasjonane (garantert tilsikta) litt på sida av det verkelege livet. Litt sånn Hovlandsk altså, utan å trekke samanlikninga for langt.

Sidan boka startar og sluttar på ferja så då kan vi jo høyre litt på ein ferjeblues som fint passar inn i den sorgmuntre stilen. Og sjølvsagt denne utan å røpe for mykje no. Eg lyt tilstå at eg ikkje har lese noko av denne forfattaren før, men dette er ein forfattar eg gjerne les meir av. Snart (vonar eg) kjem eg tilbake med ein eigen bloggpost kor eg oppsummerer og diskuterer litt med meg sjølv om vinnarsjansar og heile dette konseptet Ungdommens kritikerpris.

You’ve got a friend

2012-01-13T19:50:00.014+01:00

En av mine favorittforfattere helt siden ungdommen er Charles Dickens, men Store forventninger – som er en bok som kommer igjen på alle bøkerduburdehalestlisterpokkertadem – hadde jeg faktisk ikke lest før.

Jeg ELSKER Charles Dickens bøker! De har ALT!

Følelser
Patos
Sentimentalitet
Varme
Humor
Troen på det gode
Hjarte på rette staden
Og ( i hvert fall i denne boka) ironi
Sosial harme. I denne boka handler det blant annet om et ubarmhjertig fengselssystemet og grusomme avstraffelser hvor terskelen for dødsstraff er lav.
Men først og fremst er det de burleske og overdådige personskildringer som fenger. Min favoritter er fremdeles Mr Mickawber og den ufyselige men ustyrtelig komiske Uriah Heep i David Copperfield. Og ikke å forglemme Mr Picwick i Pickwick papers.
Og - de helt igjennom gode som for eksempel Biddy og Joe i denne boka.

Bøkene ble skrevet som føljetonger (Dickens skal også ha vært en gudbenådet og svært populær oppleser av sine egne bøker), han hadde nær kontakt med leserne og lot gjerne publikum være med på å påvirke handlinga.

Store forventninger starter dramatisk en julaften. Det skal være Dickens som ”oppfant” den ”engelske jula”, en Dickensk jul er faktisk et begrep i England, men akkurat i denne boka er det ikke mye julekos.

Hovedpersonen ( dette skal være den ene av Dickens to jeg-romaner) er Pip, foreldreløs, lever en begredelig tilværelse sammen med sin atskillig eldre og ubarmhjertig strenge søster og hennes mann; den godhjertede smeden Joe, siden får han en unik mulighet til å komme seg fram i verden, og utvikler seg fra å være en snobb som tar avstand fra sin beskjedene opprinnelse for siden å komme på bedre tanker etter å ha gjennomgått visse prøvelser. Med andre ord en utviklingsroman.

I løpet av lesningen ga flere av de bisarre miljø - og personskildringene med selsomme replikkvekslinger assosiasjoner til Alice in Wonderland, faktisk begynte jeg nesten å lure på om Dickens kunne ha blitt inspirert av denne boka, men en rask sjekk viser tvert i mot at Great expectations kom ut fire år før Carrols bok. Så kanskje det kan være omvendt. Jeg tenker spesielt på

den tragiske – og groteske - Miss Havisham, som etter et innstilt bryllup lever som et spøkelse i et hus i forfall, mens insektene kryper rundt en mugnet bryllupskake.
den dysfunksjonelle Pocket-familien, hvor ungene bare surrer rundt og fru Pocket sitter i sin egen verden og studerer Adelskalenderen.
kan jo også ta med det originale hjemmet til den hjertegode John Wemmick og dennes særdeles tunghørte far.

Svært sentralt i handlinga er skildringer av nære og inderlige vennskap mellom menn, først og fremst Pips forhold til den jevnaldrende Herbert Pocket men også til John Wemmick. Dette fikk meg til å tenke på

Carol Kings klassiker, så da kan vi jo høre litt på den. Denne sangen – som de fleste av Carol Kings sanger – er jo framført av en hel drøss sangere, her har vi for eksempel
Dusty Springfields elegante tolkning.
Jeg foreslår at vi til slutt hører på denne liveframføringa med Donny Hathaway.

Akkurat som Dickens var også Hathaway kjent for å ha nær kontakt med publikum. (Kan jo legge til at Hathaway døde på tragisk vis akkurat på denne dag i 1979.)

Dickens bøker er temmelig lange, og alle som har fulgt litt med på denne bloggen veit jo hva jeg synes om for lange bøker, men boka kunne ikke vært ett ord kortere! Det er jo Dickens for pokker!

Siden Pip bor en lengre periode i Temple, kan vi jo ta med noen bilder fra denne delen av London.
Her muligens den flere ganger i boka omtalte tempeltrappa

og her Temple Church. (Foto: gjett hvem.)

Som de fleste vel har fått med seg er det i år (7 februar) 200 år siden den store forfatteren ble født, noe som selvfølgelig skal behørig feires!

Lenge leve Charles Dickens!

So vakkert at ein vert heilt satt ut

2012-01-10T20:07:00.008+01:00

Og jammen vart eg ikkje og litt satt ut då eg byrja å lese fyrste sida :

Høyrer eg no
gode herren
koma nedåt sti
og burtåt stallen mine heimars.
Han mun opna veggar tvo
og ljoset skal då rida stort
med taumar gull
og munnbet sylver.

Dette var no eit særs arkaisk nynorsk, jamvel som gamalnorsk. (No lyt eg seie at norsk språkhistorie ikkje hører til mine sterkaste sider, men dette minnar i kvert fall om eit språk frå tiders morgon. )Her er det mange vanskelege ord, sjølv for ein nynorsktilhengjar som eg, men då eg tok meg saman og byrja å lese boka opp at vart det snart klårare for meg. (Men eg skal no og innrømme at eg konsulterte ei nynorskordliste for å vere heilt sikker på at eg hadde skjønt alle orda.) Det er vakkert og suggererande, og kan minne om den gamla balladediktninga.
Som dei fleste av dykk vel har skjøna no så er det altså Jimmen av lyrikaren Øyvind Rimbereid dette handlar om.

Det er to hovudpersonar i denne boka,
1) ein (av dei siste) søppelkjøyrarane (eg ser at stavekontrollen protesterar mot ”kjøyre” men det passar liksom litt inn å skrive litt gamaldags nynorsk i denne bloggposten, og berre så dykk veit det so er ikkje so lenge sidan man skreiv dette ordet slik. Faktisk ikkje lengre sidan enn då eg var ung ... eller det ER kanskje litt lenge sidan no, når eg tenkjer meg om... vi skreiv og til dømes ”røykja” og ”røykjarar” eller ”ikkjerøykjarar” ... men la oss kome oss tilbake til boka no, då!)
2) og hesten hans, Jimmen.

Vår ven søppelkjøyraren ( som og er nattmann ein gong pr. veke og dykk kan no berre gissa kva den jobben går ut på) som vert kalla ”herren” av Jimmern, brukar stavangerdialekt, og både hest og herre kjem til orde etter tur. Handlinga er frå Stavanger med omgivnader, og tida er i byrjinga av 70 – talet tippar eg, då det såkalla oljeeventyret tek til, og både Jimmen og ”herren” gjer seg nokre tankar.
Vi høyrer og om systra til ”herren”, som

"Kver dag strikkande

der inne på Dale sygehus

rett onna fjellet.

Alltid te Betania-basaren

Eller på skjerfet til meg.

Et uendeleg langt skjerf

Ser det ud tel å ble,

for å varma meg når eg kjøre.”

Vi er saman med våre to vener både i arbeid og i kvile. Og altså når dei fylgjer med i ”utviklinga”, både bygging av motorvegar og oljeplattformar. Det er berre så vakkert slik Rimbereid skildrar kontakten mellom hest og eigar.

Eg er litt i tvil om korleis eg skal tolke slutten, men ”herren” har i kvert fall hjarteproblem, og meir skal eg kanskje ikkje seie om den saken.

Dette er sjølvsagt ei bok man burde lese oppatt og oppatt, så eg trur eg lyt kjøpe meg denne boka når ho kjem i billigutgåve. Ha ha ha- nett som lyrikk kjem ut i billigutgåve då, gitt, eg er no dum og då. Han Jimmen hadde nok knegga foraktfullt no, hadde han høyrt meg!

Kanskje man og skal spekulere litt i kvifor forfattaren har valt denne språkdrakta til hesten. Ein må vel kunne seie at hestar er språklause. Så då er det ikkje så dumt å finna opp eit slags nytt språk. Med ein eigen naivitet i setningane. Dette språket gjer og inntrykk av å vere frå urtiders morgon, det er noko traust og jordnært slik Jimmen ”snakkar” til lesaren (men og med mykje poesi). Det er ”ikkjekommuniserande” og seg sjølv nok. Medan ”herren” snakkar til Jimmen (slik eg reknar med dei fleste gjer til dyra sine) får han (naturleg nok) aldri noko svar, sjølv om kontakten – og respekten - dei imellom er nær.

Boka er nominert til Ungdommens kritikerpris og til Nordisk råds litteraturpris. (Saman med Merethe Lindstrøms Dager i stillhetens historie. Sjølvsagt må norsklæraren jobbe litt med denne boka, men dette kjem eg tilbake til i ein eigen bloggpost, kor eg har planar om å sjå litt nærare på konseptet Ungdommens kritikerpris. )

Til slutt litt musikk.

Her ein gamal song der sjølvaste Leadbelly og Woody Guthrie syng om ein annan hest, veddeløpshesten Stewball. Eg syntes denne passa litt fint inn.

PS: på forlagsreklamen står det at boka er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Men ikkje eitt ord om at boka og er nominert til Ungdommens kritikerpris! Kvifor vil ikkje forlaget vedkjenne seg denne nomineringa?

Mål for bloggen?

2012-01-08T16:20:00.007+01:00

Ser at den ene etter den andre av alle bloggere jeg følger har satt seg mål for 2012. Både med hensyn til blogginga og i andre av livets henseender!

På herværende blogg blir det som det pleier, ingen mål ingen mening. Litt sånn passe uansvarlig og etter innfallsmetoden. Og litt tull, tøys og fanteri! Også som det pleier.

Og dermed har jeg allerede skrevet min 5. bloggpost i årets første måned. Ikke dårlig bare det!

Fankern folkens!!!!

2012-01-07T11:01:00.008+01:00

Jeeeeeg-er-blitt-sitert-i-Aaaaaftenposten!!! Og fikk dermed mine 5 minutters berømmelse. Så KAN man jo spørre seg hvor nødvendig spalten ”Kvitter fra Twitter” er siden en hver selv kan gå inn på Twitter og følge hvem en vil uten passord, men akkurat DET var jo ikke poenget akkurat nå.

Tweeten

”Katalogiserer ”Kannibalen” og det slår meg at emnet er dårlig dekket i dagens norske skjønnlitteratur”

holder seg godt innafor 140 tegn.

Ser også at Geir Lippestad har begynt å twittre i det nye året og konstaterer at han måtte ha hjelp fra unga sine for å komme i gang. (Lippestad, da!) Ellers kan jeg jo bare holde tåta på meg siden @GeirLippestad har 2.511 followers akkurat nå mot mitt noe mer beskjedne antall av 81.

Til slutt får vi jo håpe at jobben viser miskunn og overbærenhet fordi jeg twitrer i arbeidstia, noe jeg vel neppe kan vri meg unna med akkurat denne tweeten!

Derimot bør jeg vel kunne forvente i det minste en blomsterbukett fra Cappelen Damm!

Sjung vackert om kärleken

2012-01-06T20:09:00.015+01:00

Den neste boka i serien Ungdommens kritikerpris er Imot naturen av Tomas Espedal. Dette er første bok jeg leser av denne forfatteren. Boka begynner slik:

”Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen : den gamle mannen og den unge jenten.”

I et bibliotek, mens en nyttårsfest er på gang i samme leilighet, sitter en mann i slutten av 40 åra med en noe yngre jente (bør kanskje legge til : over den seksuelle lavalderen) på fanget, som han altså har sex med. Hovedtemaet i denne boka er samliv og forhold med vekt på relativt store aldersforskjeller; derav tittelen Imot naturen. På bokas omslag ser vi et par med karnevalsmasker. Disse maskene forekommer også i boka. For å demonstrere det skambelagte?

Siden skriver forfatteren om det famøse forholdet mellom Abelard og Héloïse. Abelard var en teolog, filosof, musiker og poet (!) som levde på 1000-tallet, men i dag er han mest kjent for sitt forhold til den atskillig yngre Héloïse. Denne historien – som får en særdeles trist endelikt - er skrevet med intensitet og patos.

Her et samtidig portrett av det kjente kjæresteparet

og her det overdådige gravstedet i Cimetière du Père Lachaise i Paris hvor de endelig og i all evighet hviler sammen. Sånn kan det gå! (Note to myself : neste gang jeg er i Paris...)

Boka hopper litt fram og tilbake i tid, vi følger jeg-personen helt tilbake til 16-årsalderen da han får jobb i industrien, og har en jevnaldrende kjæreste. Vi blir også med jegpersonen til Guatemala på den tida Daniel Ortega hadde makten. Dette fordi kona som er skuespiller hadde teateroppdrag der. (Her er det altså for en gangs skylden mannen som må innordne seg konas karriereplaner.)

Siden hovedpersonen/ jegpersonen (uups!) kaller seg Tomas kan man jo begynne å lure. Er dette nok en selvbiografisk roman? Et sted i boka referer da også Espedal litt morsomt til Knausgårds kamp.

”Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun.
Så leste vi videre.
Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg. ”

Regner med at dette er ment noe ironisk. Dette intervjuet i Natt og dag viser at mye tyder på at også Espedal bruker av sitt eget liv. (Vil ettertida snakke om den litterære perioden vi nå er inne i som den selvbiografiske perioden? )

Ellers ble jeg for min del vel så fascinert av at Espedal fremdeles bruker gammeldags skrivemaskin. Dette sier han mye interessant om i det samme intervjuet:

”Folk som sitter foran en data går inn på Facebook når de er trøtte, og mister konsentrasjonen. Jeg sitter der i to timer, og ingenting skjer. Hvis jeg skulle sjekket andre ting, engasjert meg i alt mulig, ville jeg mistet stillheten som skal til for at det kommer noe nytt. Skrivemaskinen gjør ikke bøkene mine mer autentiske, men bedre. Det vet jeg. Jeg har skrevet én bok på data, Hotell Norge (1995), den ble tjukk og forholdsvis dårlig. Jeg skriver sidene mine tre–fire ganger. De fleste bøker som blir utgitt nå, er skrevet én gang. Det kan jeg se. Pc-en lurer deg, du retter og tar vekk, i stedet for å skrive på nytt igjen. Det er en kvalitetssikring av mitt eget arbeid. Jeg røyker jo når jeg skriver, og drikker noen ganger også. Det er en arbeidsform jeg har funnet som funker jævlig bra.”

Og - har jeg ikke gjort meg noen liknende tanker sjæl?

Det som grep MEG mest ved boka er når hovedpersonen – i dobbel forstand – går ned i kjelleren på grunn kjærlighetssorg. ”Notatbøkene” ( siste del av boka) er en særdeles selvutleverende tekst.

Som vel de fleste har fått med seg fikk Espedal Brageprisen for denne boka.
Her et fotografi fra brageprisutdelinga hvor Espedal gir kulturministeren en klem - eller er det omvendt. For å være litt morsom; ingen oppsiktevekkende stor aldersforskjell mellom partene på dette bildet. (For en sosietetsfotograf går ikke verden tapt i meg!)

Om jeg likte boka? I den grad det er av interesse er dette av de bøker jeg-kan-se-er-gode-men-kanskje- det-ikke- er -flere-bøker-av-denne-forfatteren-jeg-prioriterer-å-lese-først.

Til slutt over til bokas sjanser til å hevde seg i Ungdommens kritikerpris. Eller for resten ... jeg tror heller jeg kommer tilbake til akkurat det i seinere blogpost. Ellers kommer jeg bare til å begynne å gjenta meg sjæl.

Og når det gjelder testen ”Deichman bedre enn sitt rykte?” tror jeg at jeg avslutter denne nå. Alle bøkene jeg reserverte har jeg nå mottatt. Alle i god tid innen den tida jeg ble lovt! Lenge leve Deichman! Ellers – med all risiko for å bli sett på som bakstreversk - gruer jeg meg til den dagen kommer at man kan sitte hjemme hos seg selv ved si egen maskin å få E-bøker rett inn uten å ta seg turen til biblioteket. Men etter hva jeg skjønner vil dette fremdeles ta sin tid. Jeg gjør som strutsen og stikker huet i sanda!

Og angående store aldersforskjeller i kjærligheten : det er jo nesten ikke til å unngå å få assosiasjoner til denne vakre sangen, imidlertid med en mer uskyldig vinkling - og mindre skambelagt - enn i Espedals bok! (Skjønt noen vil kanskje kalle dette ”gubbefantasier”.) For puritanister: her originaltektsen.

PS: Apropos Ungdommens kritikerpris: jeg har også lest Jimmen av Øyvind Rimbereid men synes ærlig talt at denne boka fortjener en egen blogpost!

Mørkrets og isens redsler

2012-01-05T19:16:00.007+01:00

Jeg er absolutt ikke av dem som har vært mest interessert i våre polfareres bragder eller andre store øyeblikk fra vår ”stolte fortid” heller for den delen, men da jeg så TV-serien The last place on earth av engelskmannen Roland Huntford i 80-åra som handler om kappløpet mellom Roald Amundsen og Robert F. Scott blei jeg faktisk såpass hekta at jeg også leste boka bak serien (eller var det omvendt?) . Det som fascinerte meg alle mest var den nitidige planlegginga som lå bak Amundsens ekspedisjon, mens Scott skal ha vært noe mer tilfeldig i sine forberedelser. Både boka og TV-serien tar da også ganske subjektivt Amundsens parti mens stakkars Scott får det glatte lag av sin landsmann.

Noe annet man kan bemerke er begge herrenes noe spesielle lederstil. Ingen av dem brukte ledermetoder spesielt anbefalt i dag. Forfatteren kommer også inn på hvor dårlig Amundsen behandlet Hjalmar Johansen, og hvordan sistnevnte endte sitt liv på bedrøvelig vis.

I fjor kom det i forbindelse med et visst jubileum drøssevis med bøker, også for barn og unge. Jon Ewos bidrag er Spillet om sydpolen, som handler om det nettopp omtalte kappløpet.

Det jeg – som jeg har vært inne på noen ganger før – liker med Ewos fagbøker er at han viser for leseren hvordan han fascineres av og jobber for å forstå de personene - gjerne totalt annerledes enn ham selv - han skriver om. Enten det nå dreier seg om Jeanne d’Arc eller hardbarkete polfarere.

«Mine skiferdigheter er like gode som en nyfødt kalvs. Jeg glemmer aldri at jeg som liten drittunge grein meg gjennom en skiskole en gang. Og siden har jeg ikke hatt på meg ski mer enn toppen tre ganger» s 41

Som det skulle framgå er altså ikke Amundsen en person forfatteren uten videre identifiserer seg med. (Dessuten bør forfatteren ha kred for mot, selv om denne innrømmelsen sikkert ikke ligger like langt inne hos den voksne Ewo som det muligens har gjort i yngre år!)

Forfatteren mangler også Amundsens – må man vel kunne si – mer enn normalt velutviklede konkurranseinstinkt. For å få mer forståelse for denne egenskapen får Ewo hjelp av vennen Matti som arrangere en litt original konkurranse.

Og via bekjentskaper får han muligheten til å ta et ( kortere enn det virker) opphold i fryserommet til Riksens Pediatriske Forskningsinstitutt. Vi får en levende beskrivelse av følelsen av å være innestengt i kuldehelvetet.

Ewo reiser også «nokså motvillig» på research-tur i England, og besøker blant annet:

Discoverymuseet
Scott Polar Research Institute
Natural History Museum for å se på de steinene Scott som et vitenskapelig alibi samlet
Dessuten til British Library for hvor han med ærefrykt beskuer Scotts dagbok.
Og selvfølgelig besøker han Frammuseet i Norge.

I motsetning til sin britiske forfatterkollega Huntford viser Ewo atskillig mer sympati overfor Scott, som han i slutten av boka skriver følgende rørende ord om:

«Setter meg på en benk. Og kjenner en lang, svart bølge rulle inn i meg. Og jeg tror jeg griner en skvett for en gammel polarhelt som jeg aldri et øyeblikk hadde trodd jeg skulle bry meg om.» S 109.

I rettferdighets navn må vi også ta med Bjørn Ouslands dramatiske illustrasjoner, som viser det harde livet der ute i isødet. Blant annet Scotts herjede ansikt de siste dagene før han ****SPOILER**** døde.

Her noen bilder:

Først et bilde av stakkars Scott som endte sitt liv på så tragisk vis.

Deretter et foto av Roald Amundsen, også i full polarmundur. Bildet ble tatt på NBs utstilling om norske polarhelter. (NB: avsluttes 28 januar)

Der har man også muligheter til å ta et bilde av seg selv som heltemodig polfarer. Her undertegnede som stikker hodet ut gjennom pappmodellen i naturlig størrelse. Som det skulle framgå av bloggerens glis er temperaturen atskillig mer behagelig her enn den våre polarhelter måtte tåle!

Scott hadde som sine samtidige landsmenn en urokkelig tro på det britiske imperiets uovervinnelighet. Dette fikk meg til å tenke denne sangen av Mikael Wiehe som skildrer et imperium i fall.

I Wiehes sang får våre venn et "gratis glas sjampanj" og jammen kan vi ha grunn til å skåle i ett eller annet vi også for at dette polarjubileet endelig er over! Nok nå!

Dagens jubilant 2

2012-01-04T18:13:00.005+01:00

Siden det er litt tørke på denne bloggen for tida tillater jeg meg den frihet å gå ut å stjæle fra andre. Siden jeg holdt på å glemme et visst jubileum i dag gjorde heldigvis Mirnesa meg oppmerksom på at det på denne dag er 103 år siden Louis Braille ble født!

Da er det bare å oppfordre forsamlingen til å lese og lære!

Dagens jubilant

2011-12-30T11:34:00.002+01:00

65 år og evig ung!

For dem som ikke skulle ha fått det med seg

2011-12-25T12:02:00.002+01:00

Det er jul.

Alderdom

2011-12-20T20:54:00.006+01:00

De to neste bøkene av de nominerte til ungdommens kritikerpris er

Dager i Stillhetens historie av Merethe Lindstrøm og
Stille natt av Ragnar Hovland.(Herregud så treig denne nettstaden dykkar er, Samlaget!)

Lindstrøms bok er – som de fleste sikkert har fått med seg– også nominert til Nordisk råds litteraturpris.
Lindstrøm først. Hovedpersonene i denne boka er et gammelt ektepar, det er kona som forteller. Mannen er på vei inn i senilitet – eller er han egentlig? Han vil i hvert fall ikke snakke mer. Andre viktige personer i handlinga er en tidligere
hushjelp som ekteparet fikk et nært forhold til, men som en dag må gå. Dette til døtrenes store forskrekkelse. Hva var omstendighetene bak denne avgjørelsen?
Det viser seg snart at begge ektefellene har hemmeligheter de har holdt skjult for døtrene. Disse vil jeg ikke røpe, i motsetning til hva en eller annen anmelder har gjort, husker ikke hvilken, men det er jo ikke vanskeligere for denne bloggens lesere enn for meg å finne fram til anmeldelsen, noe jeg ikke anbefaler, siden da mye av leseopplevelsen blir ødelagt! (Att det gåååår an ! )
Dette er en trist og sår fortelling om alderdom, isolasjon og ensomhet, skyldfølelse, vonde hemmeligheter og å miste hverandre. Og ikke minst om fortielse. Og om de konsekvenser det får å holde ting skjult.

Det som er oppløftende er at boka er så godt skrevet – den griper tak i en fra første stund ( åherregudalståforkenlisjésorry!) og du sitter klistra til teksten, ofte med en følelse av uro - for ikke å snakke om slutten ... slutten... Jeg anbefaler at leseren bruker litt tid på denne boka, dette er ingen T-banebok for kortere reiser.

Ragnar Hovland leverer og varene slik ein kan vente seg av denne forfattaren. Hovudpersonen i Stille natt er noko yngre enn Eva og Simon i Lindstrøms bok, men heller ikkje ung lenger. Men kanskje meir middelaldrande enn gamal. Skjønt det kan vel diskuterast. Alt er jo relativt.

Forteljaren i denne boka er forfattar, og forlaget vonar han no vil skrive den store sjøromanen eller i det minste ei lettlestbok for barn. Vi får og lese om foreldra hans, og brørne hans, Bror min og nummer tre. Den siste reiser nordover med motorsykkel og vonar å finne eit forlag som vil trykke Motorsykkeldagbøkene hans. (Som vanleg er det nokre filmreferansar i boka, eg har for resten og sett Motorsykkeldagbøkene om Che Guevara. Ein god film som eg kan anbefale alle. ) Motorsyklar er som dykk veit ofte med i bøkene til Hovland, så og i denne.

Og typisk for forfattaren er det og ein del damehistorier i denne boka. Og tøysjiraffen Willy. Ein artig kar. Og Vestlandet sjølvsagt.

Har eg forresten ikkje lese noko slikt som dette før i ei av Hovlands bøker:

- Det er jo ei påkjenning å kjøre gjennom Gudbrandsdalen, seier han. – Minn meg for all del på at eg aldri skal gjere det meir.
- Kva er det som er så påkjennande med Gudbrandsdalen? Spør eg over den gode fiskedufta.
- Alle tar jo livet av seg der oppe i dalen. Det heng folk og dinglar i trea heile vegen. Det er rett og slett ganske ubehageleg. Sjølv for meg som har vore ute for litt av kvart, må eg få lov å seie.

Kva er det eigentlig med desse vestlendingane? Trur dei ikkje at det går an å bu på plassar utan hav og fjordar og gamle fjell i synningom og sunnmørsalper og heile driten!? Her kan for resten dei som er interesserte sjå ein reportasje frå ein busstur med Fjord 1 som vart teken i sumar, gjennom Nordre Gubrandsdalen og over til Vestlandet. Ingen heng og dinglar frå eit einaste tre.

Nett som i ”Dager i stillhetens historie” er det og i denne boka nokre såre og meir mollstemte avsnitt. Mellom anna er det i begge bøkene ein ... uups ... det røper eg ikkje, nei!

Hvilke sjanser disse to bøkene vil ha i Ungdommens kritikerpris?

Vil ungdommen i det hele tatt kunne identifisere seg med et eldre ektepar - og en middelaldrende forfatter?
Hvor interessant ER et samliv mellom to gamlinger i 70 – åra for unge mennesker? Selv om flere temaer i boka KAN engasjere også ungdom, har kanskje ikke Lindstrøms sobre neddempede måte å behandle dem på mest appell for denne målgruppa?
Tror nok at norsklæreren skal jobbe en del med denne boka.
Og det samme kan man kanskje si om Hovland. Vil hans spesielle skrivestil fenge ungdommen av i dag.
Eller kanskje jeg undervurderer dagens ungdom?

Fremdeles er mitt stalltips Historien om Fru Berg av Ingvill H Rishøi

Så avslutter vi som vanlig med ”Er Deichman bedre enn sitt rykte”-testen. Ca 14 dager etter at jeg reserverte disse bøkene fikk jeg beskjed om at bøkene var til avhenting i biblioteket!

