Ung i USA, ung på bøgda og ung uten papirer

Bokhøsten er i gang så det suser og Fru Frisvold har for lengst kastet seg over barne- og ungdomsbøkene etter en ( i hvert fall synes hun det selv) velfortjent leseakkurathvajegvilogihvertfallikkeenenestebarneogungdomsbokferie. Innimellom all fantasy med eller uten huldre og troll og dystopier eller apokalypser eller kall det hva søren du vil kommer det ( heldigvis og takk og pris) også bøker om det ( mer eller mindre ) virkelige livet.

AS YOU LIKE IT

Først en oversatt bok. Cappelen Damm har virkelig bestemt seg for å satse på den amerikanske forfatteren Gayle Forman. Bare en dag er hennes 4 bok på norsk, og som ikke det er nok er en fortsettelse planlagt litt seinere til høsten. Uansett hvor triste ting denne forfatteren skriver om, det være seg ung jente som svever mellom liv og død eller jenter på forbedringsanstalt, er feelgoodfaktoren hjertelig tilstede.

Vi møter Allyson, 18, flink og kontrollert, sliter med foreldrenes – spesielt morens – kontrollbehov og store ambisjoner på hennes vegner. På en arrangert rundreise i Europa sammen med blant andre bestevenninnen, møter hun den to år eldre Willem – pen ( og ikke uten en viss rundbrennerfaktor, det skal sies) og talentfull fra Nederland. Dessuten med en noe gåtefull fortid. Han får fram den litt mer opprørske delen av Allyson, og overtaler henne til å bli med på en halsoverhodettur til Paris. Etter en heftig dag – og natt - ****SPOILER*** forsvinner han. Hvorfor?

Vi møter igjen Allyson ett år seinere, nå på college, og ganske utilpass. Moren styrer fremdeles livet hennes men så kommer vendepunktet uten å komme nærmere inn på hva slags her. Hun bestemmer seg blant annet for å prøve å finne igjen Willem, og etter 380 sider kommer hun fram til at ****SPOILER*** å ”være er ikke det viktigste, men hvordan”. En velskrevt finnesegsjælhistorie the american way altså. Regner med at denne kan finne sine lesere. Persongalleriet er rikholdig og variert. Shakespeares skuespill spiller også en rolle i boka, og disse får vår heltinne til å trekke paralleller til sitt eget liv.

Muligens av de mindre vesentlige ting men den boka av Milan Kundera som kom ut på norsk i begynnelsen av 80 – tallet ( og som sanket lange ventelister på bibliotekene) heter ikke Livets uutholdelige letthet, men Tilværelsens uutholdelige letthet. (Aventura 1984.)

PLEASE RELEASE ME, LET ME GO

Mens Gayle Forman breier seg utover nærmere 400 sider, klarer Linn T Sunne seg med noe over hundre for å fortelle en historie. I Alt du kan ønske deg handler det om å få mot til å bryte opp et forhold, noe som ikke er så enkelt.

Som vanlig for denne forfatteren er ordvalget kresent og mye å finne mellom linjene. Hun bruker ikke mange ordene for å slå an en stemning. Og under lurer en uro, leseren får flere forvarsler før sannheten kommer fram.

Allerede første kapittel skjønner vi at noe er gæernt.

”Eg kjem inn i klasserommet og kjenner blikka”.

Og så kommer historien som forklarer hva som forårsaker dette.

Vi møter Siri, som går i andre videregående, kjæreste med Jens som er forballtalent, ett år eldre. Det viser seg at Jens lider av harde tvangsnevroser. Siri er ikke lengre forelsket i Jens, og vil helst avslutte forholdet. Det som kompliserer er at Jens har disse problemene. Han trenger jo Siri.

Dessuten har altså Siri har et forhold på si. Som Allyson har også Siri et anstrengt forhold til sine foreldre. Familien til Jens , som har en litt mer avslappet stil, blir et fristed for henne. Det er mye som står på spill.

Og så skjer katastrofen.

Uten å røpe for mye: boka har en optimistisk slutt.