Gjenstår :

Tomas Espedal: Imot naturen. Ventetid:ca 3 måneder den 14 november (datoen da jeg reserverte bøkene)
Marit Eikemo: Samtale ventar. Ventetid:ca 2 måneder den 14 november
Øyvind Rimbereid: Jimmen. Ventetid:ca 12 måneder den 14 november (Da var ikke boka innkjøpt annet enn katalogeksemplaret)

Hvis folk er like treige til å levere tilbake bøkene som ... kremmt jeg – så kan det vel være grunn til å tro at jeg må vente litt til.

Tor, Odin & co

2011-12-16T18:35:00.003+01:00

FORHISTORISK GRØSS
Skjønnlitteratur basert på den norrøne gudelæra er ingen enkel sjanger. Caterina Cattaneo har gjort et forsøk med Dødsreisen som handler om ei ung jente, Tora, som har overnaturlige evner. En dag møter hun Dødshesten, noe som betyr at noen i den nærmeste familien skal dø. Hvem? Kanskje den eldre broren som skal ut i viking?

Starten er ganske spennende så leseren kommer inn i handlinga med en gang. Det er juletid, en fremmed dukker opp, hvorfor er mor og far så hemmelighetsfulle hver julaften? Bloting etter alle kunstens regler hører også med. Kan kanskje også ta med Åsgårdsreia som herjer. Julenatta tar Tora en farefull ferd gjennom skogen. Og siden ***mulig spoiler?*** går ferden til dødsriket. Helheim you know.

Sterke saker altså men jeg ble ærlig talt ikke så betatt av dette. Jeg synes det hele blir litt affektert. Samtidig blir språket innimellom veeeeeldig enkelt og hverdagslig. Heidi er ikke enig, hun mener tvert imot at språket ”er enkelt, dramatisk og suggererende. Korthugde setninger og verdiladde ord fungerer som stemningsforsterkere.” (Barnebokkritikk.no: forfatteren heter Cattaneo og ikke Catteneo som dere har skrevet. En liten korrektur ved neste oppdatering, kanskje?)

På plussida er at forfatteren i et etterord gjør rede for hva som er med i den norrøne mytologien og hva hun har diktet opp. Med boka ”håper (hun) at denne historien kan bidra til å skape interesse for det som er vår kulturarv og vår forhistorie”. Vel verdt et forsøk men fremdeles vil jeg anbefale Tor Åge Bringsværds serie Vår gamle gudelære eller de første bøkene i Toril Torstad Haugers vikingserie.

FORHISTORISK HUMOR
Enda en forfatter som har skrevet en fortelling basert på den norrøne mytologien er ingen ringere enn Neil Gaiman. Dette er jo en særdeles rutinert forfatter og Odd og frostkjempene er en veldreid sak med en god dose humor. Slik som også i den norrøne teksten. (Humoren altså). Fortellingen er en typisk borte – hjemme- borte - historie. Odd har en funksjonshemming og blir mobbet men kommer styrket ut av møtet med gudene. Og gudene er Tor, Odin og Loke, alle forkledde som nordiske rovdyr. Jeg må nok si at Gaimans Odin stemmer mer med min oppfatning av denne fordums guden enn Cattaneos. I hennes fortelling blir han fremstilt som en litt dum busemann.

Det man kan innvende er at språket blir ganske hverdagslig i Gaimans gjenfortelling av de gamle skrifter. ”Bare slapp av så lenge”; s 54; ”Jippie”; s 76 og ”Bra jobba” ; s 78 blir jo VELDIG moderne da, er det tilsiktet ( for ikke å gjøre teksten for fjern for dagens unge lesere?) eller er det oversettelsen? Eller glem det siste. Hvorfor skal oversetteren alltid få skylda!

Kan kanskje legge til – i tilfelle noen lurer –at Frostkjempene er det samme som Jotnene.

Til slutt blei jeg jo frista til å minne om Peder Madsens herlige anakronistiske tegneserier basert på det norrøne gudegalleriet. Her et bilde fra den morsomme historien der Tor utkledd som kvinne skal prøve å gjenvinne hammeren som jotnene har stjålet, med den intrigante Loke som følgesvenn.

Skikkelig triste greier

2011-12-11T18:49:00.007+01:00

Dette er første gang jeg leser noe av Ingvild H. Risøy. Hun er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris med novellesamlinga Historier om fru Berg. Novellene er såre og fryktelig triste på grensa av hva en stakkars leser kan orke men det som er oppløftende er jo at novellene er så godt skrevet. I alle novellene er barn – de mest sårbare av alle - mer eller mindre involvert. Og i flere av dem mødre som ikke strekker til. Nå kappes jo alle kritikere om å rose denne boka høyt i skyene - ser på omslaget at Fedrelandsvennen gir terningkast 6 ( å hvor jeg HATER slike terningkastgreier herregud så banalt!) og jeg har egentlig ikke så mye å tillegge annet enn at jeg slutter meg til hyllestkoret.

Dette er noveller som man bør ta seg ordentlig tid til å lese og gjerne flere ganger for å oppdage stadig nye ting – noe jeg også delvis har gjort. Det er imponerende hvordan forfatteren bare med en antydning kan si så mye om en person. Mine favoritter er :

”The life and death of Janis Joplin” som handler om ei jente med en del problemer på skolen og som får høre av en rådgiver at hun likner så veldig på Janis Joplin. Noe som faktisk blir et vendepunkt for henne. Novellen handler også om å bruke motorsag og om forelskelse - blant annet.

”Det som lyser” er en trist historie hvor lillebroren forteller om sin eldre bror som han har et nært forhold til men som ... eller kanskje jeg ikke skal røpe det.

Alle novellene er fortalt i første person. I alle er det noen som sliter og er litt utenfor. Jeg klarte ikke å la være å henge meg litt opp i novellen ”Trylle bort mennesker”. Her er det noe gæernt med kronologien. En som var ett år da Palme ble skutt kan umulig ha en voksen datter nå – hvis da ikke handlingen er trukket litt fram i framtida. Men er det telefonautomater i framtida? De er jo temmelig ut allerede? Eller er det noe jeg ikke kan ha fått med meg?

Så over til noe som egentlig har svært liten betydning for boka. I novellen ”The life and death of Janis Joplin” spiller altså Janis Joplin en viss rolle. Sangene det refereres til ble spilt inn etter at sangerinnen forlot Big Brothers and The Holding Company og gikk solo. Så da kan det kanskje være på sin plass – i folkeopplysningens navn - å rette oppmerksomheten på perioden før bruddet med denne sagnomsuste gruppa. Skikkelig Rock and roll! Kanskje vi bør ta med denne også. Her har vi forresten originalen, sunget av intet mindre enn søstra til Aretha Franklin. Sangen er jo spilt inn et utall ganger, vi kan jo ikke ta med alle men kanskje denne. Men Janis TAR jo kaka da! (Anbefaler et dere ikke venter så altfor lenge før dere hører på disse YouTube-videoene før en eller annen kjiping fjerner dem!)

Siden det er en stund siden det har vært bilder på bloggen nå, kan det kanskje være på sin plass å legge ut for eksempel dette av Janis Jopolin, her i perlehumør. Så får det heller våge seg at det matcher mer bloggerens henrykkelse over å lese god litteratur enn stemninga i novellene.

Så langt jeg har lest nå av årets nominerte til Ungdommens litteraturpris ... unnskyld kritikerpris mener jeg jo (her gjelder det virkelig å holde tunga rett i munnen med alle de priser som dukker opp fra år til år ) ... det vil si tre bøker med denne, vil jeg holde en knapp på Risøys bok. Novellene er - selv om skrivemåten kan være litt uvant – lette å lese og tror nok at mye av dette vil fenge ungdom. At alle fortellingene er ”jeg”-fortellinger gjør også at leseren kommer nær personen og skulle gi muligheter til identifikasjon.

Til eksperimentet ”Er Deichman bedre enn sitt rykte” ble jeg den 14 november forespeilet at boka kunne hentes om 2 – 3 uker, men allerede 25 november var boka tilgjengelig i biblioteket.

Nok en katastroferoman, skal det da ingen ende ta!

2011-12-05T18:42:00.009+01:00

Himmelslør er første bok i serien Solstorm. Forfatteren er May Grethe Lerum. Stedet er Fredrikstad med omegn. Tida er nåtid, en solstorm har nettopp rammet vårt land med de følger det forårsaker; all strøm blir borte, det blir etter hvert mangel på matvarer, medisiner etc.

De som er med

Maja, 15 år hvis jeg ikke husker feil,
Mamma Johanna, overvektig kjederøyker, en varm personlighet, har diabetes, men er særdeles handlekraftig og klarer gjøre det beste ut av situasjonen for sin lille familie
Thomas, Majas litt eldre bror, har på grunn av spillegjeld rotet seg oppi et alvorlig økonomisk uføre,
En eldre halvbror som er ute i krigen,
Andreas med ”svimlende vakkert ansikt”, litt fuktige ”besnærende lepper” og ”universets lengste og mest perfekte naturlige vipper”. Er det rart at Maja er forelsket, men er han det samme i henne etc etc? Akkurat de kjærlighetsintrigene blir kanskje litt masete?
Håkan, Andreas funksjonshemmede og forfylla far, bor i trygdebolig med en variert klientell og alle kan jo tenke seg hvilke tilstander det blir der etter katastrofen
Andreas mor, hater Andreas far,
Guro, Majas klasseforstander, også en varm og engasjert person.
Morten, en av Majas klassekamerater, mobbeoffer gjennom flere år, bor på en gård i nærheten, som har naturalier å by på, med den følge at populariteten stiger,
Cecilie, klassen bitch og Majas rival,
Cecilies faren, høyt på strå i byen, men absolutt ikke med rent mel i posen.
Bør vel også ta med familiens (Majas altså) naboer, to unge gutter som ikke har hatt noen god oppvekst,
Spesielt den yngste, Ronny, er ikke helt god.
Med flere

Jeg må ærlig og åpent innrømme at jeg ikke hadde store så altfor store forventninger til den tidligere kioskromanforfatteren. Dagbladet mener at dette er ” i overkant groteske (scener) for en ungdomsbok” og visst har forfatteren smurt tjukk på! Boka er en salig blanding av fjortis og spenningsroman og bør vurderes på spenningsjangerens premisser - og innimellom er dette virkelig spennende, blant annet med et forrykende gisseldrama!

Og jo da, noen av personene blir litt klisjéaktige, typisk for mange bøker innen underholdningssjangeren. Derimot vil jeg fremheve det varme forholdet mellom spesielt Maja og moren. Kort sagt er feelgood-faktoren høy i denne romanen. Enkelte ganger tipper det kanskje aldrisålittegrann over. Men pytt. En rørende scene er for eksempel den der Maja setter opp et oppslag utenfor Fredrikstad Blad for å prøve bytte til seg livsviktig insulin til moren mot sigaretter og møter redaktøren som fremdeles føler et redaktøransvar og rydder opp i alle oppslagene. Boka har mye sårhet og – heldigvis litt humor.

Dette er fengende saker og vil med all sannsynlighet treffe målgruppa. Maja er ei tøff jente (kanskje på grensa av det sannsynlige noen ganger men pokker heller da) og skulle være lett å like og identifisere seg med for unge lesere.

Bare ett spørsmål: ER det virkelig farlig å svømme blant vannliljer? Asså det har jeg gjort MANGE ganger!

Mamma, pappa, barn

2011-11-29T20:30:00.005+01:00

Så har jeg lest to bøker av de nominerte til Ungdommens kritikerpris. Denne prisen er inspirert av Goncourt des Lycéens, som er ”ungdomsavdelinga” til den store franske litteraturprisen, Prix Goncourt. Mens jeg gjetter at den franske varianten retter seg mot intelligentsiaen blant fransk ungdom, skal også yrkesfaglige klasser være representert i Norge. Altså også mange ungdommer som til vanligvis ikke leser mye.

Det skal kun taes hensyn til litterær kvalitet uten å ta hensyn til hva man tror ungdommen liker, det skal være skjønnlitteratur for voksne utkommet i år og de 8 som nominerer er medlemmer av kritikerlaget. Sporty innstilling!

Det som ellers skiller de to land er at mens de franske ungdommene skal kåre vinneren fra det SAMME utvalget som de profesjonelle kritikerne, kan utvalget godt være et annet for Ungdommens kritikerpris enn for selve Kritikerprisen – selv om vinnerne kåres samme dag. Dette har Guri Fjeldberg noen interessante kommentarer til her.

Ismannen av Anders Bortne er inspirert av nederlenderen Wim Hof, som driver med ekstremaktiviteter av ypperste klasse. Dette i følge et intervju som Bokelskerinnen har gjort med forfatteren på sin utmerkede blogg. Blant annet har han (Wim Hof altså) oppholdt seg 1 time, 52 minutter og 42 sekunder i et isbad, det vil rett og slett si et kar med isbiter. Dette krever som alle skjønner en ekstrem utholdenhet og fysikk.

Men mest er boka et familiedrama. Fortelleren er sønnen, Marius på 12 år, som kommer i skvis mellom foreldrenes vilje og har lojalitetsproblemer. Som om det ikke er vanskelig nok å være enebarn. Flere av bokas anmeldere sier at dette er en varm fortelling, men jeg finner også mye sårhet og klaustrofobi. Begge foreldrene bruker også den stakkars gutten;

faren, som altså er den som bedriver disse ekstreme aktivitetene vil ha sønnen med seg som assistent når han reiser rundt og viser seg fram eller konkurrerer. Han er en særdeles egosentrisk fyr med atskillig mindre sjarme enn den virkelige ”ismannen” ser ut til å ha.

moren, som får mer og mer imot mannens noe spesielle interesser ber likevel Marius om å bli med for å passe på at faren ikke gjør noe dumt. Hun har dessuten kreft, og av mangel på andre å spørre (faren er jo bare opptatt av sine egne aktiviteter) må sønnen bli med på undersøkelsene på sykehuset.

Den stakkars 12 – åringen blir skviset mellom foreldrene på en ganske hensynsløs måte.

Kanskje temaet kan minne litt om Happy Sally av Sara Stridsberg som jeg tidligere har blogget om. Her var det moren som driver med ekstremsport, nemlig langdistansesvømming over den engelske kanalen, men i motsetning til ”ismannen” må hun til slutt ofre seg for familien, noe som igjen gir datteren skyldfølelse.

Den ekstreme kulden som faren utsetter seg for minner meg også om Isens og mørkrets redsler av Christoph Ransmayr. (Gyldendal 1991) Den handler om en østerriksk-ungarske ekspedisjonen som oppdaget Franz Josefs land, og er basert på faktiske hendelser. Kan ikke huske å ha lest noe som til de grader skildrer et kuldehelvete. Og det enda jeg leste boka midt på den aller varmeste sommeren!

Så over til Gjennom natten av Stig Sæterbakken, også en roman om en familie, her med to barn. Denne boka handler om det verste som kan hende forldre, en sønn som begår selvmord. Andre temaer er skyldfølelse og det vanskelige samlivet. Dessuten utroskap. Jegpersonen er faren. Mens den forrige boka handler om ”vanlige mennesker” er handlinga i denne boka fra middelklassen.

Sæterbakken er ikke min mann, jeg har tidligere prøvd meg på Sauermugg men måtte gi opp. En stor del av ”Gjennom natten” er også en ekteskapsskildring. Samlivsromaner er virkelig ikke min greie, og finnes det noe mer trivielt enn utroskap! Men jeg kan jo godta at forfatteren vil ha dette med. Skildringa av sorgen er derimot intens, forfatteren sparer oss ikke, og i andre halvdel av boka som går over i det mer burleske og surrealistiske med elementer av grøss begynner det virkelig å svinge. Vi blir med hovedpersonen på en reise og ender i et hjemsøkt hus uten håp i Slovakia. Spesielt det siste kapitlet er uhyggelig lesning om den klaustrofobiske kjernefamilien, med julefeiring som bakteppe. Og finnes det noen bedre lakmustest på livet i en familie en akkurat denne høytiden? Grøss og gru!

Høvelig tonefølge til begge bøkene kan være Mamma, pappa, barn av og med Ebba Grön.

Og hvem av disse to bøkene har størst sjanse i Ungdommens kritikerpris? Jeg tror nok at mange vil slite med Sæterbakkens bok. Selv om temaet – unge mennesker som tar livet av seg - kan engasjere tror jeg spesielt de vil finne kapitlene om samlivet mellom to middelaldrende mennesker uinteressant. Dessuten er boka heller ikke på andre måter lett tilgjengelig. Tror nok at denne boka vil kreve en del av norsklæreren.

Konklusjonen blir altså: personlig holder jeg en knapp på Stig Sæterbakken men tipper at Ismannen til nå - etter å ha lest to av de nominerte bøkene – er den boka som har størst sjanse hos den oppvoksende slekt.

Til slutt testen "Deichman bedre enn sitt rykte?" 14 november blei jeg forespeilet 2 – 3 ukers ventetid på Sæterbakkens bok, men boka var tilgjengelig i biblioteket bare 3 dager etter.

Jeg ser også til min glede at Deichman endelig har kjøpt in flere eksemplarer av Stille natt av Ragnar Hovland. Nå skal jeg sjekke hvordan jeg ligger en... da må jeg altså først logge meg inn... taste taste... jippie: en ukes ventetid!

Sjuande

2011-11-28T20:32:00.009+01:00

Til mi store glede oppdaga eg at Arnt Birkedal er kome ut med ei bok att! Eg fann ho på ei K-fondliste på bibliotekarpostlista. Og det fortel jo kor viktig det er å følgje med på desse listene. Her kan det gøyme seg mange diamantar. Kvifor ikkje Birkedal har halde fram med å gi ut bøker på Samlaget er ikkje så lett å seie men det same kan det no og vere. Han Birkedal is back again! Boka heiter for resten La stå!!

Vi går rett på rollelista

Hovudpersonen er vaskehjelpa. Ho arbeider på ein skule på ei øy ute i havgapet (nærare bestemt sørvestlandet) og det er ho som fyrst oppdagar at
sjuande klasse, i alt 17 elevar, er borte vekk, til dømes
Jan Rune i solveggen som ropar ”jentelus”
Fleskepølse som drar seg i snabelen og breiar seg
Gjennomsiktige Caroline
Kurt og Knut og Kleng som gøymer seg i skapet mellom biblane og eskene og viskelêr, og mange fleir som eg ikkje gidd å skrive om her.
Læraren deira, som ”syklar og går sine egne vegar.”
Gymlæraren lyt vi kanskje og ta med, enda ein av desse som tvingar elevane til å hoppe over bukken anten dei får det til eller ikkje. ”Eg kryssa av på ”bestått” eller ”sånn passeleg”, ja, eller ”håplaust, håplaust, botn i bytta” og ”bare til å rista på hovudet og sjå ein annan veg og flira av”. Ha! Der fekk dei der! Alle gymlærarane.
Og sjølvsagt, ikkje å forgløyme ho lærarinna som omsette Donald Duck. ”Me satt i redaksjonen der og sulla, omsette boblar og fann på nye, artige, norske namn. Venta på nye seriar frå ”over there”, som dei seier, frå Junaiten.” (Eg reknar jo med at det er Helene Conradi Kløvstad (1903 – 1998 ) forfattaren siktar til, ho er nok for gamal til å ha jobba på denne skulen då handlinga finn stad, sidan det og er facebook og andre moderne greier med. Men det er no slikt eg likar hos denne forfattaren, denne herlege blandinga av anakronistiske krumspring!
Vi lyt og nemne ”ein klar, ferdig homse”. Han har ei diger vinylplatesamling som han ”delvis har arva frå ei skvær, avliden tante”.

”Som du vel veit, har eg vore så lenge i skapet mitt. Eg satt ei lita æve, sammanknytt, inni det skraverte mørkret der. Satt og venta på eit homsegny som bare må komma. Ja, for det må komma snart, må det ikkje?
Vaskehjelpa nikkar ivrig. S 23”

Vi må heller ikkje gløyme prospektkortknipsaren, som ”knipsa kvar husmannsplass, kvar bakevje. Villaen til kvar Fiinbeck, rønna til kvar Snøfte Smith”.

Location : Sørvestlandet, ferjeleier men og undersjøiske tunnelar, einsame busslommer, bibelgrupper etc. Og sjølvsagt sauer.

Korleis går det med denne sjuandeklassen? Finn vaskehjelpa dei att? Nei, det trur eg ikkje at eg skal røpe. Dykk for lese boka sjølve. Og ein bok med meir venleik, poesi, melankoli, humor og overraskande vinklingar og sprelske krumspring skal dykk leite lenge etter.

Kva vil forfattaren fortelje oss med denne boka, då?

Noko om ein ei skuletid som for evig er tapt? Kanskje forfattaren nett har vore på reuinion for sjuande klassen?
Eg tippar forfattaren med sjuande her meiner etter gamal modell. Det vil seie at dei då er 13 år, ein alder då dei er ein stad mellom barndom og ungdom.
Kanskje han og vil seie noko om draumen om den tapte barndomen. ”Hvor ble det av alle gutta? ” liksom. Eller som desse gamlingane syng så vakkert om i denne tyske folkesong.
Sjølv om mange i klassen hadde sine pussige eigenskapar, nokre skikkeleg irriterande så hadde dei eit fellesskap (UUPS: stavekontrollen godtek ”fellesskap, gitt. Det hadde eg aldri trudd!) - på godt og vondt. (Eg har sjølv ikkje opplevd ein slik klassefellesskap sidan eg aldri gjekk meir enn nokre få år i den same klassen, men då eg vart litt eldre skjøna eg at dei andre i den klassen eg då gjekk i hadde nokre felles minner og referansar. )
For å seie det med han Roy Orbinson; It takes all kinds of people to make a world.

Eg har jo og tidligare gjort litt leven av at Arnt Birkedal burde få litteraturprisen. Kan han ikkje berre få den no då?

Til slutt litt privat nostalgi så dei som er lei av kjerringmimring kan eigentleg berre slutte å lese her. Eg hugsar og disse bibelplansjane som forfattaren skriv om. Dei var skikkeleg stilige. Mellom anna var det ein fin fargerik plansje av Josef frå det gamle testamentet i gilde fargar. Han med dei 7 brørne dykk veit. (Hugs at dette er for skikkeleg mange år sidan, då bilete ikkje var så vanlege som no. )

Donald Duck har eg og eit sterkt forhold til. Eg hugsa far min kjøpte Donald kvar .... tysdag, var det vel og las det høgt for meg. Det var faktisk Donald som lærte meg å lese. Den gongen kosta bladet 1 krone og det var framleis Carl Barks som var laga mange av teikneseriane.

I boka er og Lille Lulu nemnt. Sida dette var favoritten min i barndommen kan vi jo ta med eit bilete av denne figuren og.

Promp og prakt i litteraturens tjeneste

2011-11-26T16:47:00.016+01:00

Og bak denne noe uærbødige headingen skjønner vel alle at det nå skal handle om Brageprisutdelinga, litteraturprisen over alle litteraturpriser her til lands. Skjønt akkurat det er det jo litt ulike meninger om, men i hvert fall den prisen som gir mest penger til vinnerne. Jeg var altså en av de heldige på jobben som fikk en billett til den nette pris av ... ja husker jeg det da? Uansett- betalt av skattebetalernes penger for å sitere et politisk (u)dyr som vi dessverre aldri blir kvitt.

Evenementet fant sted i Gamle Lorsens overdådige lokaler.

Her et bilde av den vakkert pyntede scenen. Glorete? Å holdtåtapådeg! (Foto: gjett hvem)

Konferansier var Lise Fjeldstad som rutinert og pludrende geleidet oss gjennom programmet. Og demonstrerte en imponerende og suveren forakt for alt som kalles forberedelser. Og muligens synes noen det var interessant å høre om hennes bestrebelser på å komme inn på Teaterskolen. Husker jeg ikke feil klarte hun det ved tredje forsøk. Det er vel heller ikke mange som så virtuost klarer å servere språkblomster på løpende bånd uten å rødme. Men en ting skal du ha fr Fjeldstad, da oppleseren Øysten Røger (betydelig mindre rocka antrukket enn han pleier om dagen) leste fra feil bok rettet du opp fadesen på strak arm!

Her en strålende opplagt Lise Fjeldstad. (Foto: gjett hvem)

Kulturministeren delte ut priser (ja herreguddahvemellersliksom!) og kunne fortelle forsamlingen at Brageprisen – hadde hatt ”avgjørende” betydning for mange forfatterskap.

Alle som vant ble glade og Thomas Espedal oppfordret alle som vil bli forfattere å flytte til Bergen. Bare da kunne de bli like gode som ham. (Det siste noe fritt fra hukommelsen!)

Her Agnes Ravatn. Kanskje ikke så lett å se det heller men jeg synes ærlig talt ikke at jeg bare kunne løpe fram for å ta nærbilde. Det hadde jo tatt seg ut! Dessuten veit da alle hvordan hun ser ut! Hun fikk ingen pris men holdt en hylende morsomme prolog om Brageprisen og alt den er blitt kritisert for gjennom tidene.

Etter hvert ble det mye rulling av vinglass, så kanskje en idé til neste gang å forby gjestene å ta med seg glassene inn i salen. Eller for alt jeg veit hører det kanskje med.

Da jeg satt i den vakkert pyntede salen og den ene øredøvende applausen med påfølgende jubelbrus fulgte den andre, ble jeg plutselig grepet av en utsigelse utmattelse. Hva fankern gjorde jeg her? Kunne jeg ikke heller holdt meg hjemme under pleddet med en god bok? (For et utakknemlig beist jeg er! Skamme meg skulle jeg!)

Men etterpå var det utforing og mingling, og da våkna jeg jo litt igjen.

Som dere ser her; en strålende fornøyd bibliotekar som viser den ene av sine to bonger! Gi en bibliotekar gratis rødvin og hun gliser fra øre til øre! Det skal ikke mere til! (Foto: min gode kollega I. )

Alle var der. Bortsett fra Vidar Kvalshaug da, som satt hjemme og nok en gang skrev om Brageprisen. Noe vi som er på twitter allerede hadde fått med oss. Fosnes Hansen sneik seg ganske ufint i matkøen men han klaget i hvert fall ikke på maten denne gangen. Ellers gratulerer jeg min kjære kollega K som greide å tråkke Espedal skikkelig på foten i trengselen. (Nei, hun er ikke spesielt voldelig. Det var et uhell. Dessuten var det ikke verre enn at han var i stand til å gå.) Selv gjorde jeg ikke en katt fortred, ei heller noen forfattere eller litterater og tuslet etter hvert ut i duskregnet.

Hvem som vant? Jammenherregudda? HAR du ikke fått med deg det? Åjoda, DET har du nok nå!

Og alle var enige om at det hadde vært en strålende fest!

PS: Etter at min gode kollega K hadde mottatt sine to bonger måtte hun på do... nei hva ER det jeg sier, det er jo Gamle Lorsen for pokker ... i et nødvendig ærend, og da hun kom tilbake ble hun nok en gang tilbudt bonger, men ærlig og prektig som hun er (TYPISK bibliotekarer asså!!!) takket hun nei. Et tips til neste gang hint hint....

Poeter skriver ungdomsbøker

2011-11-19T16:21:00.007+01:00

Kristian Bergquist har tidligere skrevet to diktsamlinger (for voksne) og det skjønner man egentlig godt når man leser Tenkestjerne som er ett av vinnerbidragene i Renatesenterets ( som jeg skam å bekjenne aldri hadde hørt om før) ”romankonkurranse romantikk - fysikk og - mystikk”. Formålet var så vidt jeg skjønner å få ungdommen interessert i realfag.

Det starter med at hovedpersonen, som er ganske ensom, spiller bordtennis med seg sjæl men kunne tenke seg noen å spille sammen med.

”Leiligheten er Alenestedet. Oslo er Alenebyen. Jeg er et alenebarn. Og dette er en møkkasommer” s 89

Han har få kamerater bortsett fra Noa som har AHDH. Så møter han svenske Lisa. Vår venn får seg også en tur på Hovedøen eller Hovedøya som forfatteren litt pietetsløst kaller denne øya. Men så har da også boka lite til felles med Kari Diesens klassiker. (Eller kanskje litt for resten. )

Som en slags ekstra bonus vil forfatteren også slå et slag for norsk samtidslitteratur, med Naiv.Super. av ... jahvemfankernvarnådetdaigjenderehaha som den mest sentrale. Jeg antar at bordtennisen kan ha en parallell til brio bankebrettet. Dessuten er også i denne boka hovedpersonen alene i en leilighet.

”Les Abo Rasuls The Cocka Hola Company. Skandinavisk misantropi. Den er så bra, den er så jævlig bra, den er sykt bra. Du leser vel bare Johan Harstad, Erlend Loe, Ole Brumm og sånn pludrete dritt. Er du tilbakestående på en måte? spør han. Oh my god, sier han. Du har ikke skjønt det, man.
Det er en krig der ute. Mellom de onde og det gode. Meg mot deg.
Player mot desperat.” (Den tidligere omtalte Noa på s 97)

Og hvor kommer så realfaget inn?
Joa:

Charles Darwin
Einsteins relativitetsteori
Fysikk
Astronomi
Romfart
DNA
Kjemi
Etc
Visste du forresten at kroppen består av 78 % nitrogen og 21 % oksygen?

Boka handler også om Oslo.

Så litt musikk igjen: jeg er stolt og glad for en gangs skyld å presentere litt nyere musikk og ikke bare den ”senilmusikken” jeg vanligvis spiller. Eller for resten, hva er GÆERNT med de gode gamle? For eksempel Bridge over troubled water med selveste Elvis som forfatteren også refererer til? Her i fysisk utfoldelse til glede for fansen. Eller det fysiske var det vel mindre av på denne tida, da var det vel heller kjemien som dominerte.

Hvorvidt boka vil fungere etter hensikten ( å vekke interesse for realfag) er jeg neimen ikke sikker på men en riktig heftig bok! Og det kan da heller ikke være lett å skrive romantiske bøker om dette temaet. ”Romantikk på fysikklabben” for eksempel? Herregud!

Boka kan likne litt på bøkene av den svenske forfatteren Gunnar Ardelius men dennes er nok litt mer ”håndgripelige” .

Her et bilde av den meriterte svenske bordtennisspilleren Jan-Ove Waldner som også er omtalt i boka, om enn ikke i den mest sentrale rollen. Men slik ser han i hvert fall ut. (Bildet er stjålet fra internett - dette ment i beste hensikt.)

Hvis Tenkestjerne muligens krever litt av sine lesere er ”Hvis det er flere som juger nå” av Tyra Teodora Tronstad mer tilgjengelig. Rett og slett en typisk fjortisbok uten at dette på noen måte må oppfattes som nedlatende. Denne forfatteren er – akkurat som den forrige – lyriker. Hun har gitt ut én diktsamling (Aschehoug 2007). Kanskje det er derfor boka har så godt språk. Fordi forfatteren er vant til å jobbe ekstra med det språklige?

De som er med:

Rebekka, jegfortelleren, bor sammen med mamma og pappa i et trygt hjem med mye kjærlighet
Agnes, bestevenninne - og også eneste venninne - jentene har holdt sammen i tykt og tynt. Hun forsvinner, og
moren, Solveig er forståelig nok desperat, men oppfører seg temmelig rart. Hva ER det egentlig med henne.
Rebekkeas foreldre, ressurssterke og trygge.

Siden tar Agnes i all hemmelighet kontakt med Rebekka (spoilervarsel unødvendig siden jeg ikke røper mer enn forlaget. Hva mener dere for resten med denne, markedsavdelinga: ”Og det er noe så sjeldent som en spennende roman om angst.”) og vil ha henne med for å rømme til et ukjent sted i Sverige. Rebekka får store lojalitetsproblemer fordi hun har opplevd Solveigs fortvilelse og ellers fulgt med i leteaksjonen. Men samtidig vil hun ikke risikere å miste bestevenninnen. Langt inne i Østfoldskauen møter de

Ole Jøran, en ung gutt. Overvektig og ganske ”harry”. Dessuten hører han på Ole Ivars og det sier jo også litt. Men det viser seg altså ... eller glem det. Gidder ikke å sette ut noen spoilervarsel. Forfatteren gir en levende beskrivelse av denne unge gutten og det er han som blir forfatterens talerør. Og det er jo en fin ting bare det, å gi positiv skildring av personer med i utgangspunktet lav kred.

Jeg synes forfatteren har fått til en svært troverdig jegpersonen med litt ”fjortisaktig” språk uten at språket blir flatt. ”Det var snillhet og godhet i alt hun sa”. (142) ”På bordet lå det hauger av brukte Kleenex, og jeg tror helt sikkert at det satt snørr og tårer fra mamma på dem” 149

Dette er en bok jeg tror fjortisene vil like. Det er mye gjenkjenning, mye som engasjerer og uten å røpe for mye med en slutt med mye håp. Dessuten med spenningstopper og en del humor. Feelgoodfaktoren er høy og i det hele tatt trivelig lesning.

Forfatteren bor selv på Bøler og jeg regner med at også våre to venninner bor der.

Det eneste jeg kommer på av innvendinger i farta er at Rebekkas foreldre tidligere burde ha skjønt litt mer av den psykiske tilstanden til Agnes mor. Av de mindre vesentlige ting: kan man virkelig ta ut penger på Visa gullkort?

Barnebokkritikk.no (NB: Denne anmeldelsen inneholder spoilere!) mener at boka har for lykkelig slutt og at boka burde ha ventet litt på utgivelse. Herregud, det siste er jo akkurat det JEG pleier å si. Begynner jeg å bli farlig bløt?

Et PS som ikke har noe med noen av de to bøkene å gjøre: ad min noe respektløse omtale av "Kongen"s bruk av usunne kjemikalier: her ett av de siste opptakene han gjorde i 1977. Ikke mange som matcher dette uansett fysisk tilstand!!! (Og dermed unngikk jeg vel akkurat å få fanklubben på nakken!)

Så har jeg fankernmeg vært på Deichman igjen

2011-11-16T11:33:00.016+01:00

Først travet jeg avgårde til vår lokale filial for å hente den boka jeg med slik brask og bram nettopp fortalte at jeg hadde bestilt. Samtidig benyttet jeg anledningen til å levere tilbake noen bøker. På veien tenkte jeg litt over det faktum at man fremdeles kan bevege seg fysisk til et fysisk bibliotek og låne fysiske bøker. Været var fint, det var litt kuldegrader og litt frost. Da jeg kom fram møtte jeg noen stakkars barnehagebarn som satt UTENFOR inngangsdøra og spiste matpakka si. Her må det da være noe gæernt tenkte jeg, er det virkelig INGEN spiseplasser for unga inne i biblioteket, men kanskje det dreide seg om en misforståelse. Uansett ikke mitt bord.

Vel inne på biblioteket skulle jeg nå gjøre følgende:

Levere bøker
Hente en bok
OG låne den ut til meg selv.

ALT dette på Røas nye fine automatiske lånemaskin. Som jeg nettopp har fortalt hadde jeg allerede fått opplæring i bruken så dette var liksom ildprøven. SKULLE jeg greie dette uten å forstyrre personalet. Herregud ER’E så vanskelig, da!!!

Her en tappert smilende biblioteklåner klar til dyst.

Innleveringa gikk uten problemer. Bøkene i en bunke, uten å tenke på hvilken vei.

Trykk på kvittering: Ja, takk, jeg foretrekker kvittering på mail. Dette gikk jo glimrende.... men hvor skulle jeg GJØRE av bøkene ETTERPÅ? Æsj, da MÅTTE jeg jo spørre personalet likevel, da! Og jeg som ville ”klare selv” for å si det med småungene. Legge dem på hylla sier du? Jammen ... og ja, DER ja! Én hylle for barnebøker og én for voksen. Kanskje ikke helt uventa, men jeg hadde selvfølgelig INGEN problemer med å sortere riktig!

Så skulle jeg finne den boka jeg hadde reservert. Her kom jeg litt til kort IGJEN og måtte nok en gang spørre personalet. Om jeg hadde husker referansenummeret? Nei, da, det hadde jeg selvfølgelig IKKE tenkt på. (I mitt stille sinn slår jeg meg oppgitt på panna). Men – no problem: jeg bare taster status -knappen- og trekker lånekortet.

Her en MEGET instruktivt veiledning. Selv de største idioter må da få til dette!

Her gjelder det å holde tunga rett i munn og ha klart for seg forskjellen på høyre og venstre! (For sikkerhets skyld har personalet laget en egen instruks - strekkoden ned til venstre - i tilfelle noen må det inn med teskje.)

AHA! Her har vi referansenummeret! For sikkerhets skyld printer jeg ut kvitteringen ( sorry miljøet) og går målbevisst til riktig bok.

Og her ser vi den reserverte boka med det magiske nummeret, klar til å hentes.

Så skal jeg låne ut boka til meg selv – selvfølgelig HELT problemfritt. DETTE behersker jeg! Og det med glans!

Mine damer og herrer : neste gang kan jeg HELT uten problemer greie å låne, levere OG hente bøker UTEN å være i kontakt med NOEN av personalet!!!

Etterpå tar jeg banen ned til byen med mål for Hoveddeichman for å låne Store forventninger av Charles Dickens. Dette fordi jeg er drit lei av ikke å få noen poenger for alle de Charles Dickens-bøkene jeg HAR lest på de derre leselistene dere veit, siden det alltid er alle andre bøker av Charles Dickens som står der, altså blant annet Store forventninger. Dessuten skal man heller ikke se bort fra dette er en god bok. (Nei, dette var ikke spesielt tidseffektivt. Jeg kunne ha bestilt alle bøkene på forhånd til en og samme henteavdeling.)

Vel framme finner jeg til min store glede et eksemplar av Store forventninger på hylla i utlånet. Til og med den ønskede utgaven med forord av Henning Hagerup. Nestemann derimot som kommer for å låne den samme boka må da stille seg opp i veiledningskøen, (riktig nok oppdaget jeg at Deichman ENDELIG har fått til det kølappsystemet som ble etterlyst i de alle 22 åra jeg jobbet der, FOR en forbedring! ) bibliotekaren må ned i 1 magasin for å finne en bok de fleste alfabetkyndige strengt talt hadde greid å finne sjæl. (Så fremt vedkommende finner fram til D-en, en bedrift i seg selv i de svære og uoversiktige lokalene på Hovedutlånet.) Deichman til Bjørvika NÅ!

Nå kunne jeg altså ha klart å gjennomføre et helt bibliotekbesøk UTEN kontakt med NOEN av personalet! Men nei da, Hovedbiblioteket har ennå ikke begynt med automatisk utlånssystem. Den hyggelige (UPS: ENDA en forbedring på gamle Deichman! ) mannen i utlånsskranken kunne fortelle at dette hadde blitt forsinket siden biblioteket måtte holde stenge en periode grunnet ødeleggelser den 22/7. Vi kom litt naturlig i prat – blant annet om fordelene med det nye automatiske systemet i tilfelle noen tror jeg mener noe annet, nei da, det er ikke det - og den unge mann ( som var omtrent på samme alder med meg da jeg begynte min karriere på Deichman – nei da - jeg nevnte det IKKE for ham herregudda ett sted får grensa gå) kunne smilende berolige meg med at vi får lov til å snakke med dem også etter automatiseringa.

Hvis jeg ikke hadde stukket innom Barneavdelinga og snakket med kjente, eller hvis ikke vakta hadde kjent meg igjen og slått av en prat så hadde denne korte gemyttlige samtalen vært det hyggeligste ved dagens bibliotekbesøk. Det skal liksom så lite til. Og så kom jeg jo til å tenke på alle gamlingene og unga etc etc på Tveita, Bokbussen, Barneavdelinga og alle andre steder jeg har vært på Deichman og siden på NLB. For noen av dem var denne personlige kontakten faktisk ganske viktig. ( Dette burde jeg kanskje komme tilbake til i en annen bloggpost en dag. )

Og kanskje DET er noe å bruke den tida som frigjøres ved det automatiske utlånet på. Altså å gå rundt og sørge for at publikum trives.

Og helt til slutt kan vi jo slippe til Nina Simone med Have we lost the human touch. (Bare overse det litt banale lysbildeprogrammet!)

(Nei, jeg blogger IKKE om hver gang jeg er på biblioteket. Bare nesten.)

Et litt - med trykk på litt - morsomt eksperiment

2011-11-14T13:30:00.009+01:00

Siden jeg ble litt nysgjerrig på Ungdommens kritikerpris-bøkene bestemte jeg meg for å reservere bøkene på Deichman. (Regner jo med at dette er av det ypperste av norske voksenbokforfattere i dag, selv om det bare er to av dem er blant de Bragenominerte. Men som alle veit; vurdering av litteratur er ingen eksakt vitenskap)

Som lista under antyder kan det ta litt tid før jeg får lest alle bøkene. Samme søren kan det være, uansett får jeg neppe tid til å lese alle i løpet av en lånetid på fire uker. (Tallet etter forlaget er mitt nummer i køen, men det skjønte dere sikkert. )

Ingvild H. Risøi: Historien om Fru Berg. Gyldendal Nr. 11, bibl. har 31 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 - 3 uker
Tomas Espedal: Imot naturen. Gyldendal Nr. 54, bibl. har 26 (0 på hylla) Ventetid:ca 3 måneder
Øyvind Rimbereid: Jimmen. Gyldendal Nr. 12, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca 12 måneder
Marit Eikemo: Samtale ventar. Samlaget Nr. 37, bibl. har 20 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 måneder
Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie. Aschehoug Nr. 09, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca
Ragnar Hovland: Stille natt. Samlaget Nr. 12, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca
Anders Bortne: Ismannen. Tiden, Kan hentes i dag (Biblioteket har 17)
Stig Sæterbakken: Gjennom natten. Cappelen Damm Nr. 04, bibl. har 20 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 - 3 uker

Så kan man jo bruke tid på å undre seg over eksemplartallene. Før Hovlands fanclubb begynner å rasle med sablene: det er kun første-eksemplaret som er kommet. At Samlaget er så treige med bokutgivelsene kan ikke Deichman lastes for. Regner også med at det etter hvert kommer flere eksempaler av Lindstrøms og Rimbereids bøker.

Ellers ser vi at det er Risøi som topper eksemplarlista, mens Espedal er den som har lengst venteliste. En liten eksemplarjustering hadde kanskje gjort seg.

Tilbake til eksperimentet hva nå det var igjen ... jo; nå skal jeg sjekke hvor lang tid det i VIRKELIGHETEN kan ta før jeg kan hente disse bøkene i biblioteket. (Majorstua filial) . Regner med at tida er beregnet på hele lånetida på fire uker, men som alle veit: biblioteklånere er en lunefull rase! (Og de verste er jo oss bibliotekarer.) Men regner i hvert fall med at alle skulle være lest innen kåringa som er første torsdag i mars, samme dag som Kritikerprisen.

PS: tallene er fra rundt kl 13.00 i dag.

PS 2: Røa filial: på grunn av de lite publikumsvennlige åpningstidene deres velger jeg å låne bøkene på Majorstua. Dumt for utlånsstatistikken deres, men thats life!

PS 3: Burde man lage litt leven av at det ypperste av den nyeste norske voksenlitteraturen er så lite tilgjengelig på biblioteket? Men fankern heller, les heller noe annet så lenge. En hver bok du ikke har lest er en ny bok. (Gammelt bibliotekarslagord). Eller glem alle bøkene og vent ett år. Regner med at de fleste er på hylla i enhver filial da. Litt mer slitt kanskje, men den litterære kvaliteten er uforandret.

Livet, døden o. l.

2011-11-13T16:38:00.010+01:00

Arne Berggren hadde sin storhetstid i på 1990-tallet. Han debuterte med ”Frøken brenner” i 1991. En ganske heftig sak fra skolemiljø. Underlig nok fikk han ikke debutantprisen for den boka ( stygge rykter påsto at lærerne i utvalget ikke likte den, men NB: dette er bare rykter! Glem det! Glem det!) I stedet var det Grete Haagenrud som fikk prisen for Sofie og Katrine ( En av de få gode barnebøker fra krigens dager basert på egne opplevelser. Selveste litteraturprisen gikk til Kysset som fikk snøen til å smelte av Tor Fretheim så heller ikke den avgjørelsen er det så mye å si på. ) Tilbake til Berggren: den aller beste boka er kanskje Stillemannen fra 1993. Seinere kom Kornetten som var første bok om Aldo Monrad, en riktig morsom bok fra korpslivet, så kom noen artige oppfølgere, men så blei vi liksom aldri kvitt fyren.

Daudinger som er første bok i serien Ute av tiden handler om spøkelser og allerede nå bør jeg vel si at denne bloggposten kan inneholde spoilere. Hovedpersonen er Steffen, 13 år, farens noe spesielle yrke er spøkelsesutdriver, moren er død. Med i handlinga er også en kriminalgåte; ei jente som forsvant på mystisk vis for noen år siden.

På grunn av farens noe spesielle yrke, som innebærer en del reising, har Steffen ingen venner - før altså... så ***SPOILER*** oppdager Steffen at også han kan se gjenferd og til slutt ***SPOILER*** havner han på den andre siden. (Er dette en ny trend i barnelitteraturen; den sømløse overgange mellom de levende og åndeverdenen? ) Ikke uvanlig for sjangeren handler det også om å hjelpe skinndøde over til den endelige hvile.

Dette er den første boka i en serie, i følge forlaget blir det også TV-serie (på NRK) til neste år.

Er dette skummelt? Hvem som skulle bli skremt av denne boka ( hvis nå det er hensikten og det pleier det jo å være i spøkelseslitteraturen) er jeg neimen ikke sikker på. Boka blir til tider i overkant forklarende og spøkelsesverdenen blir for alminneliggjort. Bokas sterkeste side er humoren. Dialogen mellom Steffen og hans nyvunne venn i åndeverdenen; en jevnaldrende gutt, er ganske morsom. Dette kan jo bli litt artig i TV-serien.

I et intervju i søndagens Aftenposten med tittelen ”Vil lage trøbbel for kirken med ny barnebok” sier forfatteren at boka er

"en liten hilsen til statskirken. I det ene øyeblikket feirer de allhelgensdag, men i virkeligheten tror de ikke på helgener eller at sjelen går videre etter døden. Jeg vil trøble det litt til for dem. Jeg vil gi dem mer motstand, og sette spørsmålstegn ved den lutherske liturgien.”

Så gjenstår det bare å se hvor mange norske fjortiser som vil melde overgang til den katolske kirke.

Det kan kanskje være naturlig å sammenlikne med årets bok av Hilde Hagerup, som jeg blogget om for en tid siden. Den var heller ikke direkte skummel, men som litteratur hever den seg noen hakk over Berggrens. Slik er det jo alltid. Alle bøker kan ikke være like gode. Det hadde da også tatt seg ut. Tenk bare på hvor vanskelig det da hadde vært å dele ut Nobelprisen eller en skarve Bragepris for den delen. Men der kom jeg jo helt ut på viddene igjen. Eller på skoddemyra for igjen å prøve å ro meg tilbake til spøkelsenes verden.

Den beste norske barneboka om gjenferder noensinne tror jeg forresten må være Bill og ei til av Sissel S Bjugn som dessverre døde tidligere i år. Den kom ut i 1985 og apropos den tidligere omtalte prisen (denne altså) kan man i hvert fall snakke om forbigåelse!

PS:
Kagge: Det derre nettstedet (www.dauinger.no ) som står bak på omslaget er ikke operativt! Men blir det kanskje i 2012. Den som lever får se.

PS 2: Hvis man går inn på www.dauinger.no kommer man faktisk hit! Og som ikke det er nok: dette firmaet har ”i mange år hatt Den norske kirke som kunde.” Skal ikke gjøre noe stort nummer av dette, men kanskje litt – med trykk på litt – morsomt.

PS 3: Da vil jeg heller anbefale den katolske kirkes helgenregister. Virkelig imponerende greier! I dag for eksempel feires disse helgenene. Intet mindre enn 19 i antall. Med utførlige biografier. Bare å velge og vrake!

PS 4: til slutt kan det jo passe å avslutte med en youtubevideo hvor min gode kollega og undertegnede slår et slag for spøkelseslitteraturen. OBS OBS: egner seg ikke for sarte sjeler!

What have they done to the rain

2011-11-12T17:14:00.006+01:00

Vi befinner oss i en ikke altfor fjern framtid hvor en mystisk sykdom har rammet nesten alt liv og vegetasjon. En far og hans to døtre, Nanna ( 12) og Fride (6) har holdt seg skjult i en bunker under sommerhuset i 5 (!) år. Dette for å unngå smitte og for å beskytte seg mot desperate medmennesker. Moren som var lege ble igjen i byen for å hjelpe de syke og siden har familien ikke hørt fra henne. I begynnelsen av boka er jentene blitt desperate etter å komme ut av bunkersen mens faren, som har prøvd å undervise jentene og å gi dem en så normal tilværelse som mulig, er blitt alvorlig syk. Ekstra dramatisk blir det når jentene oppdager hvor lite mat de har igjen.

Snart sender faren jentene av gårde til deres gamle hjem, angivelig for å finne livsviktige medisiner. Nanna må altså – hun som knapt har rodd en båt i hele sitt liv – komme seg over et vann og siden– etter å ha vært under jorda i 5 år – gå gjennom en død by med gud veit hvilke farer som lurer og finne leiligheten som ble forlatt for mer enn 5 år siden, da hun bare var 7 år gammel – og attpå til med en 6-åring på slep. Og hvor skal de i mellomtida få mat i fra? Så er det da også en usedvanlig handlekraftig jentunge vi har med å gjøre, kanskje på grensa til det troverdige vil noen si.

Boka heter Høsten og den er skrevet av Jan Henrik Nielsen som er debutant. Det er mer enn fristende å sammenlikne med Veien av Cormac McCarthy, som er en sterk post-apokalyptisk roman. I Høsten er alle grusomhetene unnagjort før handlinga i boka tar til. Muligens fordi forfatteren har tatt hensyn til målgruppa. Eller fordi han vil skrive en annen historie.

”Alle ble syke. Det var mange som gjorde stygge ting. Mange flyktet fra byen, men de hadde ikke mat, så de måtte dra tilbake igjen. Vi så det på tv. Folk var redde og desperate. Det var sånn i andre land også. Men en dag sluttet de å sende og radioen ble også stille. Etter hvert ble alt stille. s. 128”

Bokas sterke side er omsorgen, samholdet og nærheten mellom de to søstrene. Den yngste har aldri levd et normalt liv og det er rørende å lese om Frides undring og hvordan Nanna på Frides spørsmål prøver å forklare hvordan det var å ha venner og hvordan barn lekte sammen før katastrofen. Og hvordan det var å leve som familie i en leilighet uten å måtte gjemme seg. Kort sagt å leve et normalt liv.

Boka fikk meg til å tenke på En mor til sommeren av Patricia Maclachlan; (Hvor ble for resten den forfatteren av?) Moren i denne boka er død for flere år siden, og storesøster forteller til sin lillebror som ikke husker henne hvordan det var å ha en mamma. For oss som har levd en stund kan "Høsten" dessuten minne om den norske barnebokklassikeren Veien til Agra, som også handler om to søsken på en farefull ferd med en vanskelig oppgave. Også i den boka må den eldste beskytte den yngste.

Dessuten er boka spennende. Leseren deler virkelig jentenes redselen for hva som kan dukke opp av farer. Hva (for ikke å si hvem) skjuler seg bak neste sving? Jeg kan vel røpe at alt ender godt til slutt, noen kan kanskje si på grensa til det realistiske og vel så det, men skitt au. Dette er jo tross alt en barnebok. Boka er lett å lese og bør fenge mange.

Personlig er jeg dessuten mer enn begeistret for at forfatteren har latt oss slippe alle disse ekle mutasjonene og all annen faenskap typisk for sjangeren.

Så litt musikk. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på denne sangen, her med Marianne Faithful som gir en fin, litt barnslig tolking av sangen, litt i bokas ånd kan man si. Joan Baez er vel heller ikke til å unngå. Ikke dårlig dette heller.

En annen sang som Nannas omsorg for lillesøsteren uunngåelig gir assosiasjoner til er jo denne sangen. Opprinnelig var sangen skrevet for the Hollies men jeg tror vi heller velger Neil Diamond i dag.

PS; jeg er skikkelig fornøyd med å ha lært meg et nytt ord: post-apokalyptisk! Takk til Der JB som lærte meg forskjellen på dystopier og post-apokalypier.

PS 2: Denne boka lånte jeg på Røa på Deichman siden jeg hadde vært hjemme noen dager og ble akutt nysgjerrig etter at den samme JB hadde tipset meg om den. Samtidig tok jeg med meg noen andre bøker også. På Røa har de siden sist begynt med automatisk utlån. HELT fantastisk. Du legger bøkene i en bunke – likegyldig hvilken side opp. Du drar ditt fine røde Deichmankort, med illustrasjon av Lars Fiske, taster koden (som jeg heldigvis kom på sekundet før personalet måtte opprette en ny), trykker på en knapp (hvis jeg ikke husker feil) og så kan du VELGE om du vil ha kvittering eller på mail!!! Bra for publikum og fint for personalet som da kan bruke tida si på morsommere ting. Ikke alt med slike futuristiske greier som er av det onde gitt. For ikke å si dystopisk.

PS3 : Jeg lånte også noen bøker om festtaler, siden jeg må holde herrens tale på julebordet. Sant nok foregår det mye fælt i den dystopiske- eller post-apokalyptiske tida men der er det i hvert fall ingen som må holde herrenes tale!

PS4: Dette er bare den andre debutanten i år som gjør seg fortjent til labelen "Mulig debutantpris 2011" på denne bloggen. Da er det selvfølgelig denne prisen jeg sikter til.

Brageprisnominert murstein

2011-11-11T18:03:00.004+01:00

På grunn av avskrekkende tykkelse hadde jeg grudd meg litt for å lese Aarons maskin av Sverre Knudsen, men da boka ble nominert til Brageprisen blei jeg jo litt nysgjerrig!