I PITY THE POOR IMIGRANT, WHO WISHES HE WOULD’VE STAYED HOME

Simon Stranger har også kommet ut med bok i høst; den tredje og etter min forstand beste boka om Emilie. I De som ikke finnes møter hun igjen Samuel fra den første boka i serien. Da hadde Samuel flyktet i båt fra Ghana for å finne en bedre framtid. I denne boka møter han plutselig opp utenfor rekkehuset i Bærum med en lapp med adressen til Emilie i hånda. Og hva gjør Emilie da? Emilies ubehag over situasjonen er troverdig skildret.

Først og fremst får vi vite hva Samuel har opplevd siden sist og om hans liv i Norge.

Simon Stranger skal ha kred for å gi de papirløse en stemme i ungdomslitteraturen. Uten å røpe for mye : i motsetning til de to andre bøkene i denne bloggposten : denne boka har ingen happy ending. (Hvordan nå det skulle ha latt seg gjøre i en bok som handler om unge økonomiske flyktninger i Norge i dag.)

Dette er en viktig og velskrevet bok som også fortjener labelen Elis favoritter 2014. 

Birgittas vilda liv er over

Leste på twitter i dag at Birgitta Stenberg er død. I Norge er hun mest kjent for billedbøkene om Billy, men hun har skrevet flere selvbiografiske bøker som ikke er oversatt.



Hennes bøker er tidligere omtalt på herværende blogg,  og vi tar for anledningen en reprise av hennes åpningstale for Stockhom pride i fjor.

RIP.

En usedvanlig god barnebok

I serien usedvanlig gode bøker har vi i dag kommet til Livet er herlig  av den nederlandske forfatteren Guus Kuijer.

Det er ikke ofte at jeg tar meg bryderiet med å lese oppfølgere av barne- eller ungdomsbøker - som om jeg ikke har nok ”pliktlesning” fra før liksom – men når det gjelder Guus Kuijer gjør jeg et  unntak. Jeg bare måtte unne meg et gjensyn med Polleke, som nå er blitt 12 år gammel.

Guus Kuijer er en av de få som klarer å skrive barnebøker som har noe å gi både til barneleseren og den voksne. Og selv om det er triste og tragiske ting det dreier seg om makter han å skrive slik at den unge leseren kan takle det uten å miste livsmotet - og likevel se alvoret.

Og dette er trist så det holder, trass at tittelen tilsier noe annet; Pollekes far har (store)  problemer med rusmidler, og er beredt til å bryte en del moralske grenser for å skaffe penger. Dessuten legger han utilbørlig press på datteren. Trist lesning er også Pollekes jakt etter faren på steder hvor barn helst ikke bør ferdes. Men Pollekes usedvanlig sterke personlighet gjør at vi holder ut.

Vi får også ta del i Pollekes besteforeldres bekymringer.  Det er mye smerte i denne replikken. Tror nok en og annen foreldre kan kjenne seg igjen her :

”Vi har ikke alltid hatt håp, vi har ikke hatt tillit. Polleke har både håp og tillit, det skal vi ikke ta fra henne. Ikke vi, Marie. I hvert fall ikke vi. Vi skal bare støtte henne. Og takke Gud for at hun fins. ” 87

Det er Polleke som forteller. Og her er mange fine beskrivelser av barns måte å se tingene på.

”Hvorfor ville jeg ikke ha ham med inn? Jeg vet det jo, men jeg får meg nesten ikke til å skrive det. Jeg skammer meg over ham. Og de gamle klærne hans. For at han ikke vasker seg hver dag. Derfor,” s 40

Boka spør også hvor langt et barn bør gå/ ofre seg for å hjelpe en forelder. Bør kanskje legge til at livet til Polleke ikke bare består av problemer med faren. Her er mye livsbejaelse! Boka har en forsiktig optimistisk slutt.



Kanskje ikke SÅ passende familietragedien tatt i betraktning, men siden det nå ER snart et år siden Lou Reed døde kan vi kanskje spille denne klassikeren fra populærmusikken. (Den finnes i utallige versjoner på YouTube men i dag tar vi denne.)

Og når vi er inne på gode oversatte barnebøker av ikkeangloamerikanske forfattere; det samme forlaget ( Cappelen Damm) ga for noen år siden ut Rico og bakskyggene av den tyske forfatteren Andreas Steinhöfel, også denne en usedvanlig god bok, som også er blitt en serie, men det norske forlaget ( det samme som gir ut bøkene om Polleke altså) ga seg allerede etter den første boka. En skandale spør du meg! Boka er nettopp blitt til film som for tida går på tyske kinoer. Og enda en film basert på neste bok skal også være på trappene.