De som er med:

Vi tar barna først; Aaron, 12 år, nyinnflyttet i Libercasa i Liberville, grei gutt som siden viser seg å ha spesielle evner; han har velutviklede sensitive egenskaper og utmerker seg dessuten med helt spesielle dataspillferdigheter,
Gina, vakker, arrogant, men tar til slutt skeia i annen hånd og samarbeider med Aaron, men nå foregriper jeg kanskje litt,
Georg, sleip,
William, fri og opprørsk,
Tvillingene Ai og Ia, skarpe, nysgjerrige, og sammen med Aaron oppdager de mye fælt,
Arons far, jobber i Liberville, hvorfor får han ikke komme hjem?
Mamma, filmskuespiller, temmelig naiv og overfladisk,
Libermal, nå gammel og særdeles gretten mann, engasjerer Aaron til å hjelpe seg, grunnlegger av hele Libercorp - selskapet sammen med
Strøm, vaktmester og dyrepasser, Zen-buddist, ikke lenger fornøyd med utviklinga av selskapet,
Fredrik Mann, styreformann og økonomidirektør, slem,
Jonathan Mann, Georgs far, også slem,
Dolores, daglig leder, fæl,
Soldater,
Diverse dyr
Etc

Sentralt i handlinga maskiner som kan gjøre mennesker 100 % gode og flere personer teleporteres, konverteres, reverseres etter alle kunstens regler. Som dere sikkert skjønner er dette en framtidsdystopi. Personene og replikkene er litt ”skrudd” i forhold til virkeligheten, antakelig tilsiktet.

Det kapitalistiske systemet hvor markedskreftene rår får også sitt pass påskrevet og det er det jo ikke vanskelig å bifalle. Om det dermed er riktig å kalle boka en politisk roman slik barnebokkritikk.no gjør er jeg derimot ikke så sikker på.

Jeg vil vel heller si at det er en etisk roman :

hva ER egentlig godhet?
Kan mennesket være bare godt,
Har mennesket frie valg?
Hva er gode egenskaper hos mennesket, og hvilke er dårlige?
Hva er viktigst
Etc

Boka minner jo ikke så rent lite om Barneregjeringen av Aleksander Melli som kom ut for noen år siden. Tidligere omtalt her. Også denne en framtidsdystopi, også her 12-åring som hovedperson, også denne boka fryktelig lang. Faktisk enda 100 sider tykkere enn Aarons maskin.

Begge bøkene er blitt nominert til prestisjefylte priser, Mellis ble nominert til Kriktikerprisen hvis jeg ikke tar helt feil, og Knudsens er som kjent Brageprisnominert.

Boka er velskrevet og har en del spenningstopper og (heldigvis) humor. Men jeg MÅ komme med min vanlige innvending; dette blir jo temmelig drøye saker da! 505 sider ER fryktelig langt! Til tider blir det litt mye gjentakelser. Det kan virke som forfatteren har vært redd for at budskapet ikke skal komme klart nok fram for unge lesere. En fin ting er at jentene inntar helterollene, det er de som er de mest tekniske og mest uunnværlige.

Så litt om slutten ****SPOILER****: når unga ( hvis da dette er en barnebok og det vil jeg hevde at det er selv om forlaget påstår noe annet) har slept seg gjennom over 500 sider og det endelig ser ut til å ****SPOILER**** løse seg for våre helter synes jeg at den kuvendinga som gjøres på de siste sidene var unødvendig. Ja ja, skrevet er skrevet og trykt er trykt. Så for å gjøre et litt billig poeng på forfatterens fortid som punker: Ingen vei tilbake!

PS: Barnebokkritikk.no antyder at det etter hvert skal komme flere bind. Jeg har satt mine argusøyne på og saumfart boka men finner ingen ting om at dette skal være starten på en serie. Ei heller på websida.

SISTE SISTE: Synne har gjort meg oppmerksom på at Aaron er nærmere 15. (S. 18) Så hvor jeg har det fra at han er 12 veit jeg jammenmeg ikke.

Ut med vampyrer inn med engler

2011-11-09T19:39:00.009+01:00

Som de fleste sikkert har fått med seg, en uendelig skare engler er i ferd med å erobre ungdomslitteraturen. Men det er jo ikke akkurat glansbildeengler vi snakker om. Nei, dette er engler av en helt annen kaliber.

I Dødsengler av Steffen R. M. Sørum handler det om noen ganske brutale engler på jakt etter jordiske personer med ekstremt fysisk styrke og andre helt spesielle egenskaper som disse englene trenger for å tilintetgjøre verden. Denne styrken er frembrakt av fremmede krefter og blir bare aktivisert når altså disse englene er i nærheten. Og jeg skal si det går hardt for seg, boka er tettpakka av action! Hvori opptatt en god dose ”dommedagsmytologi”. Dette handler nok en gang om kampen mellom det gode og det onde altså, og å redde jorda mot all verdens faenskap.

Heltene er :

Mikkel, savner mor ( som er død), dårlig forhold til faren, "tvangsflyttet" til bygda, god i skating, oppdager at han har plutselig ervervede superkrefter
Ida, bor på samme sted, datter av en profilert scater (eller var det snowboarder?) skikkelig tøff, stedet heter forresten Kvengedal, litt googling tyder på at dette ikke er noe virkelig sted, men en roman av Rolf Sagen har faktisk Kvengedal som tittel, tilfeldig eller ikke, i Oslo bor
Peder, overklassegutt,
og Noor, iransk opprinnelse, karateekspert, full av sinne. Også innehaver av superkrefter
Lucian, en hologramfigur fra framtida
Alfred, tidligere frontkjemper
Hein IT-nerd

Typisk for sjangeren er dette mer typer enn inngående personbeskrivelser. Boka har en imponerende utspekulert intrige, men kanskje forfatteren er litt bekymra for at de unge leserne ikke skal få med seg alt? Det er en del gjentakelser og noen ganger kan det hele bli litt pratsomt og omstendelig. Jeg tror nok at et og annet avsnitt med fordel kunne ha vært kutta.

Dette er første bok i en serie.

Fallen Engel av Becca Fitzpatrick er en kjærlighetsroman, også denne med mye action. Den har opplagte likheter med Twilight, men i motsetning til den milde og snille Edward i Twiligtserien er den mannlige helten i ”Fallen engel” , Patch, en mer lunefull type. Men utseendet er det ikke noe å si på:

Mørke krøller
Veldefinert kropp (OMG)
Brede, avslappede skuldre (OMG)
Kledd i sort T-skjorte og smale jeans. (OMG igjen!)
Etc

Hva han egentlig ser i bokas jegforteller Nora, 16 år, er ikke så lett å forstå, for hun er beskrevet som en ganske uinteressant person, skoleflink og mest interessert i shopping. Handlinga er nok en gang fra high school-miljø, og som vanlig er bitchen og leder av cheerlaget på plass, denne gangen heter hun Marcie. Den eneste som bidrar med litt kjærkommen humor er Noras bestevenninne, den litt ( neppe noen overraskelse) lubne Vee.

I følge forlagsreklamen er dette ”mørkt, romantisk, mystisk og forførende” . Også i denne boka er det en ganske finurlig intrige, med erkeengler, skytsengler, halvengler, dødelige og udødelige i skjønn forening. Boka er solgt til over 40 land og fortsettelse følger neste år. Dermed er vi advart!

Aprops engler varter også Jon Ewo opp med engler i år. Hovedpersonen er en litt småfrekk laid back skikkelse ikke uten sjarme. Men denne boka har jeg ikke lest ferdig ennå, siden jeg ble skikkelig nysgjerrig på den bragenominerte Aarons maskin av Sverre Knudsen og proiriterte å lese den først.

Til slutt - hva pokker er gæernt med de gode gammeldagse englene, da?

Her slår B B King med solid følge et slag for de søte små englene. Men så er vel ikke han så oppdatert på nye trender i ungdomslitteraturen heller.

Ord for dagen

2011-11-07T13:10:00.004+01:00

ADVARSEL: denne frarådes musikalsk overfølesomme!

Nu vill jag ha medisin med detsamma jag vill bli glad etc etc

Girl Power

2011-11-03T20:19:00.004+01:00

Skitten snø av Mahmona Khan handler i korthet om fire venninner i øvre tenårene - hvorav to utsatt for voldtekt og siden utpressing. Å gå til politiet er utelukket fordi de er redde for de konsekvenser som da følger. Derfor bestemmer de seg for å ta saken i egne hender. Tre av jentene har pakistansk opprinnelse og en etnisk norsk.

Bokas styrke er det sterke fellesskapet og solidariteten mellom disse jentene. Boka gir også et interessant innblikk i det pakistanske miljøet og siden forfatteren selv har pakistansk opprinnelse er det all grunn til å anta at hun gir et troverdig bilde. Boka kommer også inn på tvangsekteskap uten å lage sensasjonsmakeri, samtidig som det kommer klart fram hva forfatteren selv mener. Foreldrene er skildret med varme selv om holdningene hos de fleste av dem er noe gammeldagse. Dette er en befriende motvekt til medias noe ensidige skildring av muslimske foreldre.

Regner med at dette kommer til å fenge, boka har godt driv og til tider spennende. Så KAN man jo diskutere den løsningen disse jentene velger, som er et godt stykke hinsides juridiske og moralske loven.

Rent skjønnlitterært er dette ikke direkte virtuost men så er det jo først og fremst journalist som er denne forfatterens yrke. Det er også all grunn til å ønske velkommen til en ungdomsbok fra det pakistanske miljøet i Norge. (Så vidt jeg husker er denne den første siden Pakkis som kom ut første gang i 1986.) Og attpå til med sterke jenteskikkelser. Pakistanske menn blir derimot ikke så smigrende beskrevet.

”Pakistanske menn hadde en innebygd defekt, tenkte hun. Gammel eller stygg, stor eller liten, kjekk eller stygg – de bare måtte glane.” S 55

Det er fra sine egne man skal ha det!

Til slutt litt musikk. La oss høre på Afreen afreen med Nusrat Fateh Ali Khan. I følge boka en kjærlighetssang og hyllest til kvinners skjønnhet. Uansett; heftige greier

Rapport fra sykeleiet

2011-11-01T16:05:00.005+01:00

Så ligger man her med forkjølelse og macbooken i fanget og følger med på hva som skjer der ute i den store verden via nettet. Dagens høydepunkt var Brageprisnomineringene kl. 12.00. Begivenheten hele nasjonen – i hvert fall den mer boklige delen – hadde venta på i ukevis. Sammen med resten av facebookrøkla hang jeg på Brages facebooksider for å følge med. Men ingen oppdateringer der i gården gitt! Før alle hadde fått greie på det fra annet hold. For eksemepel via @Bokdamas kortfattede twitring med 140 tegn til rådighet. Men det var Blabladet som var først ute med de mer fullstendige opplysninger. Om enn med litt spekulativ vinkling typisk for denne avisa.

Til slutt fikk Brage endelig tatt seg sammen og oppdatert nettsida si, så da ble alle glade. Og gladest av alle blei jo de som ble nominert og ikke å forglemme forlagene. Regner med at noen har hatt sjampisen i kjøleskapet en stund.

I klassen for barn og ungdomslitteratur ble disse nominert, og jeg må – nær sagt som vanlig - med skam bekjenne at jeg bare har lest to av dem:

Bjørn Arild Ersland og Hilde Kramer (ill.): «Gjøken». Dette er en glimrende gjennomillustrert fagbok for barn om nettopp gjøken. Vi gratulerer det lille forlaget mangschou med nomineringen og håper på pris.
Sverre Knudsen: «Arons maskin»; en murstein på over 500 side, har jeg ikke drista meg til å gå løs på enda, men må vel til pers. Morsomt at denne forfatteren kommer litt mer fram i lyset.
Sunniva Relling Berg: «Utfor» har jeg nettopp lest. En glimrende debutant. Men kanskje ikke helt på Brageprisnivå?
Inga Sætre: «Fallteknikk» er en ren tegneserie og derfor utenfor ”mitt” bord. Dårlig unskyldning. Sikkert vel verdt å lese.

Og så kan jeg vel nok en gang benytte anledningen til å si noe om det meningsløse i å putte flere ( denne gangen tre) sjangere i en og samme klasse.

Ellers kunne jeg jo ha sagt ett eller annet om hva jeg mener om hele Brageprisen, og er det ikke andre priser som er viktigere, både når det gjelder barne- og ungdoms og voksenbøker men skitt au! Morro er det nå likevel.

Kan kanskje også benytte anledningen til å skryte av at jeg er av de heldige som har fått gratis billett til selve utdelinga den 24 november. Så så fremt halsdævelskapen gir seg og jeg finner noe å ha på meg blir det kanskje enda en bloggpost (med bilder i fire farger) angående denne begivenheten. Dette under forutsetning at jeg gidder.

Til slutt kan vi jo høre på tradlåta The Cuckoo is a pretty bird med Clarence Ashley for å feire at boka om den litt uglesette (ha ha morsomt ordspill, dere fikk vel med dere den håper jeg) gjøken er blitt nominert. Og hvis noen Donovanfans sutrer nå; vær så god! Og her har vi jammenmeg et opptak med Big Brother & The Holding Company også! Bra saker, hva!

PS: At jeg ligger med macbooken i fanget er fake. Jeg bruke den stasjonære. Derfor: på høy tid og komme seg tilbake under pleddet hvor jeg leser en ikkebrageprisnominert bok.

Ytterst ude på den nøgne ø

2011-11-01T14:39:00.004+01:00

Vi møter Lea, ungdomsskoleelev, mer enn normalt interessert i naturfaglige temaer, med andre ord nerd. Ikke på denne måten man gjør seg populær i ungdomsgruppa. Hun flytter til et nytt sted fordi hun blir utsatt for mobbing og foreldrene vil gi henne en ny sjanse.

”Du skal sjå du får mange venner. For det er ikkje deg det er noko gale med” .

Mobbing er da også et sentralt tema i denne boka;

Hvordan bryte en uheldig trend
Hvem har og bør ta ansvar
Går det an å bryte et klassehierarki
Redsel for å bli frosset ut
Å velge den som blir mobbet foran det trygge fellesskapet
Og andre moralske spørsmål vedrørende temaet.

De mest sentrale personer i tillegg til Lea er

Jonas, jevnaldrende med Lea. Utestengt fra fellesskapet – og utsatt for til dels grov mobbing,
Mats, et par år eldre, noe brutal
og Mia, Mats søster – utsatt for typisk ”jentemobbing”

Noe har hendt før Lea kom til stedet men hva.

Alle har hver sin versjon og hvem kan hun stole på?
Hvorfor vil ikke Jonas og Mats ha noe med hverandre å gjøre - trass i Leas bestrebelser på å forene dem?
Hvorfor avviser Jonas Leas forsøk på å hjelpe ham.

Boka heter for resten Utfor av Sunniva Relling Berg. Man tar seg jo i å lure på om den unge forfatteren kommer i mål med alle de løse trådene men det synes jeg hun gjør. I det hele tatt er dette en usedvanlig godt skrevet debutbok med mye nerve, indre spenning og sårhet. Ett eksempel er Leas fornemmelse av foreldrenes uro for at hun ikke skal bli som alle andre. Forfatteren er også nominert til Brageprisen klassen barn og ungdom. Ikke dårlig for en debutant.

Jeg har vel før vært inne på at mange av Samlagets ungdomsbøker ( orsak, no gløymde eg jo heilt å skrive på nynorsk, men litt seint å byrja no) beskriver bygda som et litt trist sted, så også denne. Så noen pris fra Norsk Bygdeungdomslag vanker det nok ikke på denne boka. Samlagets konsulenter bør skjerpe seg snart eller skal hele bygdenoreg avfolkes først?

Så over til de mindre vesentlige ting: Jeg lurte også litt på hvor disse begivenheter finner sted og måtte selvfølgelig google.
Hvis jeg googler Ytsteøya får jeg to treff. Den ene for selve boka og den andre en pdf-fil for ”Forvaltningsplan for Raudøya naturreservat og landskapsområde”. Hvis det er denne øya det siktes til er vi i Møre og Romsdal. Google foreslår også Ytstøy. Nå er vel ikke Ytstøya et direkte pregnant navn, regner med at det finnes flere øyer med dette navnet. Andre varianter kan være Ytreøya etc.

Og – apropos ungdomsfester. Finnes det noen skildringer av HYGGELIGE (beklager det litt tantete uttrykket) fester i ungdomslitteraturen uten all den derre sexen og hemmingsløs alkoholforbruk?

Og apropos det siste: dette er muligens noe ungdommen MÅ gjennom før de er klare for mer voksne fester. Som julebord og annet moro.

Litt fantasy igjen

2011-10-26T18:28:00.004+02:00

I denne bloggposten etterlyste jeg franske barnebøker og da gjorde Synne meg oppmerksom på Tobie Lolness av Timothee de Fombelle (Fortellerforlaget). (Nå MÅ jeg skjerpe meg og følge litt bedre med på utgivelser fra småforlagene!) Boka har fått oversetterstøtte og er spredt rundt til bibliotek i det ganske land.

Fantasyverdenen denne gangen er et eiketre, hvor innbyggerne er bitte små, bare noen millimterer høye. Helten er Tobie, foreldrene er tatt til fange, og den unge mann er blitt helt alene i verden. Hans prosjekt er å redde foreldrene fra et godt voktet fangenskap samtidig som han blir jaget av makthaverne og kan egentlig ikke stole på noen.

Årsaken til elendigheten er at faren er vitenskapsmann, og sitter på hemmeligheten til en oppfinnelse han ikke vil røpe fordi denne vil ødelegge kilden til treets liv. Handlinga har som dere sikkert da skjønner et miljøbudskap. Et annet tema er fremmedfrykt. Utenfor treet lever gressfolket og om dem verserer det rykter. Skurken er Jo Mitch og hans kumpaner som undertrykker befolkningen og i det hele tatt lager mye dævelskap.

Handlinga hopper en del fram og tilbake i tid, noe som kan være krevende for de mer utrenede lesere. Jeg regner meg vel egentlig ikke blant dem men syntes nok at dette var omstendelige greier og kanskje litt langdrygt.

Fortellingen mangler liksom litt ... ja hvordan skal jeg uttrykke det; ”gnist”? Persongalleriet er stort, og kanskje kunne forfatteren ha gjort litt mer ut av personskildringene.

Etter 310 sider har vår venn enda ikke funnet foreldrene, hans kjære Elisha er borte, men får regne med at alt ordner seg i ett av de neste bindene.

Jeg har jo nettopp laget litt leven av det å oversette fra fransk, og også for denne boka skurrer det litt her og der, men ikke så ille som i en oversettelse jeg nettopp har omtalt. For alt jeg veit kan det jo også ha vært et poeng og beholde språket litt ”franskaktig”?

Boka er oversatt til 26 språk så noen må ha sett store ting i denne boka. Og alt som bryter den angloamerikanske dominansen i fantasylitteraturen bør jo være velkomment. Synne har også lest den og hun var mer begeistret enn meg.

Kanskje vi kan ta med et bilde av et eiketre. Dette er stjålet fra wikipedia. Av treets størrelse og omfang kan man godt skjønne at forfatteren har latt seg inspirere til å bruke akkurat denne tresorten som fantasyunivers.

Mens humor er noe fraværende i de Fombelles bok er det desto mer i Skyggene av Jacqueline West. Dette er også en bok i fantasy- leia, i tillegg med grøsserelementer.

Olivia 11, flytter inn i et gammelt hus hvor man snart skjønner at det skjer en del mystiske ting. Foreldrene er akademikere og veldig opptatt av sitt fag, og lille Olivia blir overlatt mye til seg selv. På grunn av stadig flytting har hun heller ingen venner og har alltid følt seg utenfor. ”Noen” i huset betrakter henne og ønsker å bli kvitt denne nye familien. Tatt i betraktning et litt forsiktig ytre må man si at hun viser et imponerende mot.

Huset er fullt av malerier som det viser seg er forheksede, og hvor Olivia ved hjelp av magiske briller kan gå inn og ut. Sentralt i handlinga er tre snakkende katter (noen riktig artige typer) og Morton, en gutt hun finner i et av maleriene, også en artig kar, og hvis skjebne vi etter hvert får vite nærmere om.

Boka er stinn av action og til tider litt vel heseblesende etter min smak. Bokas styrke er humoren, som det dessverre er så alt for lite av i fantasylitteraturen.

Dette skal være første bind i en serie, men i motsetning til Tobie Lolness er denne boka mer avsluttet.

Neste gang: tid for litt sosialrealisme. Kanskje til og med fra en av landets utallige øyer. Bygda altså.

Og så tar vi en sang... eller?

2011-10-22T20:33:00.005+02:00

Da vi sto på Rådhusplassen mandagen etter 22/7 skulle vi synge Kringsatt av fiender av Nordahl Grieg. En sang som jeg regner med ikke var så altfor langt framme i bevisstheten hos de fleste av oss –før 22/7. Men den kvelden på Rådhusplassen hadde vi fått utdelt teksten og sto klare. Herborg Kråkevik skulle være forsanger, men med all respekt; forsang er ikke hennes sterke side. Her et klipp fra Youtube som viser hvordan forsamlinga likevel gjør et tappert forsøk på å følge hennes noe høye toneleie. Før dette var det flere spontane men spede forsøk på å synge Ja vi elsker. Her enda et Youtubeklipp som viser et av disse. Nei da, jeg veit det, Rosetoget (som ikke ble noe tog grunnet den enorme folkemengden) var ikke ment som noe allsangarrangement. Men her sto vi altså samlet, med et stort behov for å komme sammen og for å markere en av de verste hendelser i vårt land siden ... ja egentlig siden når? I et desperat forsøk på å markere avsky mot det helt uforståelige. Og så hadde vi INGEN felles sanger. Andre enn "Ja vi elsker."

Her et fotografi tatt fra midt på rådhusplassen.

En nasjon som ikke har felles sanger når vi trenger det som mest er i sannhet en fattig nasjon!

SANGSKATTEN
Jeg hørte en gang om noen nordmenn som var på pub i utlandet. De satt sammen med mennesker fra flere land og alle sang sine sanger etter tur. Så var det nordmennenes tur og resten kan dere jo bare tenke dere. Triste greier!

Da jeg hadde et lærervikariat på ei lita øy i Troms helt i begynnelsen av 70 – åra hadde jeg feilberegna tida litt den første skoledagen. Det vil si at jeg – urutinert som jeg var – ikke hadde nok program. Da jeg litt lettere desperat spurte elevene hva vi skulle finne på nå forslo de at ”vi kan jo søng”. Og ”søng” gjorde de; den ene sangen etter den aldre! Unisont og med stor iver. Dette er altså for snart 40 år siden. Kunne neppe ha skjedd i dag.

Å SYNGE I KOR
Da Carl Høgset startet ”Alle kan synge” – koret vinteren 2002 var køen lang utenfor Foss videregående skole. Behovet var stort og umettelig blant ”kråkesangerne” og salen ble stapp full! Man var villig til å betale en ganske stiv pris for å delta. Det var et pluss for selvfølelsen å sette seg på sykkelen på vei til korøvelse. Jeg! På korøvelse! Jeg, som hadde falt igjennom i ethvert annet kor. Da tenkte jeg på moren i Juleoratoriet av GöranTunström som kolliderte mot ei ku (!) og døde da HUN syklet til korøvelse. Heldigvis svært få kyr mellom Holmen og Grünerløkka. Desto mer biler. Jeg tråkka på som et råskinn for å rekke fram tidsnok! Jeg var uovervinnelig! Jeg skulle jo på korøvelse for pokker! Etter hver øvelse var jeg så oppstemt at jeg sang hele veien hjem. Godt skjult av høstmørket.

SANG I LITTERATUREN

I pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery møter vi den 12 år gamle overintellektuelle Paloma som har bestemt seg for å begå selvmord på grunn av livets meningsløshet. Det er noen fine avsnitt i denne boka som forteller om hvordan den noe depressive Paloma får et løft hver gang hun synger i kor.

Firebindsserien om predikanten Samuel og hans familie av den svenske forfatteren Sven Delblanc (dette er virkelig triste bøker basert på forfatterens egen slektshistorie) handler om Samuel (og siden hans etterkommere) som etter å ha blitt utdannet til predikant i Amerika kommer tilbake til Sverige hvor han ikke blir anerkjent og lever et fattig og trist liv. En kveld da han kommer hjem etter en heller ydmykende opplevelse begynner familien å synge alle salmer de kan (og det er ikke så få) for å finne trøst. Det er da en av døtrene sier at ”vi har i hvert fall en vakker utsikt”, en replikk som blir et mantra i en seinere bok i serien.

Den siste Viking av Johan Bojer (en klassiker som også varmt kan anbefales) handler om fiskere som reiser fra Trøndelag til Lofoten. Handlinga er fra slutten av 1800 – tallet og livet var virkelig hardt. Endelig framme etter mye slit oppdager de at det er svart hav. Det finnes ikke fisk. I kirka står presten og er smertelig klar over at det ikke er på grunn av gudstjenesten fiskerne fyller kirka. Men for sammen å synge ut sin desperasjon og fortvilelse. Her er det ikke bare spredte tilløp til sang! Flere av fiskerne deltar i kor hjemme og alle stemmer i for ... ja for full musikk.

ARBEIDERSANGER
I denne scenen fra filmen 1900 kan vi se streikende landarbeidere (med kvinnene i spissen) synger kampsanger for å samle mot til å stoppe marsjerende soldater .

Under nyradikaliseringa i 70 – åra kom de gamle arbeidersangene til verdighet igjen, også nye politiske sanger kom til, og det ene røde koret etter det andre dukket opp som paddehatter. Og på politiske møter og samlinger sang vi. Med den stemmen vi hadde. Var’e så nøye?

VISEBØLGEN
Vi som har levd en stund husker også hvordan interessen for viser ( og lyrikk) vokste fram i 70 – åra, med vise- og lyrikkfestivalen i Haugesund som det store høydepunktet. Og viseklubber dukka opp i hver en krok og avkrok. Også på Dikemark hvor jeg jobbet et år som pleiemedhjelper i midten av 70 – tallet var det viseklubb. Den het Flottagitt og personalet hadde selv pusset opp lokalene. Møblementet var utgåtte gamle halmmadrasser. Noen var forsangere og bermen ( deriblant meg) sang med for full hals. Siden har jeg tenkt at dette var rein terapi uten at jeg kan si noe om vår mentale tilstand hadde blitt verre uten. Men i hvert fall hadde vi ikke vondt av det. I åttiåra var det ikke så kult med visesang lenger, da var parolen "skyt alle koselige visesangere” og nå er sangen overlatt til ”proffer” eller wannabe –er. Vi andre er redusert til konsumenter.

ALLSANG
Og hvor blei det av allsangen? Borte vekk. Bortsett fra på TV. Kanskje bedre enn ingenting. Så, til slutt: for ikke å falle fullstendig sammen i sangløs depresjon så kan vi ju sluta med att sjunga en litet poppig melodi!

Ung i dag

2011-10-18T21:25:00.004+02:00

Gyldig fravær av Harald Roseløw Eeg er forfatterens første ungdomsbok siden 2006. Fem ungdommer sitter på T-banen, så sprenges en bombe, og de blir overlatt til seg selv og må tross i alle ulikheter samarbeide for å overleve. En spennende tema som denne forfatteren – ikke overraskende - får mye ut av. Ikke helt unaturlig får man assosiasjoner til visse begivenheter i sommer, men i følge dette intervjuet ble manuset levert før 22/ 7 .

Min favoritt blant Rosenløw Eegs bøker er fremdeles Vrengt, boka om de ungdommene i disco- kula, og som i denne er heller ikke ungdommene i "Gyldig fravær" helt A- 4. Vi møter

Anjo, som er blitt interessert i islam,
Bruno, tagger, har blant annet laget en tag på T-banen til ære for Anjo,
Sherpa, som blir presset/ lurt av sin bror til å drive med langing
Ida, skoleflink og sliter med tvangshandlinger,
Og Albert, statsministerens sønn, egentlig ganske ufordragelig.

Litt tilbake til Vrengt igjen; på slutten av denne boka skildres et sterkt møte mellom (dette noe fritt etter hukommelsen) jeg-personen og en autistisk gutt. Hovedpersonen klarer ved et mirakel å oppnå en slags kontakt med denne helt lukkede personen. Også i ”Gyldig fravær” finner man noen fine "magiske" møter mellom to personer.

Ellers kan man trygt si at forfatteren beveger seg en del utenfor det virkelige liv, slik som den noe selsomme forsamlinga ungdommene møter nede i undergrunnen. En av disse, en eldre dame, kalles Valkyrie, muligens fordi handlinga er under Valkyrie plass? Eller siktes det til Valkyriene i norrøn mytologi?

Til tider intens lesning, men synes noen ganger forfatteren trekker litt store veksler på leserens tålmodighet og kunne kanskje ha kutta litt. Den forrige ungdomsboka av Harald Rosenløw Eeg, Alt annet en pensum, syntes jeg var til overmål svart til ungdomsbok å være, mens denne er – tross i den ganske dystre stemninga - mer optimistisk. Som forfatteren selv sier i intervjuet:

”Når en ekstremsituasjoner oppstår, hentes det fine i det unge mennesket frem. Ikke frykten, men savnet, sårbarheten og standhaftigheten som oppstår når det som ligger bak fasaden avdekkes. Det har vi sett etter 22. juli, og det er det mitt prosjekt har dreiet seg om”.

Årets bok har også en lykkelig slutt – hvis jeg har skjønt slutten riktig

Mens Rosenløw Eegs bok beveger seg i crossoverlandet mellom ungdoms- og voksenbøker er det helt klart at Arne Garvang skriver for yngre lesere. Styrken ved Muffe 4 ( som altså er den fjerde boka om Muffe og den andre jeg leser om denne evige tenåringen) er språket og den lune fortellerstemmen. Jegfortelleren Muffe framstår som en fornuftig og trivelig kar og boka har mye humor. Temaene er kjærlighetstrøbbel, litt familieproblemer ( mor og far skilt og far med nye dame), og narkotika. Muffe møter Line, overklassejenta som bor på 320 kvadratmeter i Skovveien på Frogner og som har havnet på kjøret og gjennom henne konfronteres han med de harde sider av livet. Slutten tipper nok litt over på troverdighetssida, men hensikten fra forfatterens side er utvilsomt den beste, å gi ungdommen troen på godheten. Handlinga i denne finner - bortsett fra i Oslo og en snartur til København - i hovedsak sted i Drammen. Derfor kan vi jo i all beskjedenhet avslutte med denne billedreportasje fra Drammen.

Ækksjn! Ækksjn!

2011-10-11T21:32:00.007+02:00

Spille død av Tim Bowler er første bok i spenningsserien Blade. Hovedpersonen er en streetwise gutt på 14 år. Vi får ikke vite alt om ham i denne boka men det er ikke tvil om at han har vært gjennom mye fælt og er tvunget til å leve en tilværelse på utsida av samfunnet.

Han er en ensom ulv, ”god med kniven” og takler de fleste situasjoner. Dette er en brutal og klaustrofobisk verden, hvor man ikke kan stole på noen og farer lurer bak hver en krok. Innimellom er den virkelig så ”vanvittig spennende” som det påståes i forlagsomtalen. Regner med at boka skulle være midt i blinken for utålmodige lesere siden det skjer noe absolutt hele tida. Så dette er serien alle formidlere av litteratur for ungdom vil trykke til sitt bryst, endelig noe man kan tilby disse gutta som etc etc etc for å få dem til å lese og pricethelordoghallelujah! Bøkene er på rundt 150 sider, luft på sidene og skikkelig tøfft omslag! Billige er de også!

Forfatteren har fått Carnegiemedaljen, riktig nok for en annen bok. Boka er skrevet som en jegfortelling og hovedpersonen ( altså Blade) henvender seg direkte til leseren. Som blir kalt ”snokeren”. Litt uvanlig grep, men det fungerer. Forfatteren vil også slå et slag for litteratur og lesning. Blades favorittbøker er Skatten på sjørøverøya og av alle ting Det suser i sivet.

Det skal ganske mye til for at jeg skal synes at en spenningsbok egentlig ER spennende. Så hva var det med denne boka som fenget meg? Kanskje at man faktisk fikk sympati for personen, selv om ikke personskildringa går så veldig i dybden. Forfatteren får godt fram utryggheten og uvissheten – det ER noen utenfor og du veit hva slags folk det dreier seg om - og hva de er i stand til å gjøre - og hva skjer når hovedpersonen går inn i den leiligheten etc. Persongalleriet består av noen riktig eklinger av den typen du helst vil gå store omveier rundt.

Mens Blade skildrer en realistisk verden du riktig nok er glad du ikke er en del av finner handlinga i Blodrød vei av Moira Young sted i fantasyverdenen.

”Med høyt tempo, unike karakterer og en historie så spennende at man mister pusten, er «Blodrød vei» på samme tid en gripende, apokalyptisk dystopi og en uforglemmelig kjærlighetshistorie.”

Her skjer det mye – hele tida – men hvor ”uforglemmelig” denne kjærlighetshistorien er kan kanskje diskuteres. Og jeg ble vel heller ikke så ”rystet og beveget” som reklamen lover.

Tida er en eller annen gang etter ”knusertida” – som altså var vår tid - og boka skildrer en uttørket verden hvor det fremdeles finnes rester av for lengst ødelagt bebyggelse. En verden ikke fullt så utrøstelig dyster som Veien av Cormac McCarthy (som er en av det utall forfattere mange mener burde fått Nobelprisen men akkurat DER er han jo i godt selskap da ) men likevel med nok farer som truer våre helter.

De som er med:

Saba, vakker, med imponerende mot og fightervilje, mister sin
tvillingbror, Hugh, også vakker og sterk. Han blir tatt til fange av ”tontonger”, skikkelig onde altså, disse styres av en den enda ondere kongen, og planen er at Hugh skal .... nei glem det, ingen spoilere herigården, men Saba må altså foreta en lengre – og farefull - reise for å redde sin bror, på ingen måte noen enkel oppgave, og dessuten må vi heller ikke glemme
den litt plagsomme, men også beintøffe lillesøstra Emmi.
Andre medvirkende er
Jack, også sterk, vakker og med en rekke andre dyder, som altså Saba motstrebende blir etc etc..., får de hverandre til slutt mon tro, hm hm,
De frie haukene, et kvinnefellesskap bestående av beintøffe kvinner fit for fight,
Ike, en litt rufsete fyr, tøff og hard men god på bunnen.
Kan kanskje ta med kråka Nero også, et nyttig dyr.

En helt grei bok i sjangeren, heldigvis med litt humor, men personene blir temmelig ”nåtids” og replikkene er som tatt rett fra amerikanske underholdningsfilmer. Nok en framtidsdystopi altså og ... ja, tenkte jeg det ikke ... den første av planlagte tre bind.

Dagen derpå

2011-10-07T15:18:00.006+02:00

VAR det riktig å gi Nobelprisen til Tranströmer eller BURDE noen andre ha fått den, ER det gæernt å gi nobelprisen til en svenske eller burde svenskene for alltid være diskvalifisert fordi de er svenske, og VAR ikke Tranströmer for gammel, BURDE det ha vært en øvre aldersgrense og kanskje en nedre også for den delen ellers hadde vel det vært gæernt også, hvis noen som var FOR ung fikk den altså, og BURDE en europeer få nobelprisen i det hele tatt, for ikke å snakke om AMERIKANERNE, BURDE ikke nobelkommiteen snart slutte å gi prisen til noen på den vestlige halvkule overhode, BURDE den ikke snart ha gått til en afrikaner, asiater eller en australier for den delen, såfremt han ikke hadde vært for gammel da, eller HAN du liksom, BURDE ikke nobelkomiteen snart slutte å gi nobelprisen til menn i det hele tatt og heller slippe kvinnene til, bare de ikke er for gamle, er europeere, amerikanere, eller hvite! Og i hvert fall IKKE hvis de burde ha fått den før! Og når skal Bob Dylan få den og når skal Philop Roth få den for ikke å snakke om Murakami og en drøss andre forfattere som burde ha fått den for lengst – eller UUPS- da burde de i hvert fall ikke ha fått den!

Å oversette fra det fransøsiske (2)

2011-10-05T21:40:00.009+02:00

Det er ikke mye fransk barnelitteratur som er oversatt til norsk, egentlig sjokkerende lite, de bøkene jeg kommer på i farta er

Den lille prinsen
Frendeløs (som finnes i et UTALL utgaver!)
Serafin og Plym, og
diverse barneutgaver av Jules Verne
Og nå er altså Le Petit Nicolas som kom ut første gang i 1960 kommet ut på norsk, med tittelen Nikolai. (Det er forøvrig kommet enda en bok om Nikolai på norsk i år, nemlig Nikolai på skolen.)

I rettferdighetens navn bør det kanskje sies at originalspråket med all sannsynlighet er enklere i denne boka enn i Løpe av Jean Echenoz som jeg nettopp har blogget om. Men sikkert også her med mange muligheter til å kødde det til. I motsetning til oversettelsen av Echenozs bok flyter språket i denne boka naturlig og greit uten at det butter. (Kanskje man kan si at oversettelse er som husarbeide, det vises bare når utførelsen er dårlig? Egentlig litt urettferdig så da burde jeg kanskje ta med at det er Bente Christensen som har oversatt DENNE boka.)

Le petit Nicolas må antakelig betraktes som en fransk barnebokklassiker, den kommer stadig ut i nye utgaver. Boka skal i følge omslaget være en internasjonal bestselger. Forfatteren er René Goscinny (kanskje mest kjent for Asterix her til lands) og bøkene er illustrert av Jean-Jacques Sempé. Rammen rundt er livet i en småskoleklasse, og av persongalleriet kan vi jo ta med disse:

Nikolai.
Bestevennen Helmer som er veldig tjukk og spiser mye. (Kanskje ikke helt korrekt i dag å si at barn er tjukke?)
William som har en veldig rik pappa
Kenneth, som er veldig sterk
Ansgar , skoleflink og frøkens gullunge og gråter for det minste
Rufus
Severin
Joakim
Max
Med flere
Den stakkars prøvede frøken som alle guttene er glade i
Skolens rektor
Buljongen, en hjelpelærer
Diverse ministere og andre prominenser som innimellom kommer på besøk, og forårsaker et svare strev for å få gutta til å gi et presentabelt inntrykk av skolen.
Med flere

Her er mye humor på barns egne premisser og unga sloss så det er en fryd (uten at leseren skal plages med pedagogiske konfliktløsninger). Disse slåsskampene er kanskje en forløper til det store fiskeslaget i en av Asterix-bladene, hvis noen husker denne. (Med den råtne fisken. )

Og så kommer spørsmålet, trenger vi denne oversettelsen, over 50 år etter originalutgivelsen? Her praktiseres gammeldags fransk barneoppdragelse med ørefiker, skammekroker, gjensitting og alt henhørende. Kjønnsrollemønstrene er stereotype. Men innimellom er dette faktisk ustyrtelig morsomt. Og Nikolais foreldre er skildret som varme personer som er glade i sønnen sin. Det er dessuten befriende lite moralisering i boka.

I følge omslaget mener Franfurter Allgemeine Sonntagszeitung at boka er ”Verdens fineste barnebok”. Jeg vil vel ikke gå så langt, men denne lille fyren var et artig bekjentskap. Boka kan jo minne litt om Rampete Robin, men med mer sjarm. Illustrasjonene har også mer eleganse enn den stadig mer uinspirerte av Tony Ross. Det skal bli interessant å se hvordan disse bøkene blir tatt i mot av et norsk publikum!
Her le petit Nicolas på vei til skolen, i vest og med en veske under armen.

Her en litt mer stilisert utgave.

Og her en noe kaotisk klasseromsscene!

Litt kuriosa; Det finnes en gate i Paris som er oppkalt etter forfatteren, med snakkebobler på fortauet og på lyktestolper. Morsomt! Og på Primo Levi-skolen i Paris finner man sitater fra bøkene.

Det KAN diskuteres hvorvidt det er riktig å forandre navnene i den norske oversettelsen. Hvorfor kunne ikke Nikolai og vennene hans bare beholde originalnavnene? Kanskje blir de franske navnene litt fremmedartet for norske barn. Opprinnelig heter for eksempel Helmer Alceste, William med den rike pappaen Geoffroy og den sterke Kenneth heter Eudes. Dette er navn som blir svært fremmedartet og kanskje litt utilgjengelige for norske barn. De navnene som ER valgt er heller ikke av de vanligste navn brukt på norske barn i dag, men kan bidra til å bevare bokas litt gammeldags preg.

Jeg oppdaget for resten at boka er filmet, så da kan vi jo se på denne traileren som muligens gir et bilde av fransk skole i 50 – åra. Fransk på sitt mest charmante. Det er bare baguetten som mangler!

Apropos oversettelser fra fransk : kanskje man kan håpe på oversettelser av litt NYERE franske barnebøker? Det kan da ikke stå så dårlig til med DAGENS franske barnelitteratur?

Å oversette fra det fransøsiske (1)

2011-10-02T10:57:00.005+02:00

er antakelig ikke så enkelt. Fransk har en helt annen syntaks enn norsk, og er på alle måter helt annerledes. Ofte bruker franskmennene AVSINDIG lange setninger med innskutte bisetninger og annet faenskap. Løpe av Jean Echenoz er en interessant og gripende bok om den tsjekkiske løperen Emil Zátopek, men dessverre skjemmes den norske utgaven av et klossete språk. Her ett eksempel:

”På ett år har navnet hans opphørt med å skrives i små bokstaver nederst i spalten for friidrettsnotiser i organer for sportsinteresserte for så å gi plass til bilder av ham på førstesiden av sportsavisene verden over, og snart ikke bare sportsavisene.”

Ett til:

”I påvente av å få vite hva hun tror om det, flyr Emil en måneds tid senere av gårde til de olympiske leker, som det faller i Londons lodd å arrangere det året. ”

Fransk ER et vanskelig språk, så kanskje burde forlaget ha kostet på seg en manusvasker.

Tilbake til selve fortellingen. Emil Zátopek var et løpetalent av de sjeldne. Han gjorde tingene på sin måte, selv om han ble kritisert for å ha en særdeles uøkonomisk løpestil.
Konkurransetaktikken var også spesiell. Vi kan jo nyte dette opptaket fra de olympiske leker i Helsinki i 1952, hvor han tar gull på 5000 meteren, 10.000 meteren OG i hel maraton!

Boka er også historien om en helt vanlig mann, som i starten motstrebende begynte å løpe og – på grunn av sine usedvanlige evner – kom i begivenhetenes sentrum. Et dystert bakteppe var den kalde krigen. Zátopek ble selvfølgelig også brukt i kommunistpartiets propagandaapparat. Noen ganger fikk han problemer med å få konkurrert utenfor Østblokklandene.

Vi som har levd en stund husker okkupasjonen av Tsjekkoslovakia etter at Alexander Dubček prøvde å myke opp det harde regimet. Studenten Jan Palach som i protest satte fyr på seg selv gjorde uutslettelig inntrykk på undertegnede. Her et Youtubeklipp fra Palachs begravelse.

Også vår løpende venn spilte en rolle i forbindelse med disse begivenheter, på en slik måte at det får konsekvenser for ham. Emil Zátopek dør i 2000 men boka slutter ca 30 år før. Skal vi kanskje avslutte med en reklamefilm for Adidas hvor vi får et kort resyme av denne legendens liv og hvor vi også møter den aldrende løperen.

Levva livet

2011-10-01T16:47:00.004+02:00

Årets bok av Ingelin Røssland er – helt nytt av denne forfatteren – på bokmål. Har hun også – slik som Frode Grytten gjorde med brask og bram i vinter – forlatt Samlaget for godt , eller er det fordi hun vil prøve seg på noe nytt, og som følge av dette også hadde behov for å skifte målføre, eller ... ja samme kan det nå være med den saken, men i boka Minus meg møter vi en litt annerledes Røssland.

Hovedpersonen er så vidt fylt 13, og også hos henne, Linda, finner vi den utfordrende og selvstendige jenta som finnes i mange av forfatterens ungdomsbøker.

Egenlig er det litt vanskelig å snakke om denne boka uten å røpe for mye, eller legge ut de sedvanlige spoilervarslene men vi prøver.

Linda deltar i en stupekonkurranse, og så holder det på å gå gæernt og hun blir reddet av en ung mann ved navn Njål. Njål viser seg å være en meget spesiell type, og både leseren og Linda lurer mer og mer på hva det egentlig er med ham. Ikke spiser han og ikke drikker han. KAN han være en vampyr, eller hva?

Det viser seg at Linda har en alvorlig hjertefeil, og organdonasjon er eneste mulighet. Dette har vi jo nettopp lest om før, i Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo. Men her slutter også enhver likhet for å si det slik. Jentungen takler denne vissheten med imponerende styrke. Før hun eventuelt dør vil hun gjerne skvære opp med ferievennen Rune som hun har behandlet dårlig men som hun egentlig er forelsket i.

Sammen med Njål gir hun seg ut på en reise, så siste halvdelen av boka er en slags roadmovie hvor vi møter noen riktig artige personer, for eksempel en forhenværende jordmor nå trailersjåfør, Johs, som har kjærlighetssorg og trøster seg med sanger av Dolly Parton. Og snart slår det leseren at mange av personene og situasjonene er LITT på sida av det virkelige livet, hmmm hmmm...

Boka har varme og temperament, den er morsom – og noen ganger trist. Jeg synes kanskje jeg også bør nevne skildringa av det nære forholdet Linda har til bestevenninna.

Minst like mye som døden handler også boka om livet - og kjærligheten. Bak i boka kommer en liste over alle musikkreferanser, blant annet Levva livet med Åge Aleksandersen. For dem som orker å høre den flere ganger (ikke ta det personlig Åge) kommer den her.

Linda bor i Trondheim, og noe av handlinga finner sted i Nidarosdomen, hvor hun skal gjennomføre et punkt på ting-hun-skal-gjøre-før-hun-dør-liste så da kan vi jo nok en gang stjele et bilde fra internett. (MÅ det være med en slik liste i alle bøker om dødssyke barn og unge?)

Og til slutt KAN vi kanskje ta med nok en Youtube link, denne gangen av Dolly Parton, her sammen med ... eller det kan dere jo sjekke sjæl!

Gi meg friii!!!

2011-09-27T20:35:00.008+02:00

I boka Nødinngang av Charlotte Glaser Munch møter vi Julie, 19 år, som noe tilfeldig tar seg sommerjobb som geisha (!) i en japansk klubb i London, før hun til høsten skal etablere seg med sin kjæreste Martin som har staket ut framtida for dem begge, med jusstudier og alt tilhørende. Forfatterinnen har selv hatt en slik jobb i følge forlaget så hun veit nok hva hun skriver om.

Jobben har altså ingenting med prostitusjon å gjøre, men det viser seg jo likevel at dette er en virksomhet som har sin pris. Julie bor og jobber sammen med sin venninne Ida, ei ganske ”vill” og gæern jente, men med varme.

Vi følger Julies dragning mellom tryggheten og det frie uetablerte livet og hennes kamp for å finne seg selv. Regner med at dette er en bok som fenger målgruppa. Den har – ikke uventa for forfatteren – godt språk og historien er effektivt fortalt uten å tværes unødvendig ut.

Dette er forfatterens første roman på fire år.

Så over til de mindre vesentlige ting igjen. Handlinga må være fra noen år tilbake, siden ingen bruker mobil og hovedpersonen må til en telefonkiosk for å ringe.

Her har vi intet mindre enn tre typiske engelske telefonkiosker, tatt i Bloomsbury i London i 2008. Ikke så helt forskjellige fra de typisk norske
som vi ser et eksempel på her.

Så kan vi kanskje avslutte med sangen Gi meg fri med Kirsti Sparboe, her fremført ved den norske Grand Prix-finalen i 1966.

Å overleve mobbing

2011-09-25T16:58:00.004+02:00

Den særdeles produktive forfatteren Bjørn Ingvaldsen har i år skrevet en bok om mobbing. Forfatteren har i det siste også begynt å skrive i en litt mer ”stillferdig” stil enn den litt mer eller mindre morsomme og heseblesende stilen han er kjent for i for eksempel Espen Herbert-bøkene. Bloddråpetreet handler om Balder, som fyller 13 i løpet av boka, kalt Ballen av klassekameratene, og det forteller jo litt. Dette er en jegfortelling, språket er særdeles enkelt, av og til på grensa til flatt, men jeg synes det funker. Akkurat slik man kunne tenke seg en 13-åring ville uttrykke seg. Boka gir en troverdig portrett av en 13 år gammel gutt og sårheten kommer godt fram. Balder viser også en genuin interesse for natur og fotografering. Dette tar litt plass i boka, så kanskje ikke alle unge lesere henger med hele tida.

Balder har det ikke så enkelt, de eneste vennene han har er to bussjåfører på skolebussen, og Børge på ruteopplysninga. Akkurat som i Pippi av Grete Randsborg Jenseg (som jeg nettopp har blogget om) blir det ingen endelig løsning på mobbinga i boka. Og det kan være like greit, for kanskje blir det bare ekstra sårt for de av leserne som blir utsatt for mobbing hvis alt ordner seg på mer eller mindre troverdig vis. Ædabæda, liksom. Men Balder er forsynt med verdighet og en indre styrke, og når de hjelpeløse voksne svikter er det Balders egne (litt) opprørske handlinger som peker mot en mulig positiv utvikling.

Slutten gir jo assosiasjoner til Almstriden i Stockholm i 70 – åra, som jeg har blogget om før, uten at jeg her skal røpe for mye.

Her et fotografi av forfatteren under åpninga av nettstedet ungdomsbøker.no dessverre med ryggen til. (Vår venn Balder hadde nok ristet på hodet av dette bildet.)

Ungdomsbøker.no

2011-09-25T16:11:00.011+02:00

er nok et forsøk på å sette fokus på ungdomsboka og å få ungdommen til å lese. Det skal det bli skikkelig spennende å se hvor mye dette så vidt jeg kan skjønne i utgangspunktet forlagsstyrte nettstedet vil bli brukt av ungdommen selv.

Det virker som om det er de samarbeidende forlagene som selv legger ut omtaler av sine respektive bøker. En (lyn)rask sjekk viser at noen av omtalene er identisk med forlagsreklamen på websida, noe vi ser et eksempel på her:

Her forlagsreklamen på Bob Dylan av Stein Erik Lunde, og her
Ser vi den samme omtalen på Ungdomsbøker.no

Så er det altså meningen at brukerne – ungdommen – skal kommentere bøkene. Regner med at litt drahjelp fra ivrige lærere etc kan være en fordel for å sette litt fart i sakene. (Ikke noe gæernt i det, for sannsynligheten for at ungdommen selv skal oppdage og bruke stedet i konkurranse med alt annet er kanskje ikke overhengende). Det er også grunn til å lure på om forlagene siden vil bruke ungdommens omtaler av bøkene i sin markedsføring, og det kan man jo mene hva man vil om.

En litt rask sjekk viste at svært lite er skjedd foreløpig, både hva stemmer og kommentarer på bøkene angår. Ikke annet å vente siden nettestdet bare har vært åpent i en drøy uke. Litt fiffig er det at bøkene er tagget med emneord, slik at man kan få flere bøker om samme emnet. Et klikk på emneordet homofili gir for eksempel (uuuups !!) foreløpig bare er 2 bøker men regner med at flere kommer til etter hvert.

Da har det skjedd litt mer på det såkalte Forumet, som tar opp forskjellige temaer. Følg med , følg med!

Så kan det jo diskuteres i det vide og det breie hvor mye et slikt nettsted vil sette fart i lesinga, men vel verdt et forsøk. De små dødningsskallene er i hvert fall riktig kule.

Her logoen for kjærlighet.

Jeg synes for resten at det var litt alarmerende at det ikke var noen aldersgrense oppover for å bli registrert, men lover på tro og ære å holde meg unna! (Ha ha , noe annet hadde da virkelig tatt seg ut!)

Her fra åpninga av nettstedet under Oslo bokfestival. På bildet forfatterne Harald Rosenløw Eeg, Sigbjørn Mostue (dessverre helt skjult av ordstyreren forfatteren Bjørn Ingvaldsen ) 2 unge gutter som representerer leserne og helt til høyre Ingelin Røssland i samtale om ungdomsbøker. Ingen sa noe oppsiktsvekkende og stemninga var god.

Her et foto av publikum som koste seg i høstsola.

Til slutt et fotografi av to profilerte barne- og ungdomsbibliotekarer, for anledningen i et oppstemt hjørne, Oddmund K og Ragnhild Madsen, sistnevnte leder av IBBY Norge.

Action action action og helt fantastisk sex

2011-09-23T18:21:00.006+02:00

Dødens skygge av den danske forfatteren Jacob Weinreich er første boka i en spenningsserie.
Hovedpersonen er Ida Toft, asosial outsider, går første år på videregående. Hun blir dratt inn i et gangsterdrama, med narkotika og annet fælt, og forelsker seg i en av skurkene, en litt veik type. (Det er altså med ham hun har den "fantastiske sexen".) Forfatteren sier at det ”aldri – aldri! finnes noen unnskyldning for å kjede leserne!"

Fortællingen.dk sier at det er en ”pokkers god roman, som er skrudd sammen sånn at den virkelig fenger.”

Og jo da, her er vold og action over en lav sko, til tider så voldelig at det hadde skremt vettet av et samlet barnebokmøte på Deichman i hine hårde dager, men mye har jo som kjent skjedd siden da. Intrigen er litt tynn. Innbakt i handlinga er også savn etter far som det viser seg... ja kanskje ikke jeg trenger å røpe det.

Til slutt blir Ida SPOILER ansatt i politiet og akkurat DET er litt usannsynlig, da. Men skitt.

Det kan være naturlig å sammenlikne med en annen krimheltinne, nemlig Engel Winge som er på samme alder , heller ingen ”snill pike”. Men i denne serien er det mer humor, og hovedpersonen er en mer levende og sammensatt person. Forlagsreklamen sier at Ida er et "tøft forbilde for unge jenter". Så jenter: her er det bare å begynne å trene karate og øve seg på å sloss med glasskår og andre metoder! Og ikke gjør som mora di sier: bare vær ukritisk med tvilsomme typer, du!

Dette er første boka i en serie.

En bok jeg ikke riktig veit hva jeg skal synes om

2011-09-21T18:50:00.003+02:00

Hilde Hagerup prøver seg på en for henne ny sjanger i år, og det skal hun ha all ære for. Kanskje hun ble litt lei av de litt triste sosialrealistiske bøkene hun pleier å skrive. Boka heter Spøkelsene på Frostøy med undertittel Bak dødsfjellet og er første bok i en planlagt serie på 3.

Selv om det står i blurben – skrevet av den kjente ”bokinspiratoren” Liv Gade (HÆ! BOK-inspirator! Hva giiiiir dere meg, fiiiiint skal det være sa kjerringa hun snøt seg i blondegardinen men nå datt jeg vel nedi gammaloggrettenhølet igjen) – ”Velskrevet krim for barn. Det er en lykke at dette skal bli en serie!” men KRIM er det nå i hvert fall ikke!