Så vi får bare håpe at filmene kommer til Norge. Og at Cappelen Damm da endelig ser sin besøkelsestid.

En usedvanlig kjærlighetshistorie

Det er ikke enkelt å følge med alle nye forlag som dukker opp som paddehatter. Boka Eleanor &  Park av Rainbow Rowell oppdaget jeg via sosiale medier, uten at jeg husker akkurat hvor. Men boka har fått stor oppmerksomhet, og endelig har jeg også fått lest den. Og boka forjener oppmerksomheten. Det er rett og slett en lise å lese slike bøker til variasjon for all fantasy og dystopi.

Dette er en av de bøkene du ikke klarer å legge fra deg hvis du ikke må. Og vanskelig å slippe også etter at den er ferdig lest.

Vi møter Eleanor, storvokst, med et digert ustrigla rødt hår, og med temmelig utrendy klær. Og Park, med pene koreanske trekk og et atletisk ytre. Et litt umake par med andre ord. Begge 16 år.

Eleanor har flyttet til et nytt sted og kommer inn på skolebussen for første gang. Ingen vil sitte ved siden av henne. Hun setter seg til slutt ned ved siden av Park, som motvillig gir henne plass. Ikke noen spesielt god velkomst altså, og skolemiljøet ellers er også ganske råttent.

Eleanor bor sammen med sin mor og fire småsøsken hos sin nye stefar som er en temmelig brutal og forfylla type. (Hvordan moren, svært vakker, har funnet fram til denne typen overlates mye til leseren å finne ut av.) Eleanor deler et trangt rom sammen med de andre søsknene og muligheter for privatliv er små.

Forholdet mellom Eleanor og Park utvikler det seg fra antipati, så forsiktig kommunikasjon og til slutt et (ikke ukomplisert) kjærlighetsforhold. Dette er usedvanlig godt skildret. I starten er Park flau over sin storvokste kjæreste, vil han svikte og fornekte henne, hvorfor vil ikke Eleanor dele noe av sitt privatliv med ham, hvorfor liker han henne i det hele tatt, hvordan vil den klumsete Eleanor bli tatt imot av familien, spesielt moren til Park etc. Det er mye uro, som også leseren deler. I hvert fall satt jeg på ank og bare ventet på at noe fælt skulle skje.

Stefaren utgjør en stor trussel, han ødelegger livet for  hele familien og begrenser Eleanors frihet. For å treffe Park må hun late som hun møter ei venninne.

Som en kontrast til stefarens ondskap er ­ i tillegg til den fine og vare kjærlighetshistorien ­ noen gode voksenpersoner, som eksempel Parks famile. Ellers hadde det vel blitt for uutholdelig.

Allerede i starten av boka skjønner vi at det ikke blir noen happy ending, og til  slutt kommer katastrofen.

Årstallet er 1986, da folk fremdeles hørte på kassetter og walkman var high tech. Ingen hadde mobil og fotografering var jo mest i forbindelse med speielle anledninger eller for spesielt interesserte. Å legge handlinga til  80 ­ tallet er neppe helt tilfeldig valgt. Ett av Eleanor og Parks problemer er muligheten til å møtes og å kommunisere når de er fra hverandre. Hadde de hatt mobil, mail eller facebook hadde kontakten blitt enklere.

Fortellingen skildres i tredje person, vekselvis fra Eleanor og Parks side, i større eller kortere bolker, noe som gir en fin dynamikk.

Boka har en optimistisk åpen slutt.

Det nystartede Fontini forlag skal ha all kred for å ha brakt dette forfatterskapet til Norge. Enda en bok av forfatteren er ventet til høsten.

Gaza i dag

Jeg bare måtte sakse denne billedserien fra Twitter. Den viser ei ung jente som samler bøker fra ruinene av det som en gang var hennes hjem.

A Palestinian girl collects her books from among the rubble of her home demolished by Israel #Gaza #GazaUnderAttack pic.twitter.com/1rYXmuM9Oc
— ️Muzammil Hussain❕ (@new9star) August 3, 2014

Det sier også ganske mye om litteraturens betydning.