Vi møter blant annet

Jens er nederst på rangstigen hva popularitet angår, blir utsatt for mobbing, han bor sammen med sin
mor som det altså viser seg er blitt et spøkelse ( SPOILER-varsel unødvendig siden dette også står i forlagsreklamen), så møter han
Wilma, ei jente som også viser seg hmmm hmmm hmmm ... og sammen med henne møter han etter hvert en hel
haug med andre spøkelser og gjenferder. Deriblant
bestemora, litt av ei dame, skikkelig fæl, en slags sjef over dem alle, men nå bør jeg nok legge ut en SPOILERVARSEL: Jens møter også sin
far, som forsvant da Jens var liten og som også er blitt spøkelse.

Noe av intrigen går ut på at for å overleve er spøkelsene avhengig av å skremme barn, slik at de kan lage et slags fludium av ”skremselet” og derfor er flere barn fanget på ”Den Andre Øya”. Og Jens er tenkt å hjelpe til med å gjennomføre disse stygge planene.

Er boka skummel? Ja i hvert fall innimellom. (Jeg er altså ikke av de mest lettskremte, det skulle kanskje bare mangle, så mye barne- og ungdomslitteratur som jeg har lest) men jeg tror kanskje at skrekkeffekten forsvinner noe siden det vrimler av spøkelser gjennom mesteparten av boka.

Boka har en del humor (av det groteske slaget) og beskrivelsen av spøkelsenes kosthold frir i hvert fall til ungas skrekkblandete fryd over alskens ekkelheter:

Musehalesuppe
Edderkoppspy
Salte slangeskinn
Kremet fluelort

Akkurat dette er kanskje litt velbrukte virkemidler for oss voksne, men vi kan vel unne de unge leserne dette.

Boka er – ikke uventet av forfatteren – godt skrevet og med en viss poesi i språkføringa. Den kan minne en del om Kirkegårdsboka av Neil Gaiman men holder ikke helt det samme nivået. Skulle kanskje bare mangle da Hagerup er nybegynner i denne fantastiske sjangeren, mens Gaiman er mer dreven.

I følge forlaget er boka beregnet for barn fra 9 år og da er det jeg begynner å lure, men:

er jeg for tantete, nå ?
begynner jeg å bli farlig gammel og grå?

Mens moren kjemper hardt for å friste tilværelse som spøkelse og samtidig være en god mor forblir faren i spøkelsenes verden. Og dette er svært sårt, så trist at jeg lurer på om dette ikke blir mer enn en ni-åring kan takle.

"- Pappa sa jeg.
- Ja?
- Hvor lenge blir du?

Mamma så på fingene sine. Wilma så bort.

- Jeg er her nå, sa pappa.

Det var ikke det svaret jeg ønsket meg.

Jeg hadde ønsket meg en vanlig pappa. En pappa å spille fotball med. En pappa å dra på fisketur med. Ikke en pappa som skulle tilbake å kjempe mot grusomme spøkelser.

Men man kan ikke alltid velge på øverste hylle. Noen ganger må man ta det man får, selv om det bare er noen få timer med en kopp kakao på en glassveranda før soloppgang. (s 291)"

Noe av det samme temaet finner man i boka Den flyvende hollender, som jeg tidligere omtalte i blogginlegget om Gro Sibekos bok Blodmånenatta, så kanskje man kan snakke om en ny trend i norsk barnelitteratur?

Det Jens sitter igjen med i slutten av boka er altså en pappa som ikke er død og derfor ikke gjør det mulig å bearbeide noen sorg, en mor som ikke er i stand til å ta seg av ham, en grotesk bestemor og én venn. Som er spøkelse. Og til slutt denne Andreas Vik, en litt pussig fåmælt type som tilbyr seg å ta seg av ham gjennom sommeren som er en vanskelig periode for moren.

Triste greier.

Til slutt kan jeg jo si at Jens kommer styrket ut av disse fæle opplevelsene og får et overtak over sine tidligere plageånder.

Jeg lurer litt på hvordan resten av serien utvikler seg.

Til slutt litt musikk. Egentlig er det vel bare tittelen på låta som passer inn men siden jeg ennå ikke har spilt noe av Rickie Lee Jones på denne bloggen kan jeg jo benytte anledningen til å gjøre noe med denne forsømmelsen.

PS: nei, det er i og for seg ikke NOE gæernt i å inspirere folk til å lese bøker. Etter et raskt søk på google ser det ut som vi bare har 1 bokinspirator i dette landet. Et særdeles eksklusivt yrke med andre ord.

Sommerferielesning 2

2011-09-14T19:21:00.006+02:00

Endelig fikk jeg lest Sov du så diskar jag av Stig Claesson som ”är den korta sagan om John Andersson og Ida Adriana”. Denne hører til en litt seinere periode av forfatterskapet og kom ut i 2004. Forfatteren hadde nok sin storhetstid i den perioden da Hvem elsket Yngve Frej etc kom på 60 – tallet, hvis man nå skal mase med all denne sammenlikninga men jeg kan varmt anbefale denne boka også. Noe av det jeg liker er alle de småmorsomme digresjonene og de litt sære personskildringene. Forfatteren kommer inn på røyking, epler, litteratur selvfølgelig, norske guiljotiner ( musefeller ha ha morsomt), katter, (jegpersonen er ikke nødvendigvis så overbegeistra for dette dyret) gressklipping med mer. Og alderspensjon minsann. Sentralt i handlinga er altså en kjærlighetshistorie mellom to eldre personer. Og om .... ja det kan dere vel tenke dere sjæl.

Stedfortrederen av Merethe Lindstrøm er en bok av det mer dystre slaget. Boka er basert på virkelige hendelser, nemlig Bastøy skolehjem og opprøret. Dette er et tema som krever sin forfatter for å unngå å snuble i sosialpornografisk snørrogtåregørr. Boka har to hovedpersoner,

Kai, som 13 år gammel blir sendt til Bastøy ( i boka heter øya Stenøy) på et særdeles tvilsomt grunnlag og en
nyansatt ung lærer, Johannes.

Kai er skildret i første person entall og han forteller uten store fakter om grusomme hendelser og overgrep. Den nøkterne jegstemmen gjør fortellinga ekstra sterk og forfatteren gir – sikkert ingen bombe hva denne forfatteren angår - en særdeles troverdig skildring av en ung gutt. Læreren Johannes er en veik type, som ser uretten men som vegrer seg for å gripe inn. Også Johannes utvikling er spennende lesning.

Det eneste jeg reagerte litt på i den ellers språklig svært habile boka var at forfatteren skriver ”jobbe”. Kanskje ”arbeide” passer bedre i en historisk roman fra begynnelsen av 1900-tallet.

Ganske dyster ferielesning altså, men det skal bli verre. I serien ”Nå har også jeg lest en bok som alle andre har lest for lengst” er vi kommet til Veien av Cormac McCarthy. Dette er den første boka jeg leser av denne forfatteren, og det er den mest intenst spennende boka jeg har lest på aldri så lenge. Og den tristeste.

Vi følger en far og en sønn på vandring i en verden like etter den store katastrofen og omgivelsene er for å si det mildt dystre. En skikkelig dystopia altså, men uten monstre, mutanter og annet ”fantasysnadder”. Det eneste som finnes av mat er hermetikk og .... ja, du gjetter riktig! De få gjenlevende er desperate og man kan ikke stole på noen. Uten skytevåpen har du ingen sjanse. Som kontrast mot grusomhetene er forholdet mellom faren og sønnen og poesien i replikkene. Dette og den sterke viljen til å overleve tross absolutt alle odds er bokas positive budskap. Og den lille strimen av håp på den godheten som tross alt finnes i verden.

Er det for resten noen som husker ungdomsboka Skyggeulven av Whitley Strieber fra 1987? Også her er vi like etter det store sammenbruddet. Mens det ikke kommer helt klart fram hva som forårsaket katastrofen i McCarthys bok har det i Stribers nettopp skjedd en atomkatastrofe. En mor ( zoolog) og hennes ene gjenlevende datter er i en liknende situasjon som far og sønn i Veien, og for å søke beskyttelse allierer de seg med en ulvestamme. Også denne boka hadde - trass det særdeles dystre temaet - et håp og en sterk tro på naturen – altså her representert med ulvene. Så vidt jeg husker en sterk bok som godt kan dras fram fra magasinet.

Jeg har også lest Skjut appelsinen av Mikael Niemi, mest kjent for Populærmusikk fra Vittula. Skjut appelsinen er en ungdomsbok og en ganske sterk skildring med mobbing og vold som hovedtema. Den bør jeg kanskje behandle litt mer grundig så forhåpentlig kommer jeg tilbake til denne. Den er i hvert fall ikke foreløpig oversatt til norsk.

Og så er bokhøsten kommet og jeg skal igjen kaste meg over barne- og ungdomslitteraturen. May the force be with me!

Jakten på Knut Hamsuns fødested

2011-09-12T21:31:00.022+02:00

I følge Hamsunlaget i Lom var den store forfatteren født på Garmostrædet i Garmo 4. august 1859.

Her det beskjedne huset sett fra forsida

og her fra sida. (Huset er flytta fra sitt opprinnelige sted.)

Stedet er godt synlig fra veien, dessuten er det et tydelig skiltet slik at ingen turister skal unngå å finne denne forfatterens første hjem.

Her et nærbilde av bautaen.

Så et bilde av Skultbakken i Vågå som Vagværingene hevder er Knut Hamsuns fødehjem. Foran ser dere undertegnede som (kanskje noe unødvendig) peker mot plassen ( som antakelig er noe forandret siden dikteren selv (skal ha) bodd(e) her i sin spede barndom). I motsetning til fødestedet i Garmo ligger dette andre fødestedet litt mer usentralt til, men slettes ikke umulig å finne for interesserte.

Her igjen et bilde av undertegnede som støtter seg litt henslengt mot statuen som ble reist i anledning Knut Hamsun-året.

Til slutt hele Skultbakken sett litt nedenfra.

Men... ble han nå egentlig født her?

På andre sida av Vågåvatnet ligger gården Viste. Mange mener at det var her Hamsun ble født - i ordets egentlige forstand - da moren arbeidet her og plutselig fikk veer. Igjen undertegnede som peker mot dette tredje fødestedet.

Og her et nærbilde av gården slik den ser ut i dag.

Hvor den store dikteren EGENTLIG ble født får vi muligens aldri vite, men det som ER sikkert er at verken Lomværingene eller Vagværingene noensinne kommer til å gi seg . Og det samme kan det kanskje være. Uansett forlot Hamsun og familien landsdelen da han var tre år. Dessuten ble Knut Hamsun ganske fornærma da han fikk vite at huset på Garmo blei flytta, så kanskje Lomværingene kan jekke seg ned litt.

Sommerferielesning 1

2011-08-31T20:51:00.017+02:00

Første del av ferien tilbrakte vi på et feriehus på Nordsjælland og været var vel som det pleier å være på disse kanter. Så det ble jo en del lesning. Både inne og ute. Denne gangen hadde jeg i hovedsak nordisk litteratur i kofferten.

Siden vi skulle til Danmark for gudveithvilkengang passet det jo fint å ta med noe av den danske forfatteren Tove Ditlevsen. Barndommens gade kom ut første gang i 1943 og skildrer et miljø ganske annerledes den opprinnelige fisker- nå ferielandsbyen vi befant oss i, nemlig Vesterbro i København. Forfatteren har selvfølgelig lagt inn mye av seg selv i fortellinga, hun vokste selv opp i Hedbygade 30 a.

Her et fotografi av Hedbygade. (For en gangs skyld har jeg tatt bildet sjæl og ikke bare stjålet fra nettet. )

Og her inngangsdøra. Familien bodde på to rom i 4. sal over gården, og selvfølgelig var døra låst og dessverre hadde jeg ikke sosialt mot til å ringe på for å spørre om jeg kunne komme inn i bakgården for å fotografere.

Det er ikke første gangen jeg leser Barndommens gade men dette er jo av de bøker som godt kan leses om igjen. Hovedpersonen er Ester, som bor sammen med foreldre og en eldre bror. I denne boka er det broren som blir forfatteren. Han skriver om dette miljøet på en måte Ester ikke liker, kan dette være et oppgjør med noen av datidas proletærforfattere? (Dette innrømmer jeg at jeg tok litt av lufta!) Barndommens gade er ingen arbeiderroman eller en politisk romen, men slik jeg ser det en oppvekstroman om ei ung jentes utvikling og modning. Ester er en engstelig jentunge og moren er ganske fjern – akkurat som Ditlvsens egen mor skal ha vært. Ester sliter med å finne sin plass, både i sitt eget miljø og også når hun siden forlater hjemmet.

Gaten og deres innbyggere skildres på godt og ondt. Noen av Esters venninner går det riktig dårlig med. Som mange unge jenter fra arbeiderklassen tar Ester seg huspost og siden møter hun hmm... kjærlighetens utfordringer.

I det siste kapitlet kommer hun – etter en vond opplevelse - tilbake til gaten hvor hun finner trøst og endelig skjønner hva gaten betyr for henne. Dette kapitlet er en nydelig skildring av et arbeidermiljø som alle veit er borte i dag. Ikke minst på Vesterbro. Kanskje vi kan avslutte med denne kjente og kjære sangen, her et opptak fra 1972, kanskje med noe mer ”slumromantikk” enn i Ditlevsens skildringer fra det samme miljøet.

Etter at jeg hadde lest denne boka gikk jeg løs på forfatterens debutroman; ”Man gjorde et barn fortræd”. Denne handler om ei ung jente som er blitt utsatt og som gjenoppdager og til slutt konfronterer overgriperen. Absolutt en hederlig debut men kanskje ikke hennes beste.

Feriehuset hadde et – om enn noe beskjedent –
hyttebibliotek og her fant jeg Ansikterne fra 1968. Denne er altså skrevet av den nå mer ERFARNE forfatteren Tove Ditlevsen og bygger på hennes egne opplevelser på psykiatrisk sykehus. Selv om livet på lukket avdeling er tøft nok er det også mye barsk humor og håper ikke jeg røper for mye nå – men hovedpersonen kommer seg styrket gjennom det hele, både på den ene og den andre måten. Også hovedpersonen i denne boka er preget av det samme miljøet som de i de to forrige.

Etter at vi hadde vært en uke på den Nordsjællandske landsbygda, tilbrakte vi et par dager i København. Denne gangen leide vi sykler – og jeg kan absolutt anbefale å sykle i Køben, det er (som kjent) få bakker og svært tilrettelagt for sykling. Bare vær litt forsiktig, de danske syklister er svært hurtige og kommer i horder!

Før vi visste ordet av det hadde vi havnet på Assistent kirkegård (nei, jeg mente det jo ikke sånn, da!) som er kjent for flere berømtheter, deriblant Søren Kirkegaard, H.C. Andersens og ikke minst, Dan Turells grav.

Her H. C. Andersens påfallende - i forhold til den store dikter som her hviler - beskjedne grav.

Og her Dan Turells grav. Den var prydet med en halvfull rødvinflaske og to små flasker med brennevin(?) Dessuten flere penner som var stukket ned i graven i tillegg til litt annet stæsj! (Om dette er utslag av en typisk dansk gravskikk gidder jeg ikke spekulere i!)

Så kan vi kanskje til slutt avslutte med Dan Turells vakre, her tonesatte, dikt Genom byen for sidste gang, lest av forfatteren selv.

Festen er slutt

2011-08-14T16:13:00.008+02:00

bare minner igjen. Også denne gangen ble skriveleiren særdeles vellykka, kanskje det finnes en egen skriveleirgud? Neppe.

Årsaken må nok heller søkes i litteraturens kraft i samarbeid med det beste i et hvert menneske. De som har mistet troen på menneskeheten, dagens ungdom etc etc vil ha godt av å være tilstede på skriveleiren.

Forfatterne Linda og Hanne innfridde over all forventning og hadde all den varme, humor og engasjement som kreves. I år har vi hatt the best ledsagerteam forever. Og de 13 ungdommene som deltok var en herlig cocktail mix. Bless them all!

Så - takk til

Hanne
Linda
Brita
Eivind
Pia
Rina
Emma
Elisabeth
Evelyn
Mehnaz
Daniel
Kristin
Elisabeth
Aina
Bernt
Marianne
Ida
Ida Marie
Christer
Stina
Mirnesa
Hanne
Kasper
og ikke minst Ingvild.

Dessuten

Nils Jacob,
Petter Næss,
Torgrim Mellum Stene og
kanskje først og fremst Marit Hallen

som alle ga av seg selv og ble overveldende sjarmert og imponert av disse fantastiske ungdommene.

Ellers vil jeg nok en gang anbefale forsamlingen å følge med på skriveleirbloggen som på ingen måte er avsluttet!

Tvert imot!

Litt stille på denne bloggen for tida

2011-08-07T11:10:00.002+02:00

Og i neste uke skjer det i hvert fall ingen ting. Da er jeg nemlig her for å avvikle en viss skriveleir! I stedet anbefaler jeg forsamlingen å følge med på Skriveleirbloggen vår - under forutsetning at vi får tid til å oppdatere den med det ambisiøse programmet vi som vanlig har.

Arbeidets poesi

2011-08-02T20:21:00.015+02:00

Endelig har jeg fått somla meg til å lese Ut og stjæle hester av ... ja dere veit jo hvem. Årsaken til at jeg gjorde et tredje forsøk på å komme i gang med denne boka var at jeg leste en positiv anmeldelse i Aftenposten av Fortellerkunst av Henrik H. Langeland. For å få utbytte av Langelands bok skjønte jeg at det kunne være en fordel å ha lest Ut å stjæle hester siden Langeland bruker flere eksempler fra denne i SIN bok. (Nei, det er ikke noe gæernt med Pettersons bok – tvert i mot – så de to første mislykkede forsøkene kan rett og slett skyldes vår venn ”litteraturdjevelen”. Eller et anfall av dårlig humør. ) (Nå var det vel ikke det smarteste sjakktrekket å lese om skrivekunst basert på eksempler fra en bok jeg levde meg slik inn i, det kunne jo minne litt om gymnastida da vi skulle analysere i hjel alt vi leste, men det var altså ikke poenget akkurat nå. )

Tilbake til Ut å stjæle hester. Denne boka er det jo skrevet side opp og side ned om før, så det trenger jo ikke jeg å gjøre. Jeg skal derimot legge vekt på noen av Pettersons beskrivelser av kroppsarbeid i boka. Jeg har selv aldri vært av de mest hendige, og kan lett føle meg litt underlegen de som er bedre rustet udi det praktiske enn meg. Kanskje det er derfor jeg la spesielt merke til de fine skildringene av noe så trivielt som praktisk arbeid.

Først en skildring av hvordan den unge Trond i 1948 sammen med sin far og bønder fra bygda hjelper en storbonde med å hesje. Det er en fryd å lese og ganske imponerende at en slik syssel kan beskrives med slik intensitet.

”Og så fylte vi på den første tråden, noen med høygaffel og balanse og stor presisjon, og andre med hendene, som faren min og jeg som ikke hadde den samme øvelsen. Men det gikk bra det også, og de nakne armene våre ble sakte grønne på innsidene, og tråden ble full, og vi spente opp en ny og la den også full, og så enda en, til vi var fem stappfulle tråder i høyden, og det øverste litt tynnere laget av gras hang ned som et skråtak på hver side, så når regnet kom, ville det bare renne av, og hesja kunne stå der i måneder, og høyet var like fint rett under de ytterste stråene”

”Hesja så ut som den hadde stått der bestandig, på tvers av landskapet og opplyst av sola med den lange skyggen bak, og den fulgte hver kupering i enga og var til slutt bare en form, en urform, sjøl om det ikke var det ordet jeg tenkte på da, og det ga meg en stor glede bare å se på den.”s 66

Siden konstaterer den eldre Trond at slik er det ikke lengre og alle veit jo hvordan det er i dag, i dag er det traktoregg som preger kulturlandskapet og arbeidsfellesskapet er borte. Derfor kan det være på sin plass med et par bilder, disse er - helt i tittelens ånd - sjælt fra internett.
Først noen gode gammeldagse hesjer fagmessig utført

og her traktoregg som sprer seg utover landskapet

Det tredje bildet har jeg i all beskjedenhet tatt selv, et par hester - klare til å stjæles.

Noen bare har det i seg og bruker redskapene med ”balanse og stor presisjon”. På side 147 er det en fin passasje hvor den eldre Trond med hjelp av naboen Lars, som altså ... eller forresten glem det - ingen spoilere herigården nei! ... hugger ned et gjenstridig tre som står i veien på tomta.

”Det er fint å se Lars jobbe. Han er ikke rask, men han er systematisk og beveger seg mer elegant inntil bjørkestammen med den tunge saga i nevene enn han gjør ute på veien sammen med Poker. (Hunden hans, min anm.) Hans mønster smitter over på mitt mønster, og det er som det pleier å være for meg; bevegelsen først og så forståelsen, for etter hvert blir det klart at måten han bøyer seg på og flytter seg på og noen få ganger vrir seg og lener seg på, ligger logisk opp mot den mjuke balanselinja mellom kroppens tyngde og draget fra sagkjedet når det griper i stammen, og alt det for å gi saga den letteste veien til målet med minst mulig fare for den menneskelige kroppen”

... etc etc for nå gidder jeg ikke å drive med avskrift lengre selv om setningen er ca dobbelt så lang, men les heller boka sjæl. Siden tar Lars seg en røyk etter at halve jobben er gjort, og vår venn Trond husker hvor godt det var å røyke sammen etter en fysisk arbeidsøkt. Boka går litt sånn fram og tilbake mellom nåtid, og to – tre fortider, men nå forlater vi Pettersons bok og tar et par andre eksempler på arbeidets gleder og utfordringer fritt etter hukommelsen.

I Väinö Linnas første bok i serien om husmannen Jussi og hans familie er det et kapittel hvor et helt arbeidslag ( småbrukere) hjelper til med å tekke et tak. Med er en litt munnrapp småfrekk kar som med humor på listig vis inspirerer de andre til å gjøre sitt ytterste.

Jeg vil også anbefale et kapittel i Arild Nyquists vakre selvbiografiske bok Barndom. Far og sønn ( den unge Arild) skal anlegge kjøkkenhage, men de praktiske evnene strekker ikke helt til. Så ankommer en kamerat som forklarer, fulgt med praktisk handling, hvordan dette skal gjøres. Fortellerstemmen er kameratens, mens far og sønn blir redusert til to stumme beundrere. Herlig lesning!

Alt dette minner meg på en fantastisk scene i filmen Witness (1985) med Harrison Ford i hovedrollen.

Som de som har sett filmen (som jeg forøvrig anbefaler) husker så havner Fords rollefigur av alle steder i et Amish-samfunn og han hjelper til med å reise en låve. (Tar jeg ikke helt feil er Ford utdannet snekker.) Her en litt lengre versjon, dubbet til tysk. Det ser ut som at reising av lover er en populær syssel i Amish-land, så her er en så vidt jeg skjønner autentisk film, hvor kan vi også ” Enjoy the music of the hammers and the spectacle of a community in action”.

Fra snekring til maling. Først kan vi jo se første delen av filmen Tom Sawyer (fra 1938) med den klassiske scenen hvor Tom som straff må male et stort tregjerde og lurer kameratene sine til å male for ham. (Et stykke ut i filmen).

Svarthvittfantaster bør vel også få sitt, her en innspilling fra 1930.

Tilbake til mine egne praktiske uferdigheter. Da jeg ble stående overfor en praktisk utfordring i min ungdom ble ofte min yngre mer praktisk begavede søster tilkalt for å bistå. (Sikkert ganske typisk i enhver familie!) Så jeg kan godt kjenne meg igjen i ungdomsboka Klar, ferdig, kjør! av Laila Stien fra 1998 (Gyldendal Tiden). Her er en mesterlig scene hvor hovedpersonen skal hjelpe sin far med en crossroadsykkel. Gutten er som undertegnede ganske fomlete og skiller seg også fra resten av familien fordi han liker i å lese bøker. Det er noen år siden jeg leste boka så med alle forbehold om en viss forglemmelse var det en fin nerve i denne skildringa. Gutten er litt spent og faren er litt sånn mildt oppgitt over sønnens upraktiskhet. Heldigvis går det bedre enn de begge trodde. Det er en stund siden det kom noe av denne forfatteren nå og det er egentlig litt synd. Kanskje hun kom litt i skyggen av andre forfattere som fikk mer plass.

Kanskje vi kan avslutte der vi begynte, med ljåen, et godt gammelt redskap. Dette diktet er skrevet av en kjent gartner ved navn Olav H. Hauge.

Ljåen
Eg er so gamal
at eg held meg til ljå.
Stilt syng han i graset,
og tankane kan gå.
Det gjer ikkje vondt heller,
segjer graset,
å falla for ljå.

(Dropar i austavind Oslo : Noregs boklag, 1966)

Eller nei for resten, la oss heller la Stig Claesson få siste ordet:

"Den (den svenske landsbygden) har jag aldrig tyckt var vacker. Vad som var vackert var fliten, fattigdomen och respekten för helg. Arbetet var vackert. Arbetet var friheten och friheten är vacker". (Sitatet tatt fra Stig. Niklas Rådström, Bonnier, 2011. s 80)

Albert er bra, sann!

2011-08-01T20:56:00.008+02:00

Albert Åberg. Gode gamle Albert. For det må man kunne si om en som så dagens lys første gang i 1972. Han har gledet generasjoner med sitt lune sinn. Og bøkene sier mye klokt om å være barn på en humoristisk måte - uten voksen pekefinger. I Albert og soldatpappaen viser forfatteren at hun heller ikke går av veien for å skrive om tyngre temaer.

Og nå har hun, en svensk forfatter, latt sin barnebokhelt sende 100.000 kr til gjenoppbygging av Utøya! Dette er bare ikke til å fatte!

”Albert Åberg stöttar alla Norges unga som kämpar för ett mänskligare samhälle och skickar idag 100.000 kr till gjenoppbyggeingen av Utøya, hilser Gunilla Bergström fra Sverige”

Dette viser barn og unge og alle oss andre at det tross alt finnes mye godhet i verden.

Takk Gunilla! Tusen takk!

The answer is blowing in the wind

2011-07-24T20:59:00.003+02:00

(Med lenke til videoen)

Hello Canada!

2011-07-22T10:14:00.007+02:00

Rett som det er sjekker jeg besøksstatistikken på bloggen min. Spesielt nå i ferietida er det ganske labert men så plutselig steg besøkstallet til mer enn det dobbelte av hva jeg kan ha på en god dag. (En MEGET god dag, kan jeg legge til!) Og mesteparten fra - Canada! (Hva som har forårsaket at canaderne har funnet fram til denne bloggen er en gåte for meg, men jeg får bare ta det til meg! Hello Canada, this is a great pleasure for me!)

Så kanskje det er en dag for canadisk musikkk i dag, for eksempel Joni Mitchell.

Dystre framtidsutsikter

2011-07-19T20:42:00.006+02:00

Under motto hvert forlag sin tre binds framtidsdystopi kommer mangscou forlag i år med første boka en serie. Booka heter MATCHED, på norsk Cassias valg.
Det er i tida etter ”den store oppvarminga”. Vi er i et totalitært samfunn hvor myndighetene har den fulle kontroll over innbyggernes

Tanker,
Følelser,
fritid,
hva de spiser,
hva de leser,
Hvem de skal omgåes,
Hvem de skal gifte seg med,
Hva de skal bli,
Hvor lenge de skal leve,
Hvor de skal bo,
Etc

De som er med

Cassia, begavet, matchet med
Xander, pen og kjekk,
Ky, som Cassia blir forelsket i, avviker, og som er med på å bidra til at Cassia får opprørske tanker.
Cassias familie
Diverse funksjonærer som holder kontrollen med befolkningen.
Med flere

(Egentlig ganske utrolig at denne boka varer på nesten 400 sider).

Personskildringene er ganske flate, eller mer typer for å si det slik og jeg synes vel heller ikke at ”romansen” er spesielt ”betagende” selv om det er forbudt og farlig kjærlighet det dreier seg om.

Det er Cassia selv som er fortelleren. Akkurat som mange historiske barne- og ungdomsromaner gir inntrykk av at personene er nåtidsmennesker plassert i historiske omgivelser sitter jeg litt med samme følelsen her. Det blir litt for åpenbart at fortelleren henvender seg til nåtidas lesere som nødvendigvis trenger en del forklaringer. Hvis Cassia hadde fortalt dette til sine samtidige (ingen ved sine fulle fem ville vel finne på å fortelle til noen som levde for lenge siden) hadde det for eksempel ikke vært nødvendig å fortelle at hun fikk informasjon av en ”datastemme”. Så kanskje tredje person hadde vært tingen.

Forfatteren er engelsklærer og benytter også anledningen til å drive litt litteraturformidling. Det er bare 100 dikt som er bevart i dette samfunnet – resten er renset ut – og hun gjør blant annet et slag for Dylan Thomas. Og det kan jo jeg gjøre også. Her Do not go gentle into that night med John Cale. Og – vi bør vel slippe til den store dikteren selv også?

Selv om Dylan Thomas spiller en noe perifer rolle i denne boka kan vi da unne oss et fotografi, her et ungdomsportrett.

Hvor mange dystopier SKAL vi egentlig øse utover den oppvoksende slekt? Har de ikke nok annet å bale med i livet sitt om de ikke skal plages av de tristeste framtidsutsikter også.

Man kan forresten bli medlem av dette ”matchedselskapett” hvis man gir tilgang til profilinformasjon, venners informasjon etc på facebook- selvfølgelig helt trygt.

”The Society Matching Center will need to contact our Central Data Center via Facebook to retrieve all subject details. YOUR SECRETS ARE SAFE WITH US”

Så: hva skal vi med big brother når vi har facebook.

Og – apropos framtid, kanskje vi skal gi Sex Pistols siste ordet i dag?

Det har vore stilt

2011-07-18T19:55:00.008+02:00

rundt Sissel Solbjørg Bjugn ei stund og no vert det heilt stilt. Favorittboka mi må vere Bill og ei til. Som det kjem fram har denne boka to forteljingar, den eine om ein norsk gruvearbeidar som møter ein mykje yngre gruvearbeidar frå ei anna tid. Og så ei lita forteljing til om ein engelsk gruvearbeidar i streik som lyt stele ei gåve til dottera si som har bursdag fordi han ikkje har pengar. Dette er og ei av dei få barnebøker vi har her i landet med eit klart sosialistisk bodskap.
Boka kom ut i 1985 men den kan og lesast i dag.

Som alle veit skreiv Sissel Solbjørg Bjugn mykje om gruvearbeidarar. Så då kan vi jo høyre litt på denne songen.

Eg synest og at dette diktet kan passe fint.

Dø ein dag diverre må
Grete Waitz og Lille Graah.
Lille, lille Graah.

Kristensen og Kyrkjebø.
Alle damer må jo dø.
Må jo, må jo dø.

Kauffman, Dickinson, Curie
måtte dø. Ta mère aussi.
Mère au, mère aussi.

Princess, Princess Di.

(Depp, Samlaget, 1999)

Edit 20 juli: KAN kanskje legge til at boka finnes på NBdigital

Ta vel i mot Kåre Kvadrat, Siri Spiss og Trond Triangel!

2011-07-17T17:36:00.021+02:00

I dag skal det handler om hvordan mennesker blir framstilt i følebøker for barn – eller rettere sagt hvordan de kan og bør framstilles. Dette er som jeg har vært inne på før forskjellige meninger og teorier om. Vi har nettopp mottatt en følebok laget i samarbeide med TPB, basert på Prinsessen på erten. De har et større budsjett enn oss, også på følebokfronten. De lager så vidt jeg veit alle sine følebøker basert på eksisterende billedbøker. Og – utførelsen er profesjonell – men omdiskutert.
Her har vi prinsessen utenfor slottets port, som man ser i en svært forkommen tilstand. Det regner og håret henger ned. Selvom om bildet er stilisert spørs det om det blinde barnet kan oppfatte prinsessens forfrossne og lutende holdning, uten å ha en seende sammen med seg som kan fortelle hva bildet skal forestille. Men - kanskje det blinde barnet etter å ha trent på bøker produsert på denne måten etter hvert vil ha lettere for å tolke bildene. Men uuuups - legg merke til at prinsessen kun har fire (!) fingre. (Kan legge til at boka baserer seg på bilder i en bok i pixie-serien hvis noen husker denne serien.)

Her prinsessen i bedre form, sammen med prinsen. Selv om de er delvis i profil har tilretteleggeren passet på å få med begge armene på figurene.

Her dronningen. Skikkelig sprekt å la henne røyke sigar i en bok beregnet for barn. Tviler på om blinde barn vil skjønne at hun har en vifte i hånda.

Innimellom samarbeider vi på NLB med Make Design for å lage taktile bøker basert på utgitte billedbøker - da etter vårt valg. Da er vi i hvert fall sikra en god tekst. En fordel er også at det blinde barnet får tilgang til de samme bøkene som seende. Et eksempel er Albert Åberg, et annet er den populære Når To -serien av Tor Åge Bringsværd og Tina Solli. Under følger et par illustrasjoner fra Når to skal rydde. (Gyldendal forlag). Kanskje ikke det heftigeste av dagens rikholdige flora av norske billedbøker, men siden vi har fått etterspørsel etter bøker om barns hverdag valgte jeg et par i denne populære serien.

Her har vi originalen, et bilde av far og datter.

Og som man ser her er alle unødvendige detaljer fjernet. Og Eva har passet på at vi ser figurene i sin helhet. Legg også merke til de små prikkene og stripene på de ulike feltene, disse er også taktile. (Hmmm - ser at jeg ikke har fått med hele sida, så derfor er pappaens venstre hånd kutta på fotografiet. ) Siden både pappaen og jenta går igjen gjennom hele boka blir de etter hvert lettere å kjenne igjen. Og - her er heldigvis alle de fem fingrene med. (Når jeg samarbeider direkte med designeren får jeg se skissene på forhånd og har dermed alle muligheter til å komme med tilbakemeldinger).

Blei også litt frista til å ta med enda et eksempel fra Når to skal rydde. Her er to ekorn

som Eva har laget en mer skjematisk versjon av. Dette er bilder i såkalt "svällpapper" og de små prikkene dere ser er også taktile. (Her har fotografen også greid å kutte billedsida. Selvfølgelig er hele halen også på "pappa-ekornet" med!)

Kanskje jeg skal legge til at vi også har laget et par av bøkene i denne serien som "interfolierte" billedbøker, det vil si at vi legger inn plastark mellom sidene med blindeskrift ( eller punktskrift som det offisielt heter i dag) slik at blinde kan lese for sine barn. Da kan det også være nødvendig med en billedbeskrivelse, men dette får vi heller komme tilbake til en annen gang.

Vi kjøper også mange bøker fra det franske forlaget Les Doigts Qui Rêvent. Under et par eksempler fra en billedbok som vi har kalt Jeg er litt redd. (J'ai en peu peur). Boka omhandler et tema mange blinde små barn kan kjenne seg igjen i, engstelsen for å ta på ting de ikke veit hva er. (Som alle lett kan skjønne, det er noe helt annet å ta på noe man faktisk kan se. Da har du kontrollen hele tida. Bare prøv sjæl!)

Her er teksten "Jeg er litt redd for å ta på noe jeg ikke vet hva er" og vi ser en illustrasjon av to hender som tar på noe som skal være noe vått.

"Men når mamma tapper badekaret med varmt vann og såpebobler blir jeg glad igjen." Her er runde plastfigurer såpebobler. Legg merke til smilefjeset under teksten. Og på bildet over et misfornøyd fjes. Én - høyst berettiget - tilbakemelding jeg har fått er at blinde ikke har muligheter til å forstå at at dette er et smilende ansikt. Siden de faktisk aldri har sett en smilende munn. (Og faktisk er det jo bare i begrenset grad at munnvikene går oppover når man smiler, bare sjekk selv i speilet.) Intensjonen KAN være at også blinde småbarn skal lære seg disse internasjonale symbolene så fort som mulig (?). (Som selvfølgelig alle blinde unge er fortrolige med.)

Det samme forlaget har også produsert noen bøker for helt nybegynnere, blant annet beregnet for øvelser i punktskrift. Til slutt derfor noen bilder fra Klassen min. (Her har jeg tatt meg noen friheter i oversettelsen, også av selve tittelen. Måtte oversetterguden se nåde til meg på den ytterste dag, men lover at intensjonene har vært de beste!)

Her har vi Siri Spiss. Hun har musefletter. Og folkens: dette er genialt i sin enkelthet! Museflettene er to buster, en på hver side. (Får håpe at boka holder noen utlån før en eller annen klåfingra unge blir frista til å teste holdbarheten på boka :-)

Her har vi Trond Triangel. Han har piggsveis. Som Siri spiss er hele figuren kun en geometrisk figur, og håret er tre streker på hver side.

Og her Kåre Kvadrat med briller. Og en trekant til nese.

Her et eksempel på tekstside. (Det er viktig at det også er vanlige typer, så den voksne formidleren - for eksempel foreldre - enkelt skal kunne lese dette for unga.

Til slutt læreren som jeg har kalt Store Rektangel. Han har bart og skjegg. (Ansiktet er i filt og det er lagt oppå en annen rektangel i et mer stikkende materiale. ) Slik skjegg og bart kan føles. Kan jo legge til at boka er laget i sterke farger. Dette med tanke på barn med litt syn.

Da jeg fikk denne boka fra Frankrike ( og etter en del spetakkel med tollen som jeg skal spare dere for her, hva GIR dere meg! TOLL på følebøker for barn!) var jeg litt i tvil om små norske barn kjenner de korrekte geometriske begreper like godt som de franske sikkert gjør, men dette fikk jeg brekreftet fra pedagogisk hold at de kunne. (Eller i hvert fall burde!) Så da var det bare å holde tunga rett i munn og ikke surre med trekanter ... unnskyld triangler, kvadrater og rektangler.

Nei, jeg MÅ ikke

2011-07-16T10:49:00.007+02:00

men jeg SYNES det er på sin plass å markere at Dag Solstad blir 70 år i dag. Først et innslag hvor Dag Solstad demonsterer hva han mener om bokbad.

Så forfatteren i en noe yngre utgave. Her forklarer han for Otto Hageberg at Arild Asnes, 1970 er en politisk roman. I tilfelle noen skulle lure. Hvem mannen ved siden av er? Skjerp dere da!

Söder igjen

2011-07-14T20:54:00.014+02:00

Etter at vi hadde vært på Fotografiska museet
som vi ser litt fra oven her - og hvor vi blant annet så en imponerende utstilling av Robert Mapplethorpes fotografier, gikk vi over den traffikerte veien bak museet, og opp en bratt trapp mot Söders høyder, hvor målet var Per Anders Fogelströms terrass.

Vi passerte også en hyggelig og "anspråksløs" café, med en fantastisk utsikt, men siden vi allerede hadde lunsjet, og var gode og mette

gikk vi rett til den tidligere omtalte terrassen, hvor man har en fantastisk utsikt over byen.

Her nok et skilt i serien DET LITTERÄRA STOCKHOLM med sitat fra "Mina drömmars stad" av nevnte forfatter.

Så passerte vi Fjällgatan, før vi gikk opp

Sista Styverns Trappor som altså romanfiguren Henning gikk ned.

Sista Styverns Trappor, er muligens er oppkalt etter en bøddel. I hvert fall var det en gang et serveringssted med dette navnet.

Til slutt et bilde av Bärgsprängargränd. Ikke at jeg husker det men det hadde ærlig talt forbauset meg om ikke NOEN av Per Anders Fogelströms romanpersoner fra Stadserien har bodd i dette strøket.

Dette skulle egentlig være siste del i serien Det litterära Stockholm, men før jeg avslutter serien helt kan det være naturlig å sammenlikne med Oslo, eller rettere sagt hvordan vi formidler steder som er omtalt i litteratureni vår egen hovedstad , men det får jeg nesten komme tilbake til.

”Kärleken är det enda som kan rädda världen”

2011-07-13T21:22:00.018+02:00

På sommerens Stockholmstur hadde jeg med meg Krigaren av Bjørn Ranelid som lesestoff. Boka er på nesten 500 sider så for en reise på en knapp uke med mye program var dette mer enn nok. Det gjorde jo heller ingenting at mesteparten av handlinga i boka er fra denne byen.

Bjørn Ranelid er en forfatter som mange svensker oppfatter som kontroversiell, og det er mye støy rundt ham. Han har deltatt i det svenske Lets dance og har blant annet uttalt at

”Alla svenska människor skulle våga sig på detta. Framför allt de som sitter i Svenska Akademien tror jag skulle behöva ta sig ut från kammaren och börja dansa.".

Og reaksjonene lot ikke vente på seg som det heter. Kort etterpå skriver ständig sekreterare Peter Englund i sin blogg at han

”Noterar att Björn Ranelid uppmanat mig att följa hans exempel och delta i dokusåpor. Det kommer inte att ske. Däremot har jag inga invändningar mot att han gör så själv. Allt som håller Ranelid borta från skrivandet välkomnas.”

(Skal si de har en frisk diskusjonsform over kjølen!) Og dette blei det jo spetakkel av.

Ranelid har også gått ganske sterkt ut i det svenske programmet Stjärnorna på slottet (herregud hvor har de TATT den tittelen fra?). Forfatteren er jo en gjenganger på YouTube og slår til og med Dag Solstad i antall treff, men jeg tror vi klarer oss med en kortversjon. Og – selvfølgelig er Ranelid svært takknemlig å parodiere. Men resten kan vi overlate til svenskene så kan vi andre vie oss til bøkene. Jeg har tidligere lest den selvbiografiske oppvekstskildringen ”Til alle människor på jorden och i himlen” (bare tittelen inviterer jo til latter og hoderisting) og ”David Puma och drottning Silvia”.

Ranelid er svært en produktiv forfatter, men bare to av bøkene hans er oversatt til norsk. En av disse handler om Stig Dagerman og akkurat dette er kanskje litt pussig siden disse forfatterne har en svært ulik skrivestil. Bjørn Ranelid er en særdeles emosjonell forfatter, noen kan kanskje oppfatte stilen som affektert, og humor og selvironi er noe fraværende for å si det mildt. Han skriver rett fra hjertet og uten kritisk filter. Men han skriver godt! Språket flyter ubesværet utover sidene. (Gidder ikke å ta min vanlige innvending om at boka er unødvendig lang og at noe med fordel burde ha vært strøket. Ranelid er Ranelid. En helt egen sjanger. ) Som en annen svensk forfatter som i hvert fall jeg synes det er naturlig å sammenlikne med, Torbjörn Sævfe, identifiserer Ranelid seg med hovedpersonene og legger mye av seg selv i dem. Noe han sikkert er blitt kritisert for. (Dette må jeg innrømme at jeg tok helt ut av lufta!)

Tilbake til Krigaren. Bokas forteller er David Saxon, amerikansk Vietnamdesertør som kom til Stockholm i begynnelsen av 60 – åra og som – som mange andre i hans situasjon – fikk hjelp i sitt nye hjemland. (Jeg veit ingenting om hva Norge gjorde for Vietnamdesertører på denne tida, sikkert ikke så mye, siden vi i motsetning til det nøytrale Sverige er medlem av NATO.)
Her et bilde fra Skeppsholmen hvor David Saxon bor i en husbåt.

Her et fotografi til av brua ut til den samme holmen "stjålet" fra svenske wikipedia.

Av andre personer som bør nevnes er den 15 år gamle Selma som har rømt hjemmefra og som David tar seg av og hennes eldre bror Joppe, begavet, men som det går gæernt med og til slutt blir funnet lemlestet og myrdet. Boka har et sterkt budskap for fred og mot rasisme og taler de svake og underpriviligertes sak. Et annet budskap er troen på det gode i verden, og pokker heller, det kan man da trenge å lese om en gang i mellom.

Kanskje jeg skal sitere fra et intervju fra bladet ”Vi läser” , et ganske lettlest litterturtidsskrift som har kjerringer i 40 – 50 åra (som meg selv altså) som hovednedslagsfelt :

”Skall man skriva en bok ska den handla om empati, inte om hur folk ”springer runt på Stureplan och doppar Rolexklockor i sprit"

"Och har man sedan skrivit en bok vore det väl skam om man inte vågade se sina läsare i ögonen.”

Nevnes kan også at dette er en forfatteren som deler sjenerøst av sin tid med sine lesere, han reiser land og strand rundt på forfattertreff.

Tilbake til boka - igjen. Forfatteren har satt seg godt inn i stoffet og vi får mye samtidshistorie. Og det synes i hvert fall jeg er interessant. Han skriver fra slagmarkene i Vietnam. Han skriver om den store demonstrasjonen mot Vietnamkrigen på Sergels torg 21 januar 1968, hvor den unge Palme taler.

Her et foto fra en demonstrasjon på det samme torget i dag. Demonstrasjonen på dette bildet er for et fritt og demokratisk Syria.

Han skriver om Almstriden som jeg nettopp har vært inne på før, han skriver også om forhold fra David Saxons eget hjemland, som den rasistisk motiverte bombingen av kirka i Burningham hvor fire jenter ble drept i 1963, og som Martin Luther King snakker om her og som siden Joan Baez synger så vakkert om. Og han skriver om dødsstraff. Saxon brevveksler med en kvinnelig fange som sitter på dødscelle. Han skriver ikke bare én gang om disse begivenheter, men om og om igjen. Noen kan sikkert synes at dette er irriterende, men jeg liker denne suggererende skrivemåten.

Ranelid deltar også selv i handlingen, som en forfatter som snakker skånsk og skriver om ”människor på jorden” I Vi läser forteller han også at han noen ganger avbryter skriveprosjekter hvis han møter noen som har et ”livsöde” å fortelle. Så muligens finnes det en David Saxon også i virkeligheten (antakelig med et annet navn) som kansjke bor på en husbåt på Skeppsholmen.

Jeg innrømmer at jeg ble forført av denne boka men det er jo ikke vanskelig å finne svakheter ved den. For dem som gidder.

Ivar Lo

2011-07-11T20:20:00.012+02:00

Her i Bastugatan på Söders høyder

bodde Ivar Lo-Johansson store deler av sitt liv

slik dette skiltet viser. (Hvis du er riktig heldig kan du også få sett museet i den samme bygningen, men så heldige var ikke vi.)

Her er Ivar Lo's park høyt og fritt over byen

og her bysten av kanskje den største av de svenske proletarforfatterne og det sier i tilfelle ikke lite!

Kanskje vi også kan ta med et par bilder av Kungsgatan hvor store deler av handlinga i boka med samme tittel finner sted, og hvor statarjenta Marta ender opp i prostitusjon.

Almarna åt folket!

2011-07-07T20:16:00.012+02:00

Som lesestoff på den nettopp foretatte Stockholmsturen hadde jeg med Krigaren av Björn Ranelid. Den handler om amerikaneren David Saxon som deserterer fra Vietnamkrigen og som siden blir boende i Stockholm. Å finne bøker med handling fra de steder man reiser til er jo bare genfundenes gefressen! Med all sannsynlighet kommer jeg tilbake til denne boka ved en seinere anledning, men nå skal vi konsentrere oss om Kungsträdgården eller nærmere bestemt den såkalte Almstriden som fant sted i 1971.

”Här inntil det gröna huset av trä och serveringen är mitt hjärta i Stockholm och hit kom jag redan första sommaren när mina sinnen ännu spände sig och väntade på nästa bombanfall och bakhåll från fienden. Jag var bland tusentals som såg och hörde striden om almarna, när staden ämnade bygga en ny tunnelbanestation och för den sakens skuld började såga i trästammarna. Det inträffade i mai 1971 och mitt fjärde år i Sverige. Även jag älskade dessa almar och försvarade dem med min kropp från Amerika.” ”Älskad vare varje människa som stred för dessa almar.” Bjørn Ranelid. Krigaren. 2001.

Heller ikke her til lands gikk jo denne begivenheten helt upåaktet hen. Her et liten TV-reportasje fra begivenhetene. Rundt denne tida og flere 10-år framover ble store deler av Stockholm rasert i et ganske drastisk omfang så Almstriden var også en viktig symbolkamp. Allerede første kvelden greide aksjonistene å samle 2000 deltakere! Og dette flere tiår før facebooktida. (Akkurat dette har jeg gjort et visst poeng av før.) Dette var en av de vellykkede aksjonen fra den gangen. I alt 12 av de 13 hundreårige almene overlevde.
Her et bilde av almene som er et mektig skue. Under skimtes den lille kaféen, som er et populært sted i sommerhalvåret. (Klikk for større bilde!)

Her kaféen på nært hold, og statuen av Karl XII i bakgrunnen.

"Kungen pekade med hela handen mor öster, men nu kom inte fienden från Solvjetunionen eller Ryssland utan från stadsfullmäktige, regeringen och polisen i Stockholm." (Bjørn Ranelid. Krigaren 2001)

Her almene fotografert nedenfra og opp. Som det framgår; trærne er fremdeles grønne og friske og burde kunne leve i flerfoldige år framover!

Almstriden ble selvfølgelig også – typisk for tida - en mønstring av den progressive kulturen så da kan vi jo for eksempel spille denne fengende låta som burde være en grei oppsummering om hva kampen dreide seg om.

Ranelid skriver også om også Ville, Valle och Viktor, kjent fra svensk barne-TV på denne tida. (Barne-TV var liksom noe annet den gangen!) På 40-årsjubileet for denne historiske begivenheten opptrådte de igjen så da kan vi jo høre på nok en munter kampsang fra en fjern fortid. Som vår venn Vietnamdesertøren ”sjöng på svenska språket och ansträngde mig til det yttersta för att hitta den rätta klangen i orden”.

Det finnes en plakat om almstriden i Kungsträdgården men ikke noe ”Litterära Stockholm-skilt”. Kanskje de venter til forfatteren er død.

Inte ens en grå liten fågel som sjunger på grönan kvist

2011-07-05T20:16:00.016+02:00

Ved Klara Kyrka finnes en skulptur av den kjente svenske poeten Nils Ferlin. Siden Klara Kyrka tradisjonelt har tatt seg av "de behövande" i Stockholm, er dette et glimrende sted for denne folkekjære dikteren som hadde et brennende hjerte for dem som slet.
Mitt reisefølge er ikke vanskelig å be når det gjelder å posere sammen med den store dikteren, men man kunne kanskje ha ventet en mer respektfull positur!

Her nok et skilt i serien "Det litterära Stockholm", med diktet "Inte ens". Flere av Nils Ferlins dikt er som kjent tonesatt og da kan vi jo høre på en gammel innspilling av Molly Åsbrink fra 1959. Legg merke til den personlige tolkningen av diktet skrevet med tusj på skiltet.

Mest kjent av Ferlins viser er kanskje "En valsmelodi" og da er jo Monica Zetterlund slettes ikke noe dårlig valg. Men- vad säger ni - skal vi kanskje høre på Thåströms versjon av den samme sangen også? Og vi kommer vel heller ikke utenom Sven-Bertil Taube.

Og her er gravsteinen til en ikke mindre kjent dikter, nemlig Carl Michael Bellmann, reist av Svenska Akademin.

Kanskje vi også kan ta med et foto av Klara Trivialskola

hvor enda en svensk litterær storhet, August Strindberg, var elev.

Edit dagen etter: det heter vel strengt tatt statu i dette tilfellet og ikke skulptur. Legg forresten merke til røyken Ferlin har i munnen ( ja hvor søren ellers!). Regner med at statuen ble laget noen år før røykeloven.

Jakten på Bosses benk

2011-07-04T19:43:00.015+02:00

I Tegnérlunden måtte vi selvfølgelig finne den benken hvor Bo Vilhelm Olsson sitter alene og forlatt like før han møter ånden som tar ham med til Landet i det fjerne i boka Mio min Mio. Men hvor fankern er den!

Kan det være denne benken?

Eller hva med denne?

Dessverre kunne heller ikke disse glade gossarna hjelpe oss. (Men ingen skal si at de ikke var velvillige nok! Og salige Tegnér visste de "alt" om minsann uten at det så ut til å sette noen demper på stemninga!)

Her en skulptur av Astrid selv med personer og sitat fra flere av hennes bøker. (Hun bodde jo også selv i nærheten.) Skulpturen er laget av Majalisa Alexanderson.

Men- hva ser vi heeeer!

Jo, et skilt med et sitat fra boka Mio min Mio. I motsetning til denne sommerkvelden helt i slutten av juni var det "skumt i parken och det regnade lite, men i husen rundtomkring lyste det överallt". "Det var bara jag som satt här ute i mörkret. Ensam"

Og dermed kan mitt reisefølge endelig hvile ut etter en noe frenetisk jakt etter den riktige benken - selvfølgelig på akkurat den samme som den berømte litterære figuren satt på.

Den kjærligheten, den kjærligheten....

2011-06-27T21:02:00.009+02:00

Anneli Klepp debuterte med Lusne forviklinger i 2006. Boka handler om en gutt som har dysleksi uten at noen oppdager det før langt oppe i barneskolen og som dessuten blir forsømt av sine (uhyggelig teite) foreldre. Trass i at temaet er trist nok er boka skrevet som et forviklingsdrama med ganske drastisk humor- og dette uten at det går på bekostning av budskapet. Faktisk var boka ganske morsom.
Siden debuten i 2006 har det kommet ut ikke mindre enn 8 barnebøker av samme forfatter, derav noen lettlestbøker.

Årets bok Hvis du elsker meg er av det mer alvorlige slaget, og det er knapt et tema som ikke blir behandlet i denne boka;

Brutale stefedre,
mødre som lar seg kue ( se over) og ikke strekker til overfor sønnen,
å rømme hjemme i fra,
venninner som glir fra hverandre,
uvennskap,
vennskap,
forsoning,
sorg og savn grunnet

en død farmor
en død mor

far som ikke strekker til fordi han er oppslukt av sorgen,
opptatte foreldre med liten tid til barna,
forelskelse.

Og det på litt over 200 sider.

Jeg trenger vel ikke legg ut en spoilervarsel hvis jeg røper at det ender bra for alle til slutt. Språket er greit om ikke direkte briljant.

Da svinger det mer rundt Hallo – elsk meg da ! av Johanna Thydell. Ja, her er språket virkelig heftig! Også i denne boka finner vi den typiske Tuppen og Lillemor-historien. Mens hovedpersonene i Klepps bok er rundt 12 år, er fortelleren (Nora) i Thydells bok 17 år, og forfatteren har virkelig fått til å lage et overbevisende portrett av ei ung jente. Her er sterke følelser, men også humor og selvironi. Dessuten får vi mye ”norisk” ”livsvisdom”.
Temaer er

Å være mer uerfaren enn bestevenninna
Mindre pen enn bestevenninna
Å finne den rette
Er han interessert eller er han ikke interessert?
Er vi sammen eller er vi ikke sammen
Mindreverdighetskomplekser
Usikkerhet kontra selvsikkerhet
Men først og fremst forholdet mellom Nora og bestevenninnen Lisa, og forfatteren går dypt for å skildre Noras sorg over tapet av ei venninne som har vært en viktig støtte for henne gjennom hele barndommen.

Personlig satte jeg pris på dette at venninna er så mye viktigere for Nora enn alle kjærlighetsgreiene. (Og akkurat det er vel litt uvanlig i en ungdomsbok.) Et stykke uti boka tok jeg meg i å savne litt framdrift, kanskje det ble litt mye monolog, men så er jo ikke jeg i målgruppa heller da.

Hovedpersonen i boka heter altså Nora Jonasson, dette er en lek med navnet til den kjente og kanskje noe oppskrytte (nei guri mlla skal jeg liksom leke musikkskribent også nå da!) sangerinnen Norah Jones men navnet sikter også til Nora Helmer i et Dukkehjem av ... ja herreguddetveitderejo! Som Nora i Ibsens stykke går også Thydells Nora gjennom en modningsprosess. Jeg regner med at det er derfor forfatteren referer til denne kjente litterære skikkelsen.

Den norske tittelen er altså Hallo, elsk meg da. Jeg synes den svenske tittelen sier mer om innholdet; Ursäkta att man vill bli lite älskad.

Det norske omslaget viser ei jente som slenger med sitt lange hår og som dessuten har tannregulering. Jeg innrømmer at jeg ikke finleste hvert eneste ord i boka men kan ærlig talt ikke huske at Nora brukte regulering. Ser hun ikke også en del yngre ut enn en 17-åring?

På det svenske omslaget har Nora en mer ”deppresiv” holdning og passer på alle måter bedre til teksten. Jeg fatter ikke hva det norske forlaget HAR tenkt med dette omslaget men en eller annen tanke MÅ det jo ha vært.

Så til slutt litt om oversettelsen. Noe av det vanskeligste som finnes er vel å oversette svenske slanguttrykk. ”Kanon” er et typisk svensk uttrykk men jeg er ikke sikker på om det er innarbeidet i det norske språket. Svenskene sier ofte ”hvaheterdet” når de ikke med en gang kommer på hva de skal si, men dette er heller ikke vanlig i Norge. (Den eneste nordmannen jeg kjenner som bruker dette uttrykket er faktisk jeg selv, men så har jeg da også bodd i Sverige i en riktig nok fjern fortid. ) ”Det var som søtten” regner jeg med er oversatt fra ”det var som sjutton”. Helt vanlig på svensk men mer sjelden brukt på norsk. Det kan også være en utfordring at det svenske ordet ”kult” betyr både morsomt men også så vidt jeg veit ”kult” i den norske betydningen. Når Lisa på side 47 sier at de kommer til å få det så jævla kult lurer jeg på om hun mener morsomt og det ER jo en viss gradsforskjell. Jeg stusser også litt på uttrykket ” F-sa ” (foreldrene) men for alt jeg veit så KAN jo F-sa være typisk ”norisk” og ikke et svensk slanguttrykk. Men nå får jeg slutte å pirke så fælt! Forresten; det heter da ikke ”leiehus” men ”leiegård”. Jeg antar at det i originalen står ”hyreshus”. Et annet svensk ord for det samme er ”hyreskasern” eller litt mer slang; ”hyreskåk”. Og da kan vi jo avslutte med Peps Persons erfaringer fra det triste livet i en leiegård.

Og for de som insisterer: her originalen. Ikke dårlig den heller.

Climb every mountain

2011-06-26T16:34:00.009+02:00

Det finnes to typer syklister. Oss og de andre. Og nå skal vi snakke om det andre. De som lager hælvete og faenskap i marka og som får alle til å puste lettet ut når Birken går av stapelen slik at vi atter kan søke skogens ro ko ko! De som leker Tour de France i gata mens vi andre sitter og skjelver på sykkelsetene, og som .... eller vent nå litt! Nå kom jeg visst litt skeivt ut igjen! La oss begynne på nytt;

Etter å ha tilbrakt UTALLIGE ferier på feriehus i Danmark i ALT slags vær har vi sett mye Tour de France. De danske er helt ville med touren, noen plotter inn hele ferien sin etter denne begivenheten og sitter klistra til TV-en. (Siden har jo TV2 importert sporten til Norge.) En grunn til at så mange – til og med de verste idrettshatere - liker denne sporten kan kanskje være de vakre bildene fra den franske landsbygda. For ikke å snakke om den avsluttende etappen i Paris! Og - de spektakulære klatretappen!

Sykkelrytteren av nederlenderen Tim Krabbé handler som det burde framgå av tittelen om sykkelsport. Rammen ( for å holde meg til sykkelterminologien ha ha den var jeg skikkelig heldig med! ) rundt er et landeveisritt han deltok i 1977. Løpet hadde flere hårde bjergetapper for å si det med de danske og leseren får virkelig en forståelse for hva slags blodslit og ikke minst viljestyrke dette dreier seg om.

Her et bilde av forfatteren etter nok en forhåpentlig vellykket sykkeltur! Og her en film av en litt eldre utgave av forfatteren på en treningstur i Bolivia.

Det KAN være naturlig å sammenlikne landeveisritt med 5 – mila for eksempel. Også det en utholdenhetsidrettidrett som krever en viss modning blant utøverne. Krabbé sier at gjennomsnittsalderen for vinnerne av Touren er 29 år. Boka forteller også noe om ekstrem viljestyrke og om forskjellen på å vinne og bli nr. 2. Og om hvor mye 10 cm kan bety.

”Den som jubler for den som beseirer ham, fornekter dette og forkleiner ham hermed. Det å tåle å tape er en foraktelig utflukt, en fornærmelse av sportsånden. Den som tåler å tape, bør utelukkes fra å drive sport.”

Eller for å si det med Kuppern : Sølv er nederlag.

Tim Krabbé innrømmer at han er livredd i de bratte nedoverbakkene ( og det ser jo virkelig skummelt ut når gutta suser nedover!) og akkurat det er vel det eneste Krabbé og undertegnede har til felles. Det er forresten Telthusbakken som er min absolutte grense. Jeg har syklet den ned en gang og aldri mer! Tourgutta derimot hadde sust nedover på et par sekunder!

Én profilert forfatter som digger Touren er jo som (muligens) kjent Ingvar Ambjørnsen og her har vi en 6 år gammel filmsnutt av ham sammen med den norske sykkellegenden Dag Otto Lauritzen.

Nær sagt selvfølgelig handler ”Sykkelrytteren” også om noe mer enn selve sykkelsporten, nemlig om livet i sin alminnelighet kan man vel kanskje si. Derimot kommer boka ikke inn på doping. Kanskje like bra. Regner med at det kommer til å bli nok mas om doping og steroider og alt til faget henhørende når touren braker løs igjen til sommeren. Det er for resten en ting jeg aldri har fått svar på. Disse rytterne sitter jo i TIMEVIS på setet. Hva fankern gjør de når de skal på do? Anyone???!

Burde kanskje si noe om hvorvidt jeg likte denne boka og det gjorde jeg. Hadde jeg likt den hvis jeg hadde vært under middels idrettsinteressert? Godt spørsmål.

La oss avslutt med litt musikk og hvilken sang egner seg ved bedre enn denne, her med Shirley Bassey. (Det var jammen ikke enkelt å velge fra YouTubes rikholdige utvalg av tolkninger men det meste er vel bedre enn dette!)

PS: Denne boka ga jeg i gave til sønnen min. Det er ikke alltid sønner leser bøker de har får av sine mødre (bombe!) men denne må han ha lest siden han har gjort markeringer i margen. Og nå kom jeg over til et nytt tema. Nemlig å markere i margen. Det samme har jeg selv gjort i bøker som har betydd noe for meg. Dette sier noe om bokeieren og – etter hvert som tida går – noe om hva man var opptatt av i ulike perioder i livet. Slik kan altså en bok bli et interessant dokument over leseren.

PS 2 : ikke for å skryte men jeg var faktisk med på prøve-løpet før SykkelVM i Oslo 1993. Da kunne bermen få lov til å prøve seg i den for anledningen bilfrie løypa. Jeg deltok sammen med en 9 – åring og begge var enige om at det var en fin tur. Medaljer fikk vi også! Hvem som vant selve løpet? Den den gangen ukjente 22 år gamle Lance Armstrong og her kan vi se avslutningen i Oslos gater under ikke helt ideelle meteorologiske forhold!

PS 3: I forbindelse med det tidligere omtalte VM-et stilte den kjente sykkelentusiasten Einar Bowitz og gründer av det nå dessverre nedlagte sykkelverkstedet Den Rustne Eike ut ”historiske” sykler. Sikker unødvendig å si: han har fremdeles ikke fått utstillingslokaler til syklene.

Just one more thing ...

2011-06-24T20:31:00.006+02:00

Så døde Colombo .... eller jeg mener jo Peter Falk. Vi som har levd en stund og husker detektimen på fredager, den gangen det bare var én kanal etc etc glemmer vel aldri Colombo og spesielt da han snur seg og sier sin berømte replikk; Just one more ting...

Skuespilleren var også en prima karakterskuespiller. Og spilte blant annet i filmen A Woman Under Influence sammen med Gena Rowland. Da spilte han en velmenende men klossete ektemann. Selv om det nå er nesten 40 år siden filmen gikk på kino husker jeg fremdeles scener fra denne filmen. Jeg har også sett Griffin og Phoenix. IMDB sier at dette er en TV-film men jeg er ganske sikker på at jeg har sett den på kino! Falk hadde glassøye og var jo ikke akkurat noen skjønnhet men hadde en fantastisk utstråling!

PS: Kanskje jeg for en gangs skyld har greid å legge ut dette før en viss annen person... Jasså ikke det, nei! Ja ja, det er BARE å gratulere!

5 år som blogger og still going strong

2011-06-19T16:22:00.012+02:00

Jeg oppdaget plutselig at jeg har vært over 5 år på blogspot og selv om antall bloggposter minker litt for hvert år synes i hvert fall jeg selv at jeg sånn noenlunde holder koken.

Hvorfor i all verden jeg driver med dette? Forsvarstalen kom i fjor så vi trenger ingen reprise på den igjen i år.

Verden kan sikkert klare seg uten denne bloggen og jeg kunne ha foretatt meg mer fornuftige ting. Noen ganger er det faktisk et slit å finne de riktige formuleringene.

Likevel ser jeg på statistikken at jeg må ha noen lesere, selv om sikkert flere- etter søkeordene og enkelte land å dømme - helt tilfeldig havner innom. (Hello Russia!) Jeg har oppdaget at flere forfattere og forlagsfolk også leser bloggen, og selv om jeg burde, klarer jeg ikke helt å heve meg over det. Det er ikke bare enkelt å fortelle noen at de har gjort en dårlig jobb. Men jeg prøver å si hva jeg mener på en anstendig måte og hvis jeg skulle fornærme noen får jeg ta min straff på den ytterste dag. Ellers har jeg aldri opplevd sure kommentarer fra forfattere, mens noen oversettere derimot... samme kan det være, ingen nevnt alle glemt. Og HVIS jeg nå skulle få litt kjeft ”lyt eg tåle det” som Jotunen sa til Blessomen da han syntes det blåste for hardt.
Her Peter Nicolai Arbos kjente illustrasjon av Jutulen og Johannes Blessomens luftige ferd - ett eller annet sted mellom København og Vågå.

Det finnes veldig få som blogger om barne- og ungdomsbøker. Bortsett fra

Ungdomsboka
Lesehesten fra Sørlandet
Maris mørke hjørne og ikke å forglemme
Tonårsboken som faktisk drives av tenåringer ( finnes det noe tilsvarende på norsk?) og som jeg varmt anbefaler,

kommer i hvert fall ikke jeg på noen flere akkurat nå.

Hvis denne bloggen har noen som helst nytteverdi, og her mener jeg faktisk den kan være nyttig; må det være utveksling av opplevelser og meninger om barne- og ungdomsbøker. Slik som jeg har nytte av for eksempel Lesehestens og Mørke Maris bokomtaler. Om vi ikke alltid er så enige er av mindre betydning. Tvert i mot, å lese bloggere med litt andre preferanser enn meg selv ( f. eks fantasy og dystopier) kan være til stor hjelp i bokvalget.

Ellers ser jo mine lesere at jeg fremdeles har den ukule layouten som bare er SÅ 2006. Jeg har ingen planer om forandringer selv om jeg ser at enkelte andre har ”konvertert”. Tittelen forblir også den samme selv om jeg nå irriterer meg litt over den. Ordet ”babbel” er liksom litt sånn uforpliktende
ikketamegalvorligjegerbareenenkelbibliotekarsomsynesdetergøymedbloggingogsånn. Det gikk litt fort i svängarna da den ble opprettet for å si det sånn. Skitt au! Og – kanskje jeg burde ha gått over til wordpress.

Hadde jeg hatt tid ville jeg også ha blogget om andre ting, for eksempel litt om de filmene jeg går og ser, det er faktisk noen i året. Kanskje når jeg går av med pensjon en gang, hvis blogspot fremdeles eksisterer og jeg fremdeles (?) er ved mine fulle fem.

Hva gir man i bursdagsgave til en bibliotekar?

2011-06-17T20:46:00.010+02:00

I hvert fall ikke bøker! Eller?
De eneste som tør å gi meg bøker i gave er den nærmeste familie. Fra det ene familiemedlemmet fikk jeg nettopp Doktor Zhivago av forfatteren ... æsj det veit da alle... , en bok som jeg strengt tatt har gitt opp en gang før. En UHYGGELIG treig bok. (For en gangs skyld kan jeg være frista til å sei at filmen var bedre rødme rødme) Så den boka måtte giveren slite med sjæl, ha ha så kan han ha det så godt den gamle knarken!

Den andre dristige bokgiver er sønnen. En gang fikk jeg Saman er vi mindre aleine av ... ja herregud det veit dere jo også! Etter at giveren ”hadde slitt ut to bokhandlermedhjelpere” hvorav den første ga opp og foreslo å heller kjøpe en kaffemaskin kunne han altså til slutt forlate bokhandelen med omtalte bok. (Jeg tror faktisk jeg kan skryte av at jeg er en av de første i landet som leste denne boka, og det er neimen ikke ofte!) Bøker som man får i gave av sønner er man jo ekstra velvillig innstilt overfor, men Knaus bind 1 måtte jeg likevel gi opp etter 180 sider, noe jeg har laget litt spetakkel av før. Til bursdagen min i år ble det La kloden spinne av Colum McCann. Nå spør jeg Deichman for å finne ut om det finnes noe annet av denne forfatteren på norsk.
Unskyldmegalståmenveitduingentingeller? Jo, da, jeg synes jeg hører noen sjokkerte gisp og stønning der ute så der avslørte jeg ( nok en gang og neppe heller den siste) min uvitenhet. Den eneste unnskyldningen jeg har er jo at jeg står på huet i barne- og ungdomsbøkene og ærligtalthvormyeveitdereomdettefeldtetomjegtørspørre. Og det får være forsvarstalen.
Danseren ( Cappelen 2004) ser også ut til å være en bok å se nærmere på, den baserer seg på Rudolf Nurejevs liv. Her et klipp fra Youtube hvor vi virkelig kan nyte denne store danseren i gjett hvilken ballett.

Tilbake til den boka jeg nettopp HAR lest. I følge forlagsreklamen er
”La kloden spinne” en ”bok som pulserer av liv, varme og håp, og regnes som et moderne amerikansk mesterverk.” Den er rost og prisbelønt over en lav sko. I sentrum er det også i denne boka en kjent skikkelse, eller rettere sagt en gjennomgangsfigur inspirert av den franske linedanseren Philippe Petit som gikk på line mellom tårnene i Word Trade Center 7 august 1974.

Her et bilde fra den omtalte begivenheten.

Etterpå ble selvfølgelig unge Petit arrestert for brudd på lov og orden, slik det kommer fram på dette fotografiet. I følge Colum McCann hadde politimannen respekt for arrestanten, men hvorvidt dette stemmer eller ikke er det neimen ikke enkelt å finne ut av av denne politimannens ansiksuttrykk.

Ellers møter vi blant andre:

En irsk munk som vier sitt liv til prostituerte og andre nederst på den sosiale rangstigen,
dennes bror,
en sykepleier munken er forelsket i,
en skokk prostituerte eller horer som de litt mer litterært kalles,
hvorav en mor, datter ( også prostituert) og dennes to barn har sentrale roller,
Clare, en overklassedame som bor i Park Avenue, og som har mistet sønnen sin i Vietnamkrigen. Hun er med i en sørgegruppe sammen med noen kvinner fra litt lavere sosiale lag, derav
Gloria, fattig, varm, overvektig men vakker
Lara, kunstner, som bor sammen med en mann som virkelig er et ”dårlig parti”,
ektemannen til Clare, advokat, drit lei den "subben" han vanligvis har med å gjøre og blir sjeleglad for at han får saken mot linebalansemannen,
med flere.

Som det skulle komme fram er kvinner svært sentrale i handlinga, og jeg synes forfatteren er virkelig flink til å leve seg inn i kvinners sinn slik at i hvert fall jeg tror på dette. Det eneste jeg lurer på – men må da også innrømme at her sitter jeg med minimale kunnskaper – er om ikke disse ”horene” blir litt vel litterære ??? I hvert fall er de noen freske typer. Og – med sterke følelser.

Personenes liv vikles inn i hverandre på snedig vis, med altså den tidligere omtale linedanserens bravader i sentrum. Dette ER jo som forlagsreklamen sier en feelgood men ingen lettvekter. (Akkurat som om det ene trenger å bety det andre.) Dette er en bok som kan leses på forskjellige måter, eller leseren kan selv velge hvordan de vil lese boka men herregud det kan man vel si om alle bøker. Og alle lesere.

Jeg veit ikke helt hva Daily Mail mener med at boka er

”En bemerkelsesverdig balansert utførelse av en stor forfatter som er villig til å ta noen sjanser”

men kan det rett og slett menes at midt oppi en del elendighet er det også mange happy-ending-storyer?

Til slutt litt tilbake til bokhandlermedhjelpere som formidlere. En av de mest helhjertede jeg har vært borti er en mannlig medhjelper jeg møtte på Norli bokhandel i Oslo sist jeg skulle kjøpe bok til det eldste av de to tidlige omtalte familiemedlemmer. Jeg fortalte ham at det ville bli svært vanskelig på grensa til det umulige og nei spenningsbøker var nok ikke tingen for ham nei, men mannen ga seg ikke selv om jeg forkastet forslag etter forslag og til slutt hadde jeg faktisk med meg en bok hjem. Det var bokhandlermedhjelperen sin det!

Handlinga i Mc Canns bok er altså fra 70 –åra, lenge før de tragiske hendelser 11.09.01. Kanskje vi skal avslutte med Leonard Cohens vakre sang On that day.

"Spekket med handling, humor og sterke følelser"

2011-06-14T20:55:00.003+02:00

Og så er endelig boka som John Erik Riley annonserte som "barnebok-snakkis" for et drøyt år siden kommet ut på norsk, Smaragdatlaset er en bok Cappelen Damm virkelig har store forventninger til! Nok en fantasy, altså, og alle som har hatt den tvilsomme fornøyelse å følge med på bloggen veit jo hva jeg synes om denne sjangeren. Men : bortsett fra at intrigen blir noe tung og intrikat etter min smak er dette en av de bedre. Bokas sterkeste side er personskildringene. De er gode, forholdet dem imellom skildret med intensitet og varme, og humoren er ( heldigvis) tilstede. Og hva mer kan man forvente av denne forslitte sjangeren hvor alle bøkene etter hvert ser ut til mer å mer være kopier av hverandre. I fokus tre søsken, foreldreløse – eller i hvert fall mer eller mindre, hvor er mor og far, følg med følg med i neste bind eller neste deretter – de blir flytta fra det ene barnehjemmet etter det andre før de havner på et sted i en parallell verden. Kjente elementer fra sjangeren er:

Tidsreiser, de tre søsknene beveger seg 15 år tilbake i tid hvor de gjør ***spoiler***
heltemodige handlinger, (kanskje ikke helt uproplematisk sånn logisk sett)
Kampen mellom det gode og det onde
Å forhindre at makta havner i feil hender
Magiske bøker
Uoppdagete evner som altså etter hvert oppdages
Dverger ( et artig folkeferd som bidrar med mye av humoren)
Flere kjente elementer fra Narnia, blant annet en ond men vakker heks, som holder barn fanget og undertrykker resten av befolkningen,
og den samme heksas hær av gjenferdaktige typer som kalles ”ulerne”
Forræderi
Heltemot etc
Etc etc.

Oversettelsen er foretatt av Torstein Bugge Høverstad (MNO må vite), kjent for oversettelser av diverse andre profilerte fantasybøker. Personlig stusser jeg litt over de valgene han har tatt når han skal oversette talemåter til ”vanlige” mennesker. ”Vønni”, ”holde i hop”, ”endaste” , ”håssen”. ”hå for noe”, ”imilla” etc skurrer litt i mine ører.

Lurer forresten på i hvor mange bøker vi finner den tøffe lillesøstra og den veike litt eldre broren. De jeg kommer på i farta er Røvet av vikinger av TT Hauger, og serien nattas barn av Benny Bødker. Noe for en litteraturoppgave?

En absolutt brukbar fantasy, men Tolkien, Pullman og Narniabøkene er jo i en litt annen klasse, da. Og som Synne også skriver; Septimus Heap.

Sigrid Undsets hage

2011-06-11T13:56:00.029+02:00

Da jeg var barn bodde jeg noen år på Lillehammer. Ofte gikk jeg forbi Sigrid Undsets hjem Bjerkebek i Nordseterveien. Den gangen så huset ut som en dyster uinntakelig borg i den overgrodde hagen.
Dette bildet er tatt i år, og nå er hagen i en helt annen forfatning enn i min barndom for ... ja jeg får vel bare si det som det er ... 50 år siden.

Da var det sønnen Hans Undset Svarstad og svigerdatteren Christianne som bodde her og de hadde jo ikke det beste ryktet. Man kan trygt si at de skilte seg litt ut i Dølabyen. Christianne overlevde mannen og lot hus og hage forfalle. Da hun dør er riktig nok huset nedslitt og innrøkt men siden ingen større forandringer er gjort er det lettere å renovere det tilbake til slik det var i den store forfatterinnens dager. Hagen var i samme dårlige forfatning men siden det heller ikke der var blitt gjort noen ting siden Undset døde kunne også den føres tilbake til det opprinnelige.

På Fruene Landes og Frisvolds litterære dannelsesreise er Bjerkebek et selvfølgelig mål, selv om begge de (i mitt tilfelle noe mer beskjedent) dannede fruer har vært her før. Den ene (gjett hvem) noen flere ganger enn den andre. (Fru Lande kan også opplyse om at alle tekstilene på Bjerkebek er blitt vasket på dugnad av kvinner fra stedet. Blant annet oppdaget de at hvis de forsiktig skylte gardinene i flere vann fikk de til slutt tilbake de opprinnelige fargene.)

Da er det jo naturlig å begynne med inngangspartiet til publikumsbygget som er tegnet av ... ja hvem VAR nå det igjen da... Carl-Viggo Hølmebakk. På forsida ser bygningen ganske lukket ut, kanskje det minner litt om et fengsel. Denne lukketheten er helt i Undsets ånd, men når hun først slapp folk inn til seg var hun gjestfriheten selv. På bildet mitt forventningsfulle reisefølge foran inngangen.

Vel inne i publikumshallen er det - i kontrast til inngangspartiet - åpent og lyst.

Her et bilde som viser hvordan glassveggene åpner opp mot natur og hage.

Og her ser vi betongbrua til de Undsetske herligheter.

Her er gjerdet som ble satt opp for å stenge mot innsyn fra nysgjerrige. Til høyre er huset hvor mannen maleren Anders Svarstad måtte bo når han var på besøk.

Mens den unge og entusiastiske guiden på Aulestad var iført
en svart litt uhøytidelig T-skjorte med teksten Ja vi elsker er arbeidsantrekket til Bjerkebekguidene

den litt mer trauste Rondastakken. Vår guide, som på utmerket vis matchet antrekket, førte oss med myndig hånd gjennom de Undsetske gemakker. Jeg fikk streng beskjed om at det IKKE er var lov å fotografere inne på Bjerkebek; ”men det visste jeg vel”. Det gjorde jeg ja, man ER jo som sagt dannet. (Dessuten har jeg bare forakt til overs for dem som MÅ snike seg til å fotografere severdigheter der det er fotoforbud. )

Her har vi inngangspartiet, hvor Fru Frisvold pliktskyldig legger unna kameraet helt til vi er i hagen igjen.

Her et et forsøk på et oversikstbilde av hagen med husene tronende i bakgrunnen,

og her fra naturhagen med bregner. Riktig vakkert. (Og hvis du ikke er fornøyd med disse bildene kan du dra til Bjerkebek å ta noen bilder sjæl.

Etter omvisningen tok vi oss litt kaffe og kaker, her koser mitt muntre reisefølge seg med fyrstekake, forhåpentlig bakt etter den samme oppskriften som den store forfatterinnen brukte.

Skal jeg sammenlikne interiørene i de to dikterhjemmene vi besøkte på vår dannelsesreise kan man i korthet si at i Aulestad var det lyse, livsglade og kanskje litt overdådige og Italia-inspirerte rom ( uuups, for en interiørskribent går ikke verden tapt i meg!) mens Bjerkebek bar litt preg av den mørke middelalder. Dikterens bedeskammel gjorde jo heller ikke inntrykket muntrere. Men: vel verdt et besøk, ikke minst for oss som har lest en del av bøkene hennes. (Og jeg må jo innrømme at jeg var glad jeg var av dem som kunne rekke hånda i været da guiden rettet et strengt blikk mot forsamlingen og spurte om vi hadde lest vår Undset!) Herrene som var tilstede (som hun antok ikke var så beleste på Sigrid Undset, mannfolk asså ) ble anbefalt å lese Olav Audunson fordi denne boka har mer action enn Kristin Lavransdatter. Én fin ting med å være med på omvisninger i dikterhjem er forresten at det skal mye til før du trekker opp gjennomsnittsalderen.

Etter at vi hadde forlatt Bjerkebek stinn av input om Sigrid Undsets dramatiske og på mange måter vanskelige liv tok vi like godt turen til Sigrid Undsets grav på Mesnali kirkegård. ( Ca 2 kilometers kjøretur fra Lillehammer.)

Her ligger hun begravet mellom to av sine tre barn, Anders Svarstad som døde så tidlig under andre verdenskrig og datteren som var åndsvak som man sa den gangen eller som det står så vakkert på korset; "Salige er de uskyldige".

Sigrid Undsets gravkors har den minst like fromme teksten "Ti, se jeg er Herrens tjenerinne" . I bakgrunnen ser vi Mesnalien kirke og nok en gang mitt verken særlig fromme eller salige men ellers på alle vis utmerkede reisefølge og stødige sjåfør som beundrer den vakre men beskjedne graven.

PS: et tips: når dere kjøper billetter, husk å kjøpe fellesbillet med en gang, du kan IKKE etterpå å be om rabatter hvis du har kjøpt billett bare for ett av stedene. Dette veit jeg av tidligere erfaring